18.01.2023, 09:53
Jeg var glad for å komme inn i mitt lille zen og bort fra den annspente atmosfæren i fellesrommet.
Kommer på at jeg har tøy i tørketrommelen og går forsiktig ut forbi fellesrommet. Kan nesten høre og føle den vibrerende spenningen mellom bergenser-kjempen og hun andre. Men når jeg kommer frem til vaskerommet ser jeg de andre stå klare for å gå på tur. Hva?! Er det tid for det allerede??! Tøyet må vente. Jeg løper tilbake på rommet og hiver på meg jakke og sko uten å tenke på hvordan været ute er. Jeg har treningstights og hettegenser på meg, og en kort boblejakke.
M, en annen fyr "D", Picachu-jenta og enda en annen fyr "Mo" står klare. Godt jeg rakk det i tide, jeg trenger å bevege meg og frisk luft ikke minst. Ledsageren vår tar på yttertøy og vi går ut.
Åååååhutttamei, fy for et vær! Det pisk-sludder og blåser skarpt. Vi går ikke mange meterne før jeg føler at jeg angrer litt, men det er for sent. Dessuten har jeg bare godt av å være ute uansett vær.
Vi skal til en annen butikk i dag, som er litt lengere unna enn den vi pleier å gå til. Drar på meg hetta og snører igjen slik at det kun er øyne, nese og munn som er eksponert for det piskende været.
Går i lag med M og D, ogsnakker om norsk vær. Hjelper litt å klage sammen akkurat i dag. Mo prøver å holde farten med oss og Picachu-jenta går med slepende skritt bak oss.
Halvveis på vei til butikken setter kulda skarpe og kalde klør i meg. Jeg fryser, spesielt på underkroppen og krosryggen. Musklene spenner seg og rister for å holde på varmen, og jeg vet at spenningshodepinen forverres av det. Når vi kommer frem til butikken er allerede tåkesynet på plass og det dunker i ørene. Det er holdbart men jeg vet at det er de første symptomene jeg får når migrenen er på vei. Dette gjør at jeg forventer migrenen og kjenner at jeg blir mer og mer anspent. Jeg orker ikke å handle, har det meste jeg trenger i kjøleskapet og ingenting frister. Står og venter sammen med M og D til de andre gjør seg ferdig. Picachu kommer og spør om det er noen som kan hjelpe henne å finne grapefrukt juice. Hun forteller at hun MÅ ha det fordi det forsterker virkningen av opiater. Hun hadde lest det i flere pakningsvedlegg at det står at mann ikke skal drikke grapefrukt juice sammen med medisinene. Hun er desperat etter virkningen hun trenger av medisinene hun mener å få for lite av. Mo blir med henne og jeg står igjen og tenker på hvor langt unna jeg er å være i nærheten av det Picachu-jenta sliter med. Og hun virker sååååå ung. Det gjør vondt i hjertet...
På vei tilbake leder jeg kollonen av insatte, jeg mener beboere. Jeg er ivrig etter å komme meg inn igjen i varmen, ser så vidt veien foran meg. M tar meg igjen og spør om det går bra. Han kunne tydelig se at noe ikke var greit. Jeg forteller at migrenen er på vei tilbake. Vi skal egentlig trene sammen senere men jeg sier at jeg må se an formen. Blir jeg bedre når vi kommer inn igjen så blir jeg med, hvis ikke må jeg stå over. Det har han stor forståelse for. Han forteller om moren hans som også sliter med migrene og har sett hvordan det har påvirket henne. Heldigvis har han ikke opplevd det selv. Han tar følge med meg et stykke før han ikke klarer å holde takt med meg. Hører plutselig noen som spør: "Bor du i Oslo, eller?" Det er Mo som har løpt og tatt meg igjen. Ja, sier jeg, du da? Han bor i Oslo han også. Han spør hvor i Oslo jeg bor. Kjenner at jeg ikke har lyst å røpe nøyaktig hvor og sier at jeg bor i Groruddalen. Der hadde han også bodd, nærmere bestemt Ammerud, nå bor han på Sagene. Jeg er glad for at jeg ikke var spesifik for det hadde gitt grunnlag for videre samtale jeg ikke var i humør til. Alt jeg ville var å gå tilbake til mitt trygge zen.
Da vi kommer inn går jeg rett bort til sykepleieren og ber om en kvalmestillende fordi jeg er blitt kvalm og kjenne middagen trenge seg oppover spiserøret. Selvsagt får jeg det jeg ber om. Jeg går inn på rommet og tar av meg det våte og kaldet tøyet. Sykepleieren kommer tilbake og spør om jeg ønsker noe medisiner for smertene. Jeg takker nei da jeg vet at det ikke hjelper nå, men ombestemmer meg og ber om èn smertestillende. Kanskje det hjelper på spenningshodepinen. Så kommer jeg på tøyet i trommelen og ber om å bli sluppet inn i vaskerommet for å hente det. Henter klærne, bretter og setter dem på plass før jeg åpner vinduet, slår av lyset og legger meg ned. Kort tid etter begynner kvalmen å gi seg. Er tørst etter noe kaldt og kullsyreholdig,og henter brusen min fra kjøleskapet. Lyset i gangen er som lyskastere som blender meg og lyden av bestikk fra kjøkkenet der en av sykepleierene tar oppvasken er som skarpe trommeslag som piercer igjennom ørene mine. Den er samme sykepleier som var på tur med oss til butikken. Han innser plutselig og beklager lyden han skaper, det er kanskje ikke den beste lyden å høre på når mann har migrene. Jeg bekrefter det og sier at det går bra, rømmer bare tilbake til rommet.
Ca 30 min etter har det verste gitt seg. Gudskjelov for det! Hadde sett for meg at det skulle bli en krisenatt igjen. Jeg ligger i sengen og er takknemlig for at det ikke blir verre. Så ringer Snuski og baby-daddy og spør om jeg vil ha besøk av dem på torsdag. Det vil jeg gjerne, jeg vil alltid ha besøk av dem, når som helst! Vi avtaler det. Jeg forteller dem om psykologtimen og at jeg kanskje får dra hjem i slutten av uken. Det er de glade for, og det er jeg også. Smatidig tenker jeg mye på hvordan det kommer til å bli når jeg kommer ut herfra og fremdeles sliter med hodepinene som stadig kommer og går. Jeg har ambivalente følelser for å dra hjem. Vi avslutten samtalen og gleder oss til å se hverandre igjen.
Jeg blir liggende i sengen og tar frem pc'n. Har fått en noen meldinger fra venner og bekjente som har lest bloggen for dagen. De roser meg for åpenhet og mot til å utlevere meg slik jeg har gjort, og gir meg kred for skriveferdigheter jeg selv tydeligvis ikke har visst at jeg har. Det er godt å lese og tårene triller av takknemlighet. Jeg besvarer meldingene og takker alle. Men så må jeg lese dagens blogg igjen og innser hvor brutal den egentlig er. Kjenner jeg blir stressa av reaksjoner det kan skape, på godt og vondt, men håper om ikke annet at det kommer til nytte på noen måte. Kanskje det får noen som kjenner seg igjen til å ta affære og si ifra på jobb om ugreie forhold, kanskje noen har holdt på vonde ting i altfor lang tid og tør søke hjelp, kanskje det inspirerer noen til å dele? Jeg håper det kommer til nytte. Det er nyttig for meg i allefall. Selv om jeg utleverer meg selv og stiller meg sårbar, så er det også godt å slippe å holde på alt jeg bærer inni meg. Å skrive og å dele gjør ting lettere, som noen nylig sa. Nå er alt transparent og åpent. Folk trenger ikke lenger å lure. De slipper å lage sine egne tanker og historier. Og jeg, ikke minst, jeg føler meg utrolig mye lettere av å la det hele være kjent, ufiltrert og avdekket.
Jeg vil gjerne takke alle som leser bloggen min og roser meg med meldinger og kommentarer. Det gir meg merlyst til å fortsette med det. Tusen takk for at dere deler selv, gir meg støtte, råd og trøst. Det betyr utrolig mye for meg og hjelper veldig!
Tårene fyller igjen mitt ansikt for endte gang i dag. Plutselig blir jeg avbrutt av forsiktig banking på døren, kan høre at det er noen som ikke har banket på min dør før. Det er ny person. Jeg roper lavt "Kom inn", men ingen reasksjon. Det banker forsiktig igjen på døren og jeg går og åpner. Det er Mo! Han beklager for å forstyrre, strekker ut handa og gir meg en brettet papirlapp. Han ser at jeg gråter og spør om det går bra. Jeg takker for at han spør og sier at det bare er hodet som plager meg, det går fint. Ser han føler seg brydd, ønsker meg god bedring og ønsker meg en god kveld.
Lurer fælt på hva lappen inneholder og er mest redd for at det står et telefonnummer jeg skal kontakte han på. Bretter ut lappen og leser: "Jeg kan låne deg hvis du trenger penger"
Blir først veldig flau og tenker på hva som kan få han til å tenke at jeg trenger penger. Er det at jeg sa at jeg bor i Groruddalen? Ser jeg fattig ut?? Jeg smiler for meg selv og tenker at jeg må takke han neste gang jeg ser han.
Jeg skifter til pysj og setter på en film "The pale blue eye" på Netflix. Sliter litt med å få med meg starten da hodet er fylt med altfor mange tanker og hodepinen fremdeles herjer. Etterhvert klarer jeg å leve meg inn i spenningen som bygger seg opp. Jeg elsker mordmysterier! Er godt fornøyd med den over 2 timer lange filmen når den er ferdig, men er ikke trøtt og enda ikke helt kvitt hodeplagene. Jeg tar frem boken og lever meg inn i den. Jeg elsker fantasy-mystikk også! Jeg har ikke lest i boken siden episoden med slaget i døra mi og må lese det siste kapittelet igjen. Juliette og Adam begynner å føle seg hjemme i det nye senteret for personer med ekstraordinære evner, og blir en del av motstandsbevegelsen mot reetableringsgruppen som hersker samfunnet. Viva la rezistance!!
Kl 21 får jeg kveldsmedisinene og en time etter går jeg og ber om at sykepleieren tar blodtrykket. Merker at jeg igjen blir svimmel og kjenner på symptomene fra da jeg svimte av kvelden før. Legen hadde sagt at jeg skulle be om at de tar blodtrykket om jeg kjenner det samme igjen. Blodtrykket var ok. Undrer hva det er som skjer og hvorfor jeg får disse symptomene på kvelden. Kan det være de nye medisinene jeg har fått?
På vei tilbake til rommet mitt ser jeg Mo og går bort til han. Jeg takker han for tilbudet og forteller at jeg ikke trenger penger, det jeg trenger er et friskt hodet. Han forklarer at han hadde sett at jeg ikke hadde handlet i butikken og så at jeg var lei meg, tenkte at det kanskje var penger det sto på. Han kunne desverre ikke tilby meg et friskt hode, han har kun sitt eget og det er heller ikke friskt. Vi ler av det begge to. Jeg kan se på han at han liker meg og vil noe mer, det bekymrer meg litt for noe sånt er jeg ikke interessert i.
Så går jeg og legger meg i sengen med den herlige meditative musikken jeg har fått tilsendt. Tenker på og håper dere alle har en fin kveld.
Jeg sovner raskt og godt.
