Discharge-Day!

Endelig er dagen her da jeg får dra hjem til livet mitt. Jeg har vært innlagt på avgiftningsenheten i 1 uke og 1 dag.

Men først litt om gårsdagen:

Dagen gikk stort sett bra. Jeg hadde ikke migrene men har innsett at spenningshodepinen er noe som er vedvarende gjennom dagene. Det kommer og går alt ettersom.

Jeg hadde sovet greit gjennom natten og har blitt vant til hagla og de hyggelige sykepleierne som titter innom gjennom natten. De faste rutinene har blitt en vane nå og jeg trives med dem.

Psykologen var innom og vi gikk gjennom henvisiningen han hadde skrevet ferdig. Jeg hadde ingen innvendinger og enig med alt som ble skrevet. Vi gikk også gjennom medisinplanen jeg har forpliktet meg til for når jeg går ut herfra. Det føles riktig og jeg er mer motivert enn noen gang til å ikke øke dosene. Jeg vet at jeg vil ha dager som er vanskeligere enn andre og at jeg mest sannsynlig vil måtte ta rød trekant og angstmedisiner en god stund fremover, og frem til jeg har fått verktøykassen og mestringsstrategiene jeg trenger for å klare meg uten. Dette aksepterer jeg for nå.

Etter møte med psykologen er det lunsj. Jeg spiser med de andre som sitter i fellesrommet; Picachu-jenta, italienern, M og den søte eldre damen som anbefalte meg botox. D, og en til er blitt skrevet ut.

Vi snakker løst om ting og tang, men jeg er mest opptatt av Picachu-jenta. Hun er glad og sier at hun har vært "rus-fri" (dvs fra det hun har opprinnelig blitt lagt inn med mål om avgiftning ifra) i 1 uke.  Jeg legger merke til tattoeringene hennes. Hun har noen i ansiktet, på halsen og jeg ser att det står H O P E på fingrene på hennes venstre hånd. Klarer ikke å legge fra meg tanken om hvor ung hun er og at verden er så jævlig urettferdig. Jeg er sint på det som har fått henne i denne situasjonen. Jeg roser henne og spør hvordan hun takler det. Hun vil egentlig bli satt på metadon og forteller at det er jævlig. Hun er kald, svett, skjelver, sover dårlig, har mye smerter og synes hun får for lite opiater for å håndtere avgiftningen. Jeg prøver å vise at jeg føler med henne og forteller henne at hun er godt ivaretatt her og kommer til å klare seg. Jeg forteller henne at hun kommer til å klare å komme seg igjennom det.

Jeg får morgenmedisinene mine men sier at jeg i dag føler for å prøve uten rød trekant og beroligene.

Etter lunsj bestemmer jeg meg for å ta med musikk og fargeleggingssaker og setter meg ut i fellesstua igjen. Picachu-jenta sitter i stresslessen og spiller ukulele. Hun har talent og spiller muntre toner som fyller rommet. Jeg setter meg og begynner å fargelegge. Italienen sitter her fremdelse. Hun spør når jeg skal hjem og jeg forteller at jeg skal hjem på fredag. Hun sier at det var tidlig, jeg har jo ikke vært her så lenge. Jeg forteller om at jeg har håntert nedtrappingen godt og at det er ikke behov for mer herfra, men at jeg har blitt henvis videre. Hun er glad for det. Jeg forteller at jeg gleder meg mest til å komme hjem til datteren min. Det forstår hun. Jeg spør om hun selv har barn og hun sier trist nei. Ikke visste jeg hva dette trigget i henne. Minner om fortiden blir vekket til livet i hennes sorgfulle sjel. Hun forteller at hun ikke har barn men at hun ønsket seg det. Hun har vært gravid flere ganger men spontanaborterte. Hun forteller at siste gangen hun var gravid fikk hun en datter hun mistet bare 5 dager etter at hun var født. Hun og samboeren hennes var flyet på vei til ferie og fødselen startet altfor tidlig. Hun fødte på flyet og ble hastet til det beste sykehuset i nærheten av der de var. Dagen etter døpte de datteren og gav henne navnet Nora. Ordene renner ut av henne og jeg føler meg skyldig for at jeg har minnet henne på noe av det verste et menneske kan oppleve. Hun stopper ikke. Hun fortsetter og fortelle om den tragiske tiden og prøver å si ting som kan trøste men samtidig avrunde for å stoppe henne fra å stupe inn i minner som kan gjøre vondt verre. Hun stopper ikke og tar inn over meg alle de vonde opplevelsene hun skildrer. Hun spør meg om datteren min og om jeg har bilde av henne. Jeg vet ikke hvordan det kan påvirke henne men viser henne bilde for ikke å få henne til å føle seg avvist. Hun beudrer min vakre datter og roser meg for at jeg har tatt skrittene jeg har. Hun spør om mye og jeg svarer etter beste evne uten å utlevere for mye. Picachu-jenta redder situasjonen og bytter samtaleemne. Vet ikke om det er med vilje men det fikk italienern til å tenke på noe annet. Så snakker vi om fargelegging og at det er terapautisk. Både italienern og Picachu-jenta synes det utstyret jeg har med meg er fint. Når Picachu-jenta setter seg tvers over meg for å se på tusjene mine legger jeg merke til hennes høyre hånd. På fingrene står L E S S og hjertet mitt blør. Hendene mine skjelver og jeg merker en angstfull uro bygge seg opp i meg.

De skulle gå ut og ta en røyk i bakgården og jeg griper muligheten til å rømme tilbake til rommet mitt. De synes det er dumt at jeg må gå og spør hvorfor. Jeg føler på ubehaget og vil ikke bry dem. Lyver og sier at det er migrenen som er på vei tilbake. De spør om det er på grunn av lyden som er rundt og jeg bekrefter og de forstår.

Når jeg kommer tilbake til rommet mitt brister hjertet mitt og jeg gråter. Jeg gråter for dem og fordi det er så vondt å vite hva de går gjennom. Samtidig er det en trøst også. Jeg har det tross alt ikke så ille. Jeg føler meg mer og mer klar for å dra hjem. Det er andre mennesker som sikkert venter på plass her. Andre med mer alvorlige livssituasjoner enn det jeg er i. Og jeg opptar en plass jeg ikke lenger føler at jeg har behov for.

Men jeg er sterkt preget av det jeg har blitt fortalt av dem og skjelver i hendene. Bestemmer meg for å be om beroligende og en smertestillende. Fortsetter å fargelegge mens tårene renner, etterhvert stopper opp og tørker.

Jeg roer meg ned med musikken i bagrunnen og arket som fylles opp i eventyrlige farger.

Baby-daddy ringer og forteller at han er på vei til å hente Snuski. Han er litt oppgitt over hverdagsutfordringene vi alle opplever som foreldre. Jeg prøver å vise forståelse og roser han for den gode jobben han gjør. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med den pappaen han er for vår lille skatt.

Det er straks besøks tid. Snuski og baby-daddy er her. Vi sitter oppe i kantina vekk fra den triste avdelingen. Snuski vil gjerne ta den avlorlige Snapchat praten. Hun vil gjerne ha snapchat fordi mange av hennes venner allerede har det. Hun fikk snapchat til sin 10 års dag (det var ikke lett for meg å gå med på det da jeg er sterkt i mot, men følte at hun hadde gode argumenter og gikk med på det), men ble fratatt det kun 11 dager etter da hun ble en helt annen person. Hun forsvant inn i filtre, hadde aldri øyekontakt da de var klistret i skjermen og var mer opptatt av telefonen enn noe annet. Det var sårt for henne og jeg vet at hun synes det er vanskelig å snakke om. Vi blir enige om at hun får 2 uker på å forbedre et par ting på og ikke minst finne husnøklene hun ikke finner igjen. Etter de to ukene så kan vi prøve igjen med Snapchat men under visse vilkår som vi sammen blir enige om.

30 min går som vanlig altfor fort og besøkstiden er over. Jeg har pakket mesteparten av tingene mine og ber de ta med det hjem.

Etter besøkstid kommer jeg akkurat i det det er gåtur-tid, men bestemmer meg for å stå over. Jeg henter tomflaskene fra rommet mitt og gir det til Picachu-jenta som takknemlig tar i mot og spør om jeg vil ha noe fra butikken. Jeg takker pent og sier at jeg ikke trenger noe.

Tilbake på rommet fargelegger jeg videre og tenker over dagen som har vært, over oppholdet mitt og livet utenfor, og tiden flyr så fort at det allerede er tid for trening. Det er bare M og jeg som trener i dag. Jeg går som vanlig på mølla. Tenker mye på jobben og reaksjonene det kan ha skapt og ikke minst konsekvensene som venter på meg. Tekster litt med ponnien og blir beroliget om at det kommer til å ordne seg. Jeg må si han har vært som Montain Everes enn en liten puslete ponni for meg mens jeg har vært her. Hver dag har han prøvd å muntre meg opp og stort sett klart det veldig godt. Jeg avslutter treningen passe sliten og uten store konsekvenser, og går opp igjen. Tar et par telefoner og snakker med nære og kjære, oppdaterer og blir oppdatert, mens jeg strekker ut.

Jeg valgte å ikke skrive mer i går da jeg var opptatt med alt fra pakking, prøve å være sosial og fargeleggingen.

Tar en rask dusj og legger meg tidlig.

Dagen i dag startet kl 08.

Jeg har ikke våknet en eneste gang som jeg kan huske, og føler meg uthvilt. Hodepinen merker jeg men det er ikke uholdbart. Jeg bestemmer meg for at jeg skal gå herfra uten å ha tatt noe rød trekant og beroligende.

Henter den faste frokost kaffekoppen men står over frokosten med de andre. Gjør litt yoga, tar morgenstellet og pakker ferdig. Samler sammen det som er igjen av snacks og går ut i fellesrommet der Picachu-jenta sitter med pledd rundt seg. Hun ønsker meg god morgen og spør om jeg skal dra i dag. Jeg bekrefter det og legger frem godteri og snack som er igjen, legger det på bordet og sier at hvem som helst kan forsyne seg. Hun sier at det er snilt gjort, men det er trist at jeg skal dra. Det gjør vondt i hjertet å høre henne si det. Jeg sier at jeg er lei for at jeg har vært så usosial mens jeg har vært her og hun besvarer med at det er ikke noe å tenke på. Det er alltid trist når noen drar. Jeg forteller henne at jeg har gjort det jeg kom hit for og at det er andre som trenger plassen jeg har opptatt. Jeg forteller også at datteren min trenger meg og jeg trenger å komme meg videre på veien min mot et sunnere liv. Hun forstår og sier det er godt å høre at jeg har kommet meg gjennom og føler meg klar.

Jeg sier til Picachu-jenta at maten som er igjen i skapet skal jeg ikke ta med meg hjem. Det er bare å ta det hun måtte ønske. Hun spør når jeg skal dra og jeg hører at hun er redd for at jeg skal dra uten å ta farvel. Jeg forteller at jeg må snakke med legen først men at jeg kommer og tar farvel før jeg drar.

Jeg skriver det siste blogg innlegget fra innsiden av avgifningssenteret og tenker over hvilken inntrykk det har gitt meg, hvilke erfaringer jeg kan dra nytte av og innsikt jeg har fått.

Har kommet meg godt gjennom og at jeg ikke har hatt behov for å være her lengere enn det jeg opprinnelig trodde. Jeg har lært at jeg kan stå i  hodepinen med mindre medisiner, jeg har fått bearbeidet en del av bekymringen, mer forståelse for mitt tidligere overforbruk av medisiner, fått jobb stresset på avstand og er mer målrettet enn noen gang til å jobbe hardt for å fikse opp i fortids-dritt. Jeg har en plan jeg har forpliktet meg til å holde mtp medisier og føler at det er trygt.

Vet at jeg er langt fra kurert, dette var første steg på veien videre. Et skritt av gangen, en dag av gangen og ting av gangen.

Alle tingene er pakket og legen var nettopp innom og sa at jeg kunne dra når jeg ville. Rommet er ledig til disposisjon så lenge jeg ønsker frem til kl 15. Jeg takker for behandlingen jeg har fått og roser han og mannskapet for den utrolige jobben de gjør her på avgiftningsenheten. Han sier at jeg har gjort en god jobb og ønsker meg lykke til videre.

Kjære leser, hvis du er en som sliter med overforbruk av medisiner, rusmissbruk og/eller avhengighet så kan jeg betrygge deg om at det å be om plass her er helt ufarlig. Sykepleiere, sosionomer, psykologene og legene her er fantastiske!! De er omsorgsfulle, oppmerksomme og hjelpsomme. De passer på og gjør det de kan for å gjøre oppholdet så bra som mulig. Jeg er så takknemlig for behandlingen jeg har fått her og har ikke annet å si enn lovord og skryt. Jeg har lang og dårlig erfaring med "systemet" og var opprinnelig bekymret for hvordan dette oppholdet skulle bli, men jeg kan forsikre om at det er helt ufarlig, og absolutt verdt det!

Det er straks lunsj og jeg vil spise med gjengen før jeg blir hentet av mamma.

Takk for at du leser, og vær så snill å formidle det du finner nyttig for andre. Del min blogg om du vil og oppfordre folk til å søke hjelp, for den er her ute. Det er håp, det er hjelp å få :)

Ønsker alle en fin fredag og en riktig god helg.