Hjem kjære hjem!

23.01.2023, 19:19

Du vet hvordan mann pleier å si; Borte bra men hjemme best? ... I dette tilfelle er hjemme best! Definitivt, Hjemme Best! 

Det har aldri føltes så godt å være hjemme som da jeg kom hjem på fredag. Var så gald for å se mamma og søss, til og med oppvasken var jeg glad for å se! 

Jeg gadd ikke en gang å pakke ut før jeg startet å se etter ting jeg kunne gjøre. Hjemmearbeid var dypt savnet, og jeg koste meg med det til Snuski kom hjem fra skolen. Det var rett og slett bare fyrd å føle på. En lettelse å slippe låste dører, besøkstid, hagla og alle de triste historiene som fylte argiftningsenheten.

For å gå litt tilbake til fredagen og hvordan det var å "slippe ut";

Som jeg skrev i mitt siste innlegg, bestemte jeg meg for å spise lunsj før jeg dro. Da jeg bar ut bagasjen jeg hadde igjen og gikk forbi fellesrommet satt M, Picachu-jenta og italienern ved bordet. M trodde jeg skulle dra med en gang og ropte ut at han trengte et par ord med meg. Satt fra meg bagasjen og gikk inn. "Aldri om jeg skulle dratt uten å ta mer enn et par ord med dere" sa jeg.

Picachu-jenta hadde jeg lært at folk kaller "Lille". Et passende navn jeg har bestemt meg for å beholde. 

Lille og italienern spør om jeg skal hjem og om jeg føler meg klar for det. Jeg forteller at jeg har gjort det jeg kom for. Jeg har lært mye og har fått en del på avstand, jeg har innsett at jeg ikke blir medisin-fri med det samme og har nettopp startet på reisen mot å målet. Jeg har trappet ned til det som er strengt nødvendig, har fått alternative medisiner jeg kan prøve ut som ikke er vanedannende og så "farlige". Og dessuten er det nå en annens tur å få lov å komme hit å få behandling. Vi snakker litt løst om det å være på avgiftningen og jeg lærer at Lille har to uker igjen og italienern har 1 uke, M skal hjem på mandag, tror jeg.

Da jeg spurte M om hva han ville snakke om og om vi skulle gå på et annet rom ble jeg helt satt ut av svaret hans: "Neida, trenger ikke det. Jeg bare lurte på om jeg kunne få navnet på bloggen din og om det er ok om jeg leser den."

Øynene mine spratt opp som laksen på en Aprils-dag etter gyting. Jeg ble skikkelig utilpass og stressa. Kjente svetten trengte seg gjennom porene og hjertet ristet så jeg kunne kjenne det helt ut i fingerspissene.

"Eh, ja. klart det" rakk jeg å si før Lille og italienern begynte å spørre meg ut om bloggen. Det var skikkelig vanskelig å si nei dem og tilby dem å lese om de hadde lyst. De hadde mange spørsmål og jeg svarte etter beste evne på alt de lurte på. Betrygget dem om at jeg kun har kallenavn eller initialer på mennsekene jeg omtaler, og at det er min opplevelse jeg beskriver. Håper at de stoler på det.

Åh, det ble så rørende å snakke med dem at jeg etterhvert begynte å grue meg ordentlig til å forlate dem der. 

BTW En ting jeg må huske å skrive. Dette lovet jeg italienern da vi snakket om det å gjøre feil. Hun ba meg love på tro og ære at jeg skulle skrive det i bloggen min, for hun syntes at det er så viktig at folk leser det:

"Alle gjør feil, det er ikke viktigst. Det som er viktig er hva mann gjør etter.." (Dette pleier jeg å si til Snuski når noen av oss gjør noe feil.) Og ja, kanskje lurt å fortelle dere dette. For vi gjør alle feil, men det er hva vi gjør etter at vi har innsett at det var feil, som faktisk er viktig. Ha forståelse for det og si det til barna dine, til vennene dine, til kjæresten din, og alle andre som bør høre det!

Det ble en tårevåt farvel med gjengen på avgiftningsenheten. Mange lange og varme klemmer, lykke til-er og farvel-er. Jeg husket på å rose alle sykepelierne og sosionomene for den fantastiske jobben de gjør og minnet dem på å ta vare på dem selv oppi alt det de gjør. De er HELTER!!

Det var godt men likevel trist å dra derfra.

Tilbake hjemme:

Fredagen var akkurat det jeg trengte. Barnelatter, klemmer, smil, hjemmearbeid, handling, matlaging og til og med blomster og sjokolade levert på døren. Det var fra kunde på jobben. En herlig gjeng med gode og varme mennesker som har holdt meg gående uten å vite det. Det varmet mitt hjerte at de tenker på meg og jeg er så takknemlig for alt jeg har lært av dem, all tålmodighet, forståelse og kunnskap de har gitt meg. 

Resten av helgen har jeg bare kost meg med gjengen min her hjemme. Leiligheten har vært full av store og små, to og firbeinte, og det var bare godt!

Selv om jeg har hatt episoder med både spenningshodepine og migrene, så har jeg klart meg bra! Jeg har lært meg å kjenne igjen varslene mye kjappere og har selv klart å finne løsninger for å ikke la det eskalere. Noen ganger må jeg ta medisiner men andre ganger trenger jeg ro og ber om å bli unnskyldt, går på et stille rom, fargelegger, leser, hører på musikk eller bare må legge meg. Sånn er det nå, og det er jeg OK med.

Det er Mandags kveld og jeg er helt alene. (Snuski er hos baby-daddy.) Stearinlys er tent, røkelsen og musikken i bagrunnen setter en behagelig steming i rommet som får skuldrene til å smelte ned fra ørene som iskrem i sola. 

Litt tidligere  i kveld prøvde jeg meg på å gjøre Yoga. Har ikke praktisert på en laaaang stund men tenker at jeg bør starte opp igjen. Kontrollen på pusten jeg en gang hadde er ikke der, jeg er myyye stivere i alle ledd og magelåsen har jeg tydelig glemt hvordan jeg aktiverer. Innså at jeg trenger veiledning, noen å følge, noen som sier hva jeg skal gjøre. Da jeg kom på ei dame jeg følger på YouTube; Boho Beautiful. Har ikke gjort yoga med henne på en evighet og tenkte at det er på tide. Fant denne jeg synes er var veldig passende https://www.youtube.com/watch?v=ZAlpjTIe0DA 15 Min Full Body Yoga For Stress & Anxiety | Gentle Compassionate Yoga.

Denne dama har en behagelig engel-aktig stemme som forklarer og minner på alt som er viktig. Hun har mange videoer som hun og kjæresten hennes produserer fra et vakkert album av steder på vår vakre planet. Sjekk henne ut og prøv om du er nysgjerrig ... Og tenker du at du ikke kan eller vil gjøre yoga så kan jeg love at både hun, stemmen hennes, musikken og stedene hun er på, er en inner-tier ;)

(for den som lurer på om jeg blir sponset eller får penger for å skrive om, eller dele linker eller liknende; Nei, slikt driver jeg ikke med!)

I det jeg avslutter yogaen for i kveld kjenner jeg på en ro som jeg har savnet lenge. En sunn rus av behag og velvære jeg trenger og vil ha mer av. En stolthet av å ha mestret, å ha lykkes med noe, noe jeg kan være stolt av. Jeg er en kriger og jeg skal fortsette å krige. Skritt for skritt, dag for dag.

Namaste - «Jeg bøyer meg for det gudommelige i deg».

Del artikkel: Del på X


Relaterte artikler