18.01.2023, 22:23
Klokken er 21 da jeg for første gang klarer å sette igang med å skrive dagens blogg.
Jeg har hatt noen tøffe kamper med demonen, eller, drittdemonen, som en venninne kalte den, og jeg føler for å beholde navnet.
Dagen generellt har vært som de andre dagene med samme rutiner. Spenningshodepine av og på gjennom dagen med gode grunner som jeg senere kommer tilbake til. Ingen migrene, bank i bordet!
Fikk besøk av legen rundt 10. Vi snakket om medisinene og planen fremover. Jeg har klart å trappe ned til fornuftig doser som jeg kan beholde fremover. Hun har snakke med fastlegen og gitt sin vurdering. Dosene jeg tar pr dag er forsvarlig ift plagene jeg har i hverdagen. Selvsagt kan det komme dager da jeg kan føle at jeg trenger mer, men vi gjør en avtale om at jeg prøver så godt det lar seg gjøre å holde meg til planen. Dette blir jeg innstilt på.
Psykologen kommer kort tid etterpå og forteller at han har begynt å skrive henvisningen og at han skal prøve å få gjort den ferdig i dag, så kan vi gå gjennom den sammen i morgen før den sendes. Vi snakker også om medisiner og planen videre. Den er grei! Jeg blir skrevet ut på fredag om ikke noe spesielt dukker opp og vi må forlenge. Jeg har vist at jeg kan trappe ned, har ikke abstinenser og har oppnådd det jeg skal. Fint!
Men så har det skjedd et par ting i forkant av besøkene fra lege og psykolog, men jeg føler ikke de har tid til å snakke med meg og vet at det er andre som venter på dem og trenger dem mer enn meg. Føler egentlig ikke at jeg vil snakke med noen heller, noe jeg egentlig burde ha gjort.
Først så gikk jeg gjennom gårdagens blogg innlegg, igjen, og fant ut at jeg hadde mange skrivefeil! Krise!! Neida, bare tulla. Har forsøkt så godt jeg kan å rette opp i gramatikk feil og andre skriveleifer.
Fra spøk til alvor. Jeg har fått noen tilbakemeldinger på gårsdagens innlegg. Ja, jeg vet... Den var veldig brutal, men; It is what it is! Deal with it!
Først: Takk for den enorme støtten jeg får. Dere aner ikke hvor mye det betyr for meg. Jeg får meldinger og mailer med støtte fra alle kanter. Tilbud om samtaler, kaffetreff, klemmer, masse råd og noen bekymringer. Jeg setter pris på ALT! Dere er supre!
Men likevel har drittdemonen ridd meg i hele dag. Hundremillioner tanker og bekymringer har den lesset over på meg.
"Der gjør du det igjen, lesser dritten din over på andre og de lider pga deg!"
"Du offrer ikke en tanke til de som blir berørt av det du skriver og deler med hele verden.
"Du kommer til å få sparken, du er ferdig i IT-bransjen, ingen vil komme til å ville ansette deg nå"
"Du kommer til å bli saksøkt"
"Du tenker ikke på dattera di og hvordan dette kan påvirke henne"
"Du tenker ikke på søstera di som du har forlatt i jobben du anbefalte henne!"
Og hundremillioner andre spydigheter setter seg fast i meg som borrer, veier hundre tonn hver og jeg begynner å tvile. Faen, hva om det faktisk er sant?!
Jeg prøvde å sette på musikk og gjøre noen avspenningsøvelser, men klarte ikke å gjennomføre 5 min før jeg må gi meg. Helt på tuppa trippet jeg rundt i rommet og grublet over kværna demonen hadde satt i gang. Klarte ikke ta frem pc'n for å skrive ned hva jeg følte bare for å prøve å klarne tankene. Hodepinen gikk av og på gjennom hele dagen og den er fremdeles der. Jeg bad om medisiner 2 ganger før kl 16, men ikke mer. Har holdt meg til planen.
Faen, faen, FAEN!! Jeg er urolig, stressa, anspent, redd, lei meg, sint, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Spiste 2 brødskriver til frokost, orket ikke lunsj, snuste altfor mye, så mye at det nå svir selv uten snus. Drakk masse vann, men til ingen nytte. Tygget masse tyggis men det gjorde vondt verre.
Så var det plutselig middag og jeg visste at sykepleierne kom til å reagere om jeg ikke kom ut for å spise, så jeg gikk ut og spiste en liten porsjon før jeg gikk tilbake til den nye romkameraten "drittdemonen" som venta ivrig på meg så han kunne fortsette å torturere meg. Og jeg gikk tilbake frivillig.
Med skjevende hender tok jeg frem fargeleggingssakene og begynte å fargelegge. Prøvde å overdøve drittdemonen med behagelig musikk, men det eneste det gjorde var at han skrek enda høyere og tydeligere.
Jeg var utslitt av tankekjør og hodepine da det plutselig var tid for tur til butikken. Jeg måtte ut i frisk luft!! Heldigvis var ikke været like ille som i går kveld. Da vi kom tilbake ble vi enige om trening kl 19.
Jeg går tilbake til det jeg i går kalte mitt zen som i dag er blitt et trotrukammer.
Jeg gleder meg til å komme ned i treningsrommet og få i gang kroppen. Kanskje drittdemonen gir slipp på meg.
Begynner med å gå på mølla i rolig tempo men har planer om å løpe i dag, men så fort pulsen kommer opp kjenner jeg dundrende hodepine. Jeg slakker ned farten og hodepinen avtar. Skjønner at i dag ikke er dagen for å ta i og fortsetter å gå. Har stadig sett på venstre hånd i løpet av dagen, etter en fitbit jeg kjenner et stort savn etter. Både for å vite tiden og pulsen min. Bestemmer meg for å skaffe meg en ny en så for jeg kommer ut herfra.
Mens jeg går på mølla og analyserer alle hundremillioner tanker og bekymringer begynner jeg å ta igjen mot drittdemonen som er igjen i torturkammeret.
"Der gjør du det igjen, lesser dritten din over på andre og de lider pga deg!" -Det kan godt hende men det kan hende at jeg hjelper andre også, ikke minst har jeg selv følt at det har hjulpet meg! Og de andre lider mer når jeg lider pga deg!
"Du ofrer ikke en tanke til de som blir berørt av det du skriver og deler med hele verden" -Jo, jeg ofrer mange tanker til dem og håper de får noe ut av det jeg skriver og deler.
"Du kommer til å få sparken, du er ferdig i IT-bransjen, ingen vil komme til å ville ansette deg nå" -Det er helt greit, kanskje jeg ikke vil være i IT-bransjen, kanskje jeg ikke er egnet til å jobbe i det hele tatt, men uansett tror jeg ikke på at jeg ikke klarer å få meg jobb igjen!
"Du kommer til å bli saksøkt" -På hvilket grunnlag? Jeg har ikke nevnt noen navn eller sagt noe som ikke er sant!
"Du tenker ikke på dattera di og hvordan dette kan påvirke henne" -Jo, jeg tenker på dattera mi hele tiden, derfor er jeg her jeg er i dag! For å kunne være der for henne, uten deg til stedet!
"Du tenker ikke på søstera di som du har forlatt i jobben du anbefalte henne!" -Jo, jeg tenker faktisk hver dag på henne også og håper ting blir bedre på jobben for henne og for andre!
Jeg er varm og svett selvom jeg har gått i rolig tempo.
Mens jeg går mot rommet med blikket festet i bakken og dårlig holdning stopper jeg opp litt og tenker;
"Hvorfor faen skal jeg la denne drittdemonen påvirke meg sånn?! Nå går jeg i dusjen og vasker av meg alle de klistrete borrene han har kastet på meg, alle de vonde tankene og følelsene han har projektert på meg, og dratt meg ned."
Løfter hodet, drar ned skuldrene ned og vekk fra ørene, stolt holdning og inn med meg.
Jeg kommer inn og det er foreløpig stille.
Går inn på badet, slår på dusjen og lar den gå så vannet blir varmt. Setter på musikk.
Ser meg i speilet og bak meg er drittdemonen. (ikke bokstavelig talt altså, jeg hallusinerer ikke.)
Jeg ignorerer den og begynner å vaske meg. Forestiller meg at vannet beskytter meg, og mens jeg vasker hår og kropp prøver jeg å se for meg at jeg vasker vekk drittdemonen. Bruker lang tid, for jeg føler meg veldig skitten. Gradvis kjenner jeg lettelse. Det funket...gudskjelov det funket....
Når jeg er ferdig banker det på døren. Det er kveldsmat og ja, jeg skal spise! Selv om jeg ikke er sulten vet jeg at jeg har fått i meg for lite mat og jeg bør spise. Går ut og setter meg med de andre. Bergneser-kjempen er blitt skrevet ut. M, Mo, D, italienern, et par andre jeg ikke kan navnene på sitter og spiser. Hvor er Picachu?? Det er potetstappe med pølse og erter. Det smaker faktisk ikke verst. Eller har jeg bare blitt vant til sykehusmat??
Jeg slår av en prat med M og forteller om dagen min. Han kjenner til drittdemonen. Han kaller sin for "styggen på ryggen"... Jeg har ikke fortalt noen av beboerne at jeg skriver blogg, men forteller det til M. Påpeker at jeg ikke har skrevet hvor jeg er eller nevnt noen navn. Han spør ikke om å lese den og jeg er takknemlig for det. Hadde syntes det var litt rart. Han for eventuelt prøve å finne den selv hvis han er interessert.
Ønsker alle en god natt og går på rommet. Det klør i fingrene etter å skrive hva jeg har på hjertet.
Oh, herregud som det hjalp å få det ut. Både skittet som var på meg, tankene og følelsene.
Jeg ser frem til å legge meg nå. Siste dag her i morgen. Gleder meg til å komme ut i det fri, til datteren min, familien min, vennene mine, livet der ute hvor jeg kan gå gjennom alle dører jeg vil, gå ut når jeg vil, lage mat som smaker godt. Jeg skal hjem på fredag. FREDAGSTACO!! Oh, jeg gleder meg...
Dere....? Alle har sine egene demoner. Ikke hør på dem! De er ikke ekte! Vi er det! Og hva vi gjør det til er opp til oss, ikke demonene!
Jeg vet at drittdemonen kommer tilbake en dag og vil prøve å plage meg. Men da skal jeg fortsette å ta igjen så håper jeg at med tiden og behandlingen jeg forhåpentligvis får, så vil jeg ha mer enn nok verktøy til å temme han.
Ønsker dere en god natt!
