Tirsdag 17 Januar

Tirsdag 17 Januar

En sinna og mørk kvinnestemme med bergensdialekt vekker meg brått. Det er trøbbel utenfor døren min. Kjenner igjen stemmen hennes. Tror det opprinnelig egentlig er en "han" men jeg sier hun siden det er det hun uttrykker seg som. Hun bor på rommet tvers over gangen og er i konflikt med naboen min på høyre side, vi kaller henne italienern. Hun snakker med høy stemme og er tydelig sint på italienern: "jævla fitte, eg har tatt meg av deg i to uker og det er slik du behandler meg?! Sitter der pillefjern og slenger dritt?! Din jævla fitte!! Eg er lei av deg!! Du skylder meg et smykke! Eg vil aldri snakke med deg igjen, aldrig kontakt meg igjen!" Jeg hører de dundrende skrittene hennes på vei tilbake til rommet sitt. Knappe 5 min går og hun kommer tilbake og slår opp døra hennes. "Nei, vettu hva?! Det kommer eg aldri til å tilgi deg for. Du har utnyttet meg i så lang tid og nå er eg lei!! Ikke faen om du skal få holde på sånn lenger. Slutt å skriv meldinger til meg, eg vil ikkje høre det, eg vil ikkje ha noe med deg å gjøre, la meg være!! Og truer du meg igjen skal du få angre på det!! Jævla fitte, slutt å kontakt meg, aldri kontakt meg igjen!!" . Jeg hører sykepleierene hysje henne ned og be henne gå tilbake på rommet sitt.

Denne personen er sikkert 210cm høy, jeg når henne til hoftene som er så smale at de minner meg om størrelsen til min 10 år gamle datters midje. Hun er syltynn, tydelig preget av stoffmissbruk. Hun var en av de jeg konverserte med da vi spiste kveldsmat. Husker jeg studerte lårene hennes og så på mine egne. Jeg er en elefant i forhold. Lårene hennes kan heller sammenliknes med overarmene mine, så tynn og spak er hun. De få gangene jeg har snakket med henne og italienern, har de begge kun snakket om deres livstragedier, avdøde venner og rusproblematikk. Ingen av tingene kan jeg relatere meg til men jeg føler med dem. Alle har sine egene utfordringer og løser dem på egne måter.

Jeg sovner igjen og våkner ikke før kl 06 da hagla lades og skyter lyset som treffer meg midt i panna. Rutinekontroll....

Jeg blir i sengen til ca 07.00. Det kjennes helt greit. Har sovet godt i natt og kan ikke huske at jeg har drømt noe. Jeg står opp og går på do. Ingen migrene symptomer. Herlig!!

Går ut på kjøkkenet og henter meg en kopp kaffe. Ingen andre er våkne.

Går tilbake på rommet og setter meg med pc'n i fanget. Skriver ferdig gårsdagens blogg og publiserer.

Så tar jeg morgenstellet og ruller ut matta på gulvet. Setter på musikk jeg ble tilsendt av en tidligere skolevenninne. Vakre, fredfulle og behagelige lyder fyller rommet og gir meg energi til å gjennomføre den lette bevegelighetstreningen jeg har planlagt. Jeg bruker gode 45 min på det. Merkelig nok gjør øvelsene at jeg begynner å kjenne spenningshodepine bygge seg opp. Ignorerer det og fortsetter. Jeg vil ikke be om medisiner nå, jeg vil prøve uten og se hvordan det går. Når jeg er ferdig går jeg ut og spiser frokost. Noen av beboerne er til stede. Hun nye unge Picachu jenta sitter i samme stol med samme matte uttrykket i ansiktet og skjelvende ben. M sitter rett ovenfor meg. Han spør hvordan jeg har det, forteller at det går bra. Vi snakker litt trening og avtaler å bruke treningsrommet i kveld også. Bergenser-kjempen er her også og snakker om det som skjedde i natt. Hun er fremdeles sint. Jeg spiser ferdig frokosten og går på rommet og skriver videre i bloggen.

Sykepleieren kommer inn ca kl 09 og spør hvordan det går etter gårskveldens episode, besvimelsen. Jeg forteller at jeg ikke føler noen av symptomene fra da, har det helt greit foruten spenningshodepinen som begynner å plage meg. Hun sier at jeg bare skal si ifra om jeg trenger noe. Spør om jeg kan vaske noen klær i dag. Det kan jeg, hun skal bare i et møte så kommer hun og henter meg. Hun forteller at en lege skal komme innom og snakke med meg litt senere.

30 min senere kommer sykepleieren tilbake og jeg får sette i gang med tøyvask. Det er en vaskemaskin og en tørketrommel tilgengelig på vaskerommet som er låst. På vei bort til vaskerommet går M bak meg og innser at jeg skal vaske tøy. Han spør om han også kan vaske. Jeg spør han om han har mørtk tøy, det kan eventuelt gå sammen med den maskinen jeg skal sette på. Han henter tøyet og jeg tar det med og setter på maskinen. Sykepleieren roser meg for at jeg er så omtenksom. Takker, men det skulle bare mangle. Jeg har jo ikke nok tøy å fylle maskinen og det koster meg ingenting å ta med hans også. Hun forteller at hun har lagt merke til at jeg hjelper flere når jeg ser de trenger det. Jeg takker...

Tilbake til loggskriving med musikken fremdeles spillende de beroligende tonene som fyller rommet mitt med velvære. Det banker på døra. Legen er kommet!

Samtalen med legen dreide seg mest om besvimelsen i går og hun vil gjerne ha en EKG av meg bare for å se om alt er bra med hjertet og det ikke er noe arytmi. Hun sier at en sykepleier kommer og tar dette om kort tid. Legen bemerker atmosfæren på rommet mitt og hvor fint jeg har klart å gjøre et så klinisk og minimalistisk rom. Hun legger merke til yoga matta og planten jeg fikk av Snuski i går, og sier at det lukter veldig godt her inne. Jeg viser henne bildet av min vakre datter. Hun sier at datteren min er vakker og nydelig. Jeg takker pent, (det vet jeg vel.... laga sjæl, med litt hjelp da. Stolt mamma!!). Så snakker vi om medikamenter. Vi har halvert dosen fra det jeg tok før jeg kom inn og vil at vi skal kutte ned enda mer fremover de neste dagene. Spesielt på angstdempende. Jeg sier at det er ok, vi kan prøve, men hva som jeg skulle ha behov for dem?? Blir litt stressa, de vil ha meg helt av dem før jeg drar hjem? Hun sier at vi tester ut i et par dager fremover og tar vekk 1 av 3 angstdempende jeg har pr dag, og skulle det bli krise så må jeg bare si ifra til sykepleierene. Jeg sier at det er greit, jeg prøver! Hun sier også at hovedbehandleren, psykologen, skal komme og ta en samtale med meg snart.

Hun takker for samtalen og ønsker meg en så god dag som mulig.

Sykepleieren kommer innom og skal ta EKG av meg. Han trilller inn maskinen og ber meg legge meg på sengen. Fester elektroder på meg ved anklene, hendene og brystet. Etter 20 min med tekniske problemer får han endelig ut et ark med noen linjer på. Han kan ikke tyde dem men tror at det er nok for legen å kunne se om det skulle være noe galt, men ber meg beholde plasterene der elektrodene festes på, i tilfelle legen ønsker å ta ny test. Jeg får beskjed om å fjerne dem selv før jeg legger meg om jeg ikke hører noe annet.

Går på vaskerommet og setter tøyet i tørketrommelen og setter på ny vask.

Ca kl 12 kommer psykologen. Han spør om jeg har sjekket ut ARA Follo og jeg sier at jeg har det og ønsker at han skriver en henvisning. Han spør litt om hvordan ting har vært de senere årene og hva som har vært mest utfordrende. Vi snakker en del om jobb.

Forteller at jeg i utgangspunketet hadde lagt fra meg tankene om å jobbe i IT bransjen etter å ha gått på veggen i 2009/2010. Etter det byttet jeg bransje til helse og skjønnhet. Fikk et barn i 2012 og utdannet meg som hudpleier og personlig trener. Startet enkeltmansforetak og jobbet både som hudpleier, personlig trener og gruppetreningsinstruktør (primært yoga). Etterhvert møtte jeg utfordringer som gjorde det vanskelig å fortsette. Ustabilt arbeidsinntekt og arbeistider, og som alenemor var det tøft, og jeg møtte også på ugreie forhold på senteret jeg da jobbet for. Jeg tok det som et stort personlig nederlag å ikke lykkes og ble dypt deprimert. Dette var i slutten av 2016.

Så dypt deprimert at jeg ble henvist til DPS Grorud med sterk anbefaling om å ta et oppgjør med fortiden. Der gikk jeg i ukentlige møter med en psykolog som gravde opp i dype sår men fokuserte ikke på en trygg avrunding før timen var ferdig. Husker at jeg satt på en grå stol med en blå vegg bak meg og på veggen hang en stor klokke med gullramme. Gjennom timene merker jeg at hun sjekker klokken gjevnlig og jeg følte meg alltid stresset. Plutselig var timen over og vi satt opp ny time for kommende uke før jeg gikk hjem og grublet over alt det vonde vi hadde rota oppi. Jeg rakk så vidt å bearbeide noe før det var tid for ny time. Og slik hold vi på i 2 mnd før det hele ble enda verre. Jeg begynte å få selvmordstanker. Fortalte psykologen om det, men det ble ikke gjort noen endringer i behandlingen. Mange refleksjoner bragte meg tilbake til min barndom og ungdomstid der mesteparten av traumene mine lå. Jeg reflekterte mye over min rolle som mor. Parallelt med dette var det trøblete mellom baby-daddy og meg. Det hele gikk skikkelig galt og jeg ville ikke leve mer. Ville ikke utsette datteren min for å vokse opp med en mor som meg. Jeg var sikker på at jeg ikke var bra for henne. Til slutt gjorde det jeg aldri burde ha gjort. Jeg forsøkte... Iherdig, flere ganger på veldig kort tid... Men var heldig nok å ha gode venner som reagerte i riktig øyeblikk og jeg ble reddet før det var for sent. Rett etter dette ble jeg fratatt angsmedisinene de hadde satt meg på og jeg ble etterlatt til meg selv med et ultimatum om å begynne i gruppeterapi eller starte opp med antidepressiva. Jeg gikk for medisiner. Dette var i 2017. Den tiden orker jeg ikke å gå lenger inn på fordi det er utrolig sårt og vondt. Jeg strigråter og holder på venstre side av brsytet mitt der det knyter seg og han ber meg puste og minner meg på at den tiden er forbi, jeg er ikke der nå. Vi trenger ikke å gå videre inn på det.

Fortsetter og fortelle om perioden etter det. Med god hjelp av familie og venner kom jeg meg på beina igjen. I 2019 var jeg klar for å begynne i jobb igjen, fikk lån i Husbanken med tilskudd fra kommunen og kjøpte meg leilighet i blokka der moren min bor og i nærheten av der Snuski gikk i barnehage, jeg klarte meg fint. Helt frem til jeg ble godt kjent med jobben jeg da var i. Dårlig ledelse, dårlig psykososialt miljø, dårlige arbeidsforhold ledet til at jeg begynte å få spenningshodepine og tinitus. Jeg sa opp jobben, ble sykmeldt, ble satt på arbeidsavklaringspenger og fikk behandling for tinitusen. Så var vi kommet inn i 2020 og jeg var klar for jobb igjen.

Jeg ble kontaktet av rekruteringsbyrå som hadde kommet over CV'n min på finn.no. De lurte på om jeg var interessert i å komme i et intervju for et IT selskap. Jeg spurte først om de var sikre på om de hadde ringt riktig person, om de hadde lest CV'n min og sett at jeg ikke har vært i bransjen på 10 år. Det hadde de sett men de var fremdeles interessert i å møte meg. Jeg gikk i møte og fikk høre om stillingen og bedrften. Jeg var imponert men fremdeles usikker på om det var noe jeg ville. Gikk hjem og gjorde reaseach, snakket med venner og bekjente, og ble rådet om å gå inn for å få jobben. Jeg ble kalt inn til intervju og var mer nervøs enn på vei inn i fødestua. Intervjuet gikk bra men jeg stusset over at jeg tydelig kunne lukte alkohol av han som intervjuet meg. Han hadde riktignok fortalt at han vært ute med en viktig kunde kvelden før. Det er jo tross alt mye av det i denne bransjen, men det gjorde meg usikker på om han var ordentlig til stede under intervjuet. En mnd senere hadde jeg fått prøvekontrakt på 6mnn. Midt i corona tiden og helt ut av det blå gav universet meg en ny sjanse og jeg gikk inn med hud og hår.

Jeg ble godt tatt i mot første dag på jobb, ble vist rundt, tildelt arbeidsverktøy og egen pult i åpent landskap. Ble fort kjent med kollegaene mine som jeg umiddelbart fikk et godt forhold til. Opplæring jeg fikk varte 6 uker før vi alle ble sendt til å jobbe hjemmefra pga korona restriksjoner. 2 stk på vårt team hadde sluttet og gått over til en konkurent. Opplæringen jeg hadde fått var sporadisk, ustrukturert og mangelfull. Jeg måtte klare meg selv. Noe jeg klarte fint. Jeg var motivert og hadde mye overskudd. Jobbet dag og natt for å lære meg nye ting. Så ble det endringer i planen. Jeg fikk tilbud om å ta over arbeidsoppgavene til de to som sluttet i tillegg til det jeg hadde fått innledningsvis, og jeg takket ja. Nytt og spennende område jeg fant interessant og brukte mye av min private tid (helt frivillig) på å lære meg. Jeg klarte meg bra, fikk mye anerkjennelse og skryt, og 6 mnd etter,i begynnelsen av 2021 var jeg fast ansatt. Jeg elsket og mestret jobben min, og jeg gav meg selv (og ledelsen) et løfte om at jeg skulle bli i minimum 5 år. Så fikk vi en ny person på teamet som skulle jobbe tett med meg. Han var energisk, veldig energisk og sulten på å lykkes. Vi samarbeidet utmerket sammen og fikk til mye bra. Under hjemmekontor tiden var han en enorm støtte og hjelp for meg, og jeg fikk gjort mye mer enn om han ikke hadde vært der. Korona restriksjonene ble hevet og vi måtte tilbake på kontoret. En del av arbeidsoppgavene jeg innledningsvis ble gitt skapte trøbbel for det nye jeg hadde påtatt meg, og jeg bad om å bli fristilt fra dem. Det fikk jeg da det var viktigere å håndtere de nye. 6 mnd etter var vi fremdeles underbemannet og jeg rekruterte inn en av mine søstre på betingelsen av at hun ikke skulle bli plassert på mitt team og at hun fikk ordentlig opplæring og oppfølging. Det ble jeg lovet. Hun var i intervju og skulle jobbe på et annet team. Men slik ble det ikke. Hun kom på mitt team og opplæringen hennes var i samme stil; Sporadisk, ustrukturert og mangelfull. Det ble naturlig for meg å steppe inn og gi henne alt av kunnskap jeg hadde å gi og følge henne opp så godt jeg kunne. Det var selvsagt godt tatt i mot av ledelsen. Jeg fikk først en liten lønnsforhøyelse, så bad jeg om enda litt mer da jeg hadde ambisjoner om å endelig ta lappen og kjøpe meg bil, og fikk det jeg bad om. Dvs kun muntlig. Det gikk 4 mnd før jeg faktisk fikk utbetalt kun første del av lønnforhøyelsen. Den andre ble det ikke noe av da min leder egentlig ikke hadde mydinghet til å innvilge lønnsforhøyelser. Samtidig fikk jeg nye arbeidsoppgaver jeg slet med å mestre av samme grunner. Sporadisk, ustrukturert og mangelfull opplæring og jeg ba igjen om å bli fristilt fra det. Et eller annet sted her begynte spenningshodepinen å komme tilbake. Jeg tok kontakt med en psykolog og gikk gjevnlig til henne. Snakket med legen og fikk både angst medisiner og smertestillende.

I november 2021 sluttet den nye kollegaen jeg jobbet tett med og jeg var igjen alene i mitt felt. Spenningshodepinen utviklet seg stadig til migrene og angst har begynt å krype inn på meg. Jeg hadde kommet godt i gang med å ta lappen og alledere kjøpt meg bilen. Basert på lønnen jeg ble lovet ville jeg klare meg greit.

Migrenen kom tilbake og jeg ber legen om medisiner og vi prøver ut diverse. Rød trekant er det eneste som gir effekten jeg trenger for å klare å fokusere på jobb, gjøre det jeg skal og fungere på hjemmefronten.

Julen 2021 går jeg i kjelleren. Så får jeg corona tidlig i 2022 og jeg blir ordentlig syk. Over 40 i feber flere dager i strekk, mister lukt og smaksans, smerter i alt som henger fast i kroppen og får langvarige plager i form av utmattelse og hoste. Jeg blir sykemeldt 100% og blir skikkelig deprimert. Takk gud for vinter OL som holdt meg gående. Følte det likevel var noe alvorlig galt med meg, utenom koronaen. Hvordan kunne det hele snu så fort? Jeg skrev en lang og ærlig mail til ledelsen men fikk aldri svar fra noen av dem. Begynte å tenke at jeg må være alvorlig psykisk syk og snakket med psykologen om utredning av diverse diagnoser. Gjorde altfor mange søk på google og fant altfor mye jeg kunne kjenne meg igjen i. Angsten og hodepinen ble en hverdagslig ting. Men i denne tiden kom jeg over diagnosen kompleks PTSD og graver mye i det. Snakker med psykologen og begynner utredningen. Jeg har ikke ADHD, jeg er ikke Bipolar eller schitzofren, ikke manisk depresiv, hvertfall ikke psykotisk, har ikke personlighetsforstyrrelser men jeg skårer på de fleste punkter for kompleks PTSD. Det var som om 100kg var lettet av skuldrene mine. Endelig fikk jeg svar på hva jeg sliter med. Jeg sliter ned helt naturlige reaksjoner på unaturlige hendelser jeg har vært utsatt for som både barn, ungdom og voksen.

Sammen med legen blir vi enige om å søke med inn på Modum Bad, men får avslag kort tid etter. Jeg har oftere spenningshodepine og migrene og tar medisiner hver dag. Avslaget var et hardt slag i magen. Jeg følte at jeg måtte komme meg tilbake på jobb og begynte i gradert sykemelding fra 20% opp til 100% på et par mnd.

Arbeidskollegaer uttrykket å være glade for å ha meg tilbake på jobb. Men ledelsen følte jeg unngikk meg, sluttet å snakke med meg og under fellesmøtene sluttet de også å innvolvere meg. Følte at de var sure fordi jeg hadde vært sykemeldt og mistet tilliten i meg. Delte mine bekymringer med et par av kollegaene mine som også fortalte om liknende opplevelser. Etter dette begynte jeg å føle meg utilpass. Jeg var ikke bra nok lenger, de trengte meg kun til det jeg var god til, som ikke lenger var bra nok.

Medisinene ble en fast følgesvenn og jeg tok dem altfor ofte og altfor mange for å klare å både være på jobb, klare å gjøre jobben min og å holde masken.

Etterhvert var masken ubrukelig. Mann kunne tydelig merke at jeg ikke var den samme blide og omgjengelige personen som før jeg ble sykemeldt.

Følte jeg slet veldig med motivasjonen og informerte min nærmeste leder om bekymringene jeg hadde, og fortalte også at jeg hadde begynt på medisiner. Følte vel ikke at jeg helt fikk noe annet enn en overfladisk forståelse og ble oppfordret til å ikke tenke på bekymringene jeg hadde mtp jobb. Etterhvert sluttet enda flere kollegaer og ryktene om ledelsen florerte fra alle kanter. Visste om flere som slet men orket ikke å ta opp noe med ledelsen.

Depresjonen satt klørne skikkelig fast i meg og jeg begynte å bebreide meg selv; "Her er du igjen, udugelig og verdiløs! Du får ikke til noen ting og ingen vil ha deg! Du er svak og gir uttrykk for at du er sterk! Du er elendig selv om du viser at du er flink! Du er falsk men viser at du er ekte! De fortjener noe bedre enn det du gir! Datteren din fortjener bedre enn det du gir! Du er en belastning for vennene dine og familien din som stadig må deale med din dritt! Du er ingenting som er verdt å ta vare på! Det går ikke an å elske deg for du ødelegger alle som bryr seg om deg." Tankene og følelsene trigger smerte og jeg overdøver det med medisiner. Etterhvert som kroppen bygger opp toleransen for dosene jeg er blitt forskrevet øker jeg for å få tilstrekkelig effekt, for å klare å stå i det med demonen som forfølger meg dag og natt. Jeg sover dårlig eller ikke i det hele tatt fordi min indre demon holder meg våken med alle de vonde tingene den forteller meg at jeg er og ikke er. Humøret mitt har endret seg. Lunta er blitt kortere. Jeg føler at jeg må ta medsiner for å kunne være rundt menneskene jeg er glad i og ikke minst klare å komme meg på jobb. Men på jobb får jeg ikke lenger til å være serviceinnstilt, blid, pliktoppfyllende...

Begynner å tenke at jeg må slutte i jobben min, finne noe annet. Men vet at jeg ikke er frisk, at jeg burde komme meg ut av dette før jeg kan være til nytte for noen. Jeg holder ut gjennom sommeren og høsten med stadige dager der jeg må be om hjemmekontor, egenmelding eller sykemelding. Immunforsvaret mitt er svakt og jeg blir syk hver tredje uke med enten forkjølelse eller lange dager med migrene. Det begynner å bli uholdbart. Har skrevet klar oppsigelsen og forteller familien om at jeg ikke lenger orker å jobber der. Men føler at jeg etterlater min søster på et utrygt sted. Et sted jeg har bragt henne til. Et sted som skulle være trygt og gi henne en bedre fremtid. Og nå er jeg ikke lenger i stand til å være der for henne heller.

Jeg ser etter jobber og finner flere muligheter men kjenner at jeg ikke tør å søke. Jeg er ikke i stand til å "selge" inn meg selv med det selvbildet jeg nå har.

Igjen øker jeg dosene og kjenner på skam og selvforakt for at jeg i tillegg er blitt pilleavhengig og tar altfor mye i forhold til det jeg egentlig skal. Enda en ting demonen mobber meg for. Selvmordstankene florerer. Jeg er desperat etter å slippe å torurere meg selv og slutte å belaste menneskene rundt meg. Det er tanker ikke planer, bare tanker og drømmer.... Men jeg husker tilbake til 2017 da det var verst og jeg vil ikke tilbake dit. Jeg må søke hjelp. Snakker med mamma, med søsterene mine og nevner det til noen få venner. Det er flaut og jeg er full av skam. Jeg må ut av dette!

Jeg blir rådet om å ikke si opp men heller snakke med legen og det gjør jeg i november. Vi starter med 50 % sykemelding, så 100%, og så har jeg bedt om hjelp til å kutte ut medisiner og behandle det underliggende slik at jeg kan få leve et så stabilt liv som mulig.

Gjennom samtalen skyter han inn helt riktige kommentarer som får meg til å føle meg trygg på at han forstår meg. Han sier ting som: "Det må være veldig frustrerende å gang på gang forsøke å bygge deg opp og så klarer du tilsynelatende å gjøre det og klarer deg en god stund før du møter på ting som får ting til å rase under deg. Det må være veldig utmattende og vondt for deg." Så godt det er at noen, noen som ikke kjenner meg men som har satt seg inn i min sak kan kun si et par setninger som kan lindre så mye. Tårene renner som fosser nedover kinnene og han trøster meg med å si ting som: " Du har tatt helt riktig avgjørelse med å søke hjelp, vi skal gjøre det vi kan for å få deg videre i behandling så du kan få hjelp til å håndtere dette" "Du skal ikke måtte ha det sånn"

Han sier at han skal skrive henvisningen og sende den i morgen, så tar det maks 10 dager før jeg enten får avslag eller plass der. Og skulle du få avslag ser vi videre.

Jeg spør om hvor lenge han synes jeg bør bli her. Han sier at jeg har taklet nedtrappingen fint og får ikke inntrykk av at jeg sliter med abstinenser. Vi ser an hvordan det går de neste par dagene så tenker han at jeg kan få dra hjem i slutten av uken. Jeg spør om medisinene og hva vi gjør med hodepinene. Kan ikke helt si at jeg har hatt noe mindre hodepine eller angst, heller mer, men det kan forklares med nedtrappingen og oppholdet her. Jeg er litt stressa for hvordan det skal gå når jeg drar hjem. Han beroer meg med å si at han har full forståelse for det og at det skal vi snakke mer om. Det er mulig at jeg får beholde noen medisiner men at jeg får en lavere dose. Så skal han også snakke med fastlegen min og finne en trygg måte å håndtere medikamentene på. Vi får håpe jeg får plass på ARA og at jeg ikke må vente så lenge, om jeg får plass. Han påpeker at det ikke er noe garanti for det. Vi må bare prøve.

Jeg spør om hva som skjer om jeg ikke får plass noe sted. Han sier at jeg da må forsøke å finne en privatpraktiserende psykolog eller se på private klinikker. Jeg nevner en annen klinikk jeg har funnet, WeCare, de skal også ha avtale med Helfo. Han sier at han skal se på det. Det er mulig å søke der også, men etter at jeg blir skrevet ut herfra må fastlegen følge meg opp.

Vi avrunder sessionen og blir enige om å snakkes igjen i morgen.

Kort tid etter banker det på døren. Sykepleier som kommer inn og vil bare høre hvordan det går med meg i dag. Jeg sier at det foreløpig går fint. Ikke migrene og har kun hatt svak hodepine, men kjenner at samtalen med psykologen har forsterket den. Ber om medisiner og får det. Det er første gang i dag jeg ber om dem. Har holdt meg lengere enn vanlig og det var helt innafor å be om det.

Så kommer en ny sykepleier og skal ta ny EKG. Legene ville ha ny da den første var mangelfull. Sykepleieren hadde sett at jeg hadde snakket med psykolog og lurte hvordan det gikk. Jeg fortalte kort om samtalen og sier at de kanskje blir kvitt meg innen uken er ferdig. Han tuller med meg og sier at han hadde sett frem til å ha meg boende her frem til sommern. Han synes at jeg er en utmerket pasient og vil gjerne beholde meg her så lenge som mulig.

EKG er helt normal, jeg er helt frisk sier han og ler sarkastisk.

Frem mot kl 16 får jeg stadig sykepleiere innom som både spør hvordan det går, om jeg trenger noe eller om jeg vil være med på gåtur i ettermiddag. Det går fint, jeg blir gjerne med på tur.

Får inntrykket av at sykepleierne trives godt på rommet mitt og de kommer gjerne innom for å få et avbrekk av livet utenfor døren min. Jeg begynner å føle meg hjemme i mitt eget rom. De roser meg for at jeg er så flink med egentrening, avspenning, at jeg har tatt med meg ting å holde meg opptatt med, og det lukter alltid så godt hos meg. Det er hyggelig å høre dem si sånt.

Har hentet tøyet og alt er rent og tørt. M er veldig takknemlig for at jeg tok meg av tøyet hans. Spør om jeg vil være med å spille kort. Jeg sier at jeg har et par ting jeg må gjøre ferdig så kan jeg bli med på noen runder etterpå. Jeg skal egentlig bare skrive ferdig bloggen for i dag. Men så banker det på døren og sykepleieren spør om jeg vil være med å spise middag. Hva er det i dag, spør jeg. Pasta Bolognese. Ja, takk! Kommer straks skal bare avslutte her.

Nå har jeg skrevet nok for i dag.... Dette er litt avhengihetsskapende faktisk.

Logger av for dagen.

Jeg må bare fortelle... 

Bergenser-kjempen sitter til bords sammen med noen av de andre beboerne. Hun leser meldingene høyt som har gått mellom henne og italienern og klager. Kjenner at jeg helst ikke vil sitte og høre på, men setter meg ned likevel. Er jo litt nysgjerrig også... 

M sitter ved siden av meg. Flerer av beboerne involverer seg i samtalen hun drar i gang om italienern. Så bytter en av de andre samtaleemnet med å rose meg for hårsveiesen min. Jeg har flettet fire fletter på toppen, krøllet resten og satt det i strikk. Takker for komplimentet og forteller at jeg ble inspirert av The Vikings jeg nettopp hadde sett ferdig. Så sveisen på ei jente og ville teste ut selv. Flere sier er det er kult. Føler meg plutselig utilpass når all oppmerksomheten er rettet mot meg. Så kommer italienern og skal sette seg og spise med oss. En pinlig og anspent stillhet brer seg over rommet og jeg tenker at NÅ går jeg.

Skriver igjen i morgen. Ha en fin kveld :)