Systemet ass...

10.02.2023, 21:26

Så, det har gått 3 uker siden mitt siste blogg innlegg. Og det har rett og slett å gjøre med at jeg ikke har hatt noen oppdateringer, og det har vært fult hus med barn og voksne.

Flere har tatt kontakt og spurt hvordan det går med meg, og om jeg har sluttet å skrive blogg. Det har gått veldig greit med langt mindre migrene enn tidligere. Spenningshodepinen kommer og går som den vil. Siden jeg kom hjem igjen har jeg kun hatt 6 mirgene episoder. På 3 uker!! Det er veldig mye mindre enn tidligere. Jeg tror det har noe å gjøre med at jeg er flinkere til å fjerne meg fra situasjoner som trigger mirgenen, jeg bruker ørepropper når jeg er ute i butikken eller der det er mye lyd, jeg passer på å få nok søvn og har fått inn treningsrutinger i hverdagen.

Jeg har ikke sluttet å skrive bloggen og vil fortsette med det, men hvor ofte er jeg usikker på. Det vil nok være i tråd med utviklingen i behandligen jeg er henvist til.

Det er fredag kveld, Snuski er på overnatting hos ei venninne og jeg er alene i mitt stille zen. Og det har skjedd noe fremgang i saken min....

Det startet egentlig Onsdag 25 januar. Det var en solfylt dag og var nesten som om våren tittet frem. Jeg gikk tur med min beste firbente venn, Lucy, hunden til baby daddy og snuski. En svart, rastløs og meget kompakt liten Engelsk staff. Hun ser veldig farlig ut men gud bedre for en pyse hun er. Når jeg tenker meg om er vi ganske like. Begge små, solid bygd, ser ikke ut som en du vil kødde med, men kjenner du dem vet du at utseende bedrar.

Vi gikk som sagt tur i nærområdet da telefonen plutselig ringte. Et ukjent nummer. Jeg tar den og i den andre enden svarer det en mørk kvinnestemme som presenterer seg og sier at hun ringer fra ARA Grorud.

Jeg slutter å gå med en gang, litt sånn skremt av at Grorud ringte. Det var som om på et blunk kom vinteren kom brått på igjen. Kulden trengte seg gjennom jakken min og med sine kalde klør omfavnet meg under klærne.

E, som kvinnen heter, forteller at de har mottatt henvisningen min. Jeg stopper henne der. Henvisningen min skulle ikke til ARA Grorud, men ARA Follo. E forteller at; "du skjønner, systemet er slik at henvisningen går rett til den bydelen du hører til, og vi ønsker å ta en kartleggingssamtale for å kunne henvise deg videre til Follo." Jeg motsier henne og forteller at psykologen på Aker sa at han sendte henvisningen direkte til Follo. Hun prøver å beroe meg med å si at det er ikke noe farlig å snakke med dem, de ønsker bare å hjelpe meg videre. Hvorpå jeg svarer at jeg har fått min dose av hjelp fra Grorud Bydel, og har ingen ønske om å snakke med dem om det ikke er strengt nødvendig. Jeg spør henne om det hun forteller meg betyr at Follo ikke har fått henvisningen min, og om det betyr at jeg må gå enda lengere tid i påvente på svar. Hun bekrefter dette. Så spør hun hvilken erfaringer jeg har fra Grorud bydel, og jeg forklarer kort om DPS, som er en av mange tilfeller jeg har vært bort i siden 1994, som ikke har vært bra. Hun synes det er fryktelig trist at jeg har hatt slike opplevelser, men at de på ARA ikke er DPS. De holder vel og merke til i samme bygg, men det er en helt annen avdeling og det er helt ufarlig å snakke med dem. Hun sier at de kun ønsker å tilby meg behandling før og eventuelt etter at jeg får plass på Follo. Men for at de skal kunne skrive en god henvisning til Follo så hadde det hjulpet å få et bedre bilde av min situasjon. Til slutt går jeg med på det og sier at det kun er for at de skal sende henvisningen min videre til Follo. Jeg påpeker at jeg ikke ønsker noen tilbud hos dem verken før eller etter Follo om jeg får plass. Pulsen min er nå på 115 slag i minuttet og jeg står pal stille. Lucy merker stemningen og ser spørrende ut på meg mens hun går stresset rundt i ring. Kjenner at jeg er irritert og litt sint på psykologen på Aker som har sagt noe annet enn det E sa. Til slutt blir vi engie om at jeg kommer inn til en samtale og hun forteller at hun sender meg brev med innkalling snarest.

Etter denne samtalen var det fullstendig væromslag. Solskinn ble byttet med sludd og stiv kuling, og den fine vårfølelsen jeg hadde forduftet brått. Ikke nok med at henvisningen min aldri ble sendt til Follo men nå måtte jeg dra til det fæle stedet som rommer DPS Grorud. Der alle de inkompetente dustene "behandlet" meg, samtalene som gjorde vondt verre, der demonen vokste seg så stor i meg at den drev meg utfor stupet. Jeg begynte å grue meg skikkelig.

Dagene gikk og det var ikke før onsdagen uken etter, at jeg mottok brevet med innkalling til time 09.Februar! Ei uke var allerede gått og jeg skulle gå og grue meg i enda ei uke.

Helt ærlig begynte jeg å miste håpet. Jeg tenkte at med erfaringen jeg har fra Grorud ville ikke dette ende heldig for meg. Jeg så for meg at det ville i hvertall ta par uker til før de sendte henvisningen videre, og så nye 10 ventedager på svar. Det så veldig mørkt ut. Men jeg gav ikke helt opp. Jeg bestemte meg for å dra dit og gjøre min sak helt klar og sørge for at de forsto at det ikke er et alternativ med behandling i Grorud bydel. I mellomtiden gjorde jeg det jeg kunne for ikke å tenke så mye på det, og holdt meg fokusert på å gjøre ting som gjør meg godt.

Tilbrakte tid med Snuski og familien, dro på The Well (min nærmeste feriested, der 7 timer tilsvarer 1 ukes ferie i syden), trente, gikk turer ute og fylte dagene mine med velgjørende ting.

Så var tiden endelig gått og torsdag 09. Februar nærmet seg med stormskritt. Heldigvis hadde jeg en enda en tur på The Well til gode med søsterene mine og mamma. Vi avtalte å ta på torsdagen etter møte med ARA Grorud. Men da torsdagen kom var mor og ene søstern syke. Det ble bare hun mellomste og meg. Hun ble med meg i møtet også.

Da vi parkerer utenfor kjenner jeg allerede at jeg ikke vil inn. Jeg har unngått å gå forbi dette bygget siden 2017. Har kun dårlige assosiasjoner til stedet og hver gang jeg ser det tenker jeg på 2017. Men nå er jeg her og jeg har med meg søstern min, det er kun en time og så er jeg ferdig! For godt, forhåpentligvis.

Vi går inn i lokalene deres som er prikk like DPS sine, og alt der minner om da jeg gikk der. I skranken sitter en litt eldre dame og smiler bak glasset. Hun åpner og spør når jeg har time. Jeg sier 12:15. Hun spør: Vil du betale med kort eller Vipps?

Øyenbrynnene mine går i taket og haka faller og lander midt mellom føttene mine. Dere har kalt meg inn til møte og jeg skal betale for det?

Ja det er en egenandel.

Jeg betaler 375kr med kort og vi går og setter oss i venteavdelingen.

Seriøst?! Det kunne de vel spart meg for eller??!

Vi venter i ca 10 min før en dame kommer og henter oss. Hun smiler og er unaturlig hyggelig. Dette er kvinnen jeg snakket med på telefonen, E. Jeg klarer ikke å respondere med samme høfflighet og er kort i svarene og unngår å se på henne. Vi går ned en lys korridor med mange dører på hver side. Alle innredet som på DPS. Noen av rommene har gråe vegger, noe hvite, noe blå og alle har samme kontormøbler i blått og grått. Minnene fra å ha sittet torturert i mange timer med psykopaten og demonen blusser opp. Sorry, mente psykologen.... Men hjernen min vil kalle henne psykopat!

Jeg puster raskt, ansiktsuttrykket tydelig missfornøyd og inni meg er det som om alle celler vibrerer i et anstrengt tempo og vil splittes fra hverandre. Vi blir tilbudt kaffe eller vann, men begge takker nei. Så kommer vi frem til rommet vi skal være i der en annen kvinne venter på oss. Hun heter M. E setter seg ned ved PC'n og M går ut en tur for å hente journalmappen min. Jeg og søss setter oss ned i en blå 2 seters sofa og ser spente på E som begynner å snakke. Hun sier:

"Vet du hva jeg ser her på skjermen min? Jeg ser at du har blitt innvilget behandling hos ARA Follo, så det at du kom hit i dag var egentlig unødvendig." sier hun og smiler fra øre til øre..

Jeg kan nesten ikke tro mine ører og har mest lyst til å eksplodere. Innser ikke en gang at det er gode nyheter men reagerer med å si: Så hvorfor måtte jeg komme hit når jeg spesifikt sa at jeg ikke ønsket å snakke med dere, og i tillegg blir bedt om å betale 375kr?! Og påpeker at E fortalte meg at min henvisning ikke var  sendt til Follo men kun til Grorud.

M er kommet tilbake og sier at det var veldig uheldig og begge uttrykker at de skjønner at jeg ikke er fornøyd med det. M sier at hun skal gå og snakke med damen i skranken og se om de kan stoppe betalingen. E sier at vanligvis så skal henvisningen bli sendt til bydelen først, men at i mitt tilfelle ble det sendt en henvisning til Follo og en til Grorud. Flinke psykologen fra Aker, han gjorde som han sa. Fikk litt dårlig samvittighet for at jeg bannet og svertet han i mitt stille sinn tidligere. Husker at han sa at han påpekte at jeg ikke ønsket hendling under Grorud bydel.

Hun fortsetter med å si at siden jeg er der så kan vi jo kanskje ta den kartleggingssamtalen likevel? Jeg svarer at det må i såfall bli en kort samtale. Jeg synes det var ille nok å vente i tre uker på å komme hit og grue meg til å gå inn i dette bygget, for så å finne ut at jeg ikke trengte det likevel. Det syntes hun var uheldig og beklaget men pushet videre på at det blir ryddigere om vi tok samtalen nå så ville det se bedre ut i journalen min også. Søsteren min nikker og jeg tenker at det ikke kan skade. Da kan jeg i allefall vise til at jeg har vært her og fått informasjon så slipper de å kontakte meg igjen.

M kommer tilbake og sier at de desverre ikke kan gjøre noe med betalingen fordi den allerede har gått gjennom. Men det går jo på egenandelen min for frikort så det er jo positivt.

E begynner med å spørre meg hva mine forventninger til behandlingen hos ARA Follo er. Jeg forteller at jeg ønsker verktøy og mestringsstategier for å håndtere vanskelige situasjoner som leder til at jeg blir syk ,og at jeg ønsker å bli medisinfri. Det synes de er bra. Så snakker vi om førerkortet mitt. De forteller at vanligvis er det noen krav til å beholde førerkort når mann går i slik behandling for rus. Jeg påpeker at jeg ikke ruser meg, heller ikke bruker illegale rusmidler, at medisindosene jeg er på er forsvarlig, og at jeg ikke tar dem når jeg skal kjøre bil. Hun sier at jeg bør snakke med fastlegen min for å finne ut av det så jeg ikke får meg en overraskelse når jeg kommer til Follo. De spør også om jeg kunne tenke meg å gå i behandling hos dem i påvente av dato for innleggelse på Follo. Jeg takker nei.

De forklarer at det ofte er nødvendig med videre oppfølging etter et slikt opphold, og spør om jeg kunne tenke meg å komme til dem etter at jeg er ferdig på Follo. Jeg takker igjen nei og forteller at jeg ønsker å kontakte privat psykolog. Det er ok, sier de.

Så spør E meg om medisinene jeg går på. Jeg begynner å fortelle og M skyter inn at hun ser i epikrisen de har fått fra Aker alle medisinene jeg går på. Vi går raskt gjennom dem og de ber meg igjen snakke med fastlegen mtp førerkortet.

Så forteller E om noe som faktisk er positivt. Når en går gjennom et slikt opphold på ARA og dersom oppholdet er lenger enn 3 mnd så har en krav på gratis tannbehandling. Hun sprø hvordan det står til med tannhelsen min og når jeg sist var hos tannlegen. Jeg svarer at det er et par år siden så det kan komme til nytte. Det anbefalte hun meg sterkt om å benytte meg av.

Videre kommer det spørsmål fra E som M kan svare på ved å se i mine papirer og de konkluderer med at det var veldig unødvendig å be meg komme dit når de har all informasjon. De beklager og beklager,og er ydmyke. Det gjør det litt lettere og jeg begynner å slappe litt av. Så sier M at siden de har all informasjon de trenger så trenger de ikke å oppholde meg noe mer der. Jeg tror egentlig at begge har skjønt at jeg er utilpass og har mest lyst å spurte ut herfra.

De takker for at jeg tok meg tid til å komme og bekalger igjen. Jeg takker for informasjon så følger M oss til utgangen og ønsker meg lykke til.

Vi gikk fort med trappene, som om vi nettopp hadde vært gjennom et grusomt spøkelseshus og higet etter å komme oss ut i trygghet.

Gudskjelov for at vi skulle på The Well, det var en fin bellønning for å ha kommet meg gjennom møte.

Nå er jeg ferdig med dem! Håper jeg...

The Well er som balsam for skjela mi. Jeg har lyst å flytte inn dit.

Fra øyeblikket vi går inn kjenner jeg den velkjente duften av spa, skuldrene senker seg og hjertet nærmer seg hvilepuls. Vi tilbrakte 6 deilige timer i spa anlegget og da vi var ferdig følte jeg at vi glødet. Huden myk som fløyel, ingen stive muskler og ansiktsutrykkene som om vi nettopp hadde blitt dulla med i mange timer av kjekke og deilige menn. 

Salig kjørte jeg søss hjem til seg og så dro jeg hjem. Glad og fornøyd.

Jeg har fått innvilget behandling hos ARA Follo!!! Hurrrraaaaa!!! Dette er stort for meg. Det er håp! Nå kan jeg endelig ta skikkelig tak i dette og jeg skal absorberer absolutt alt av kunnskap og erfaring om hvordan jeg skal håndtere demonen når den kommer frem, hvordan jeg skal håndtere vanskelige situasjoner, hvordan jeg skal unngå å stupe med hode først i betongen i underetasjen, og mest av at hvordan jeg kan sørge for at jeg lever bedre fremover.

 

I dag hadde jeg time hos fastlegen. Han flirte litt da jeg kom inn og fortalte at han hadde fått en lang epikrise òg et langt referat fra ARA Grorud og gårsdagens møte. Jeg forteller om hele opplevelsen og han ser bare oppgitt på meg. Forteller at han ikke helt skjønner hva som er problemet der borte. Om det er at de har ekstremt lite kompetente folk eller hva det er som gjør dem så utrolig dårlige. Han forteller de gjør en ekstremt dårlig jobb, har fått mange klager og legen vil ikke anbefale noen av sine pasienter om å gå dit ,men heller henviser dem til en annen bydel. De er vissnok elendige på å gjøre jobben sin og mangler mye kompetase. Det samme gjelder DPS Grorud. Han forteller at det er en ting at de som jobber der ikke gjør jobben sin men de stakkars menneskene som går dit i god tro om å få hjelp og ender opp med flere problemer enn det de opprinnelig hadde. Han er både frustrert og lei seg på pasientene sine vegne.

I forhold til førerkortet mitt; Det er egentlig ARA Grorud som skulle ta den vurderingen men de sendte ballen over til han noe som er direkte i strid med prosedyre, men han tok det gledelig da han ikke ønsket at jeg skulle tilbake dit og var glad for at jeg tok avgjørelsen om å ikke gå tilbake. Medisinene jeg blitt forskrevet er såppas lave doser at jeg fint skal kunne beholde førerkortet mitt. Det er en stor lettelse og jeg er ekstremt takknemlig.

Han spurte også om hva jeg tenker angående jobben på sikt. Det er ikke slikt at jeg kommer til å bli friskmeldt på flere måneder, men han spør om jeg tenker å gå tilbake.

Jeg har hatt en del tid til å få jobb situasjonen på avstand og bearbeide litt på egen hånd. Har kommet frem til at jeg ikke kommer til å si opp frivillig og når tiden kommer for at jeg skal tenke på å gå tilbake så vil jeg prøve å gå gradvis tilbake i full stilling. Men ønsker da at jobben også har fått bearbeidet personlapolitikken sin og skjerper sine rutiner for opplæring, oppfølging og det psykososiale miljøet. Med disse tingene på plass vil jeg kunne trives igjen på jobb, noe jeg ønsker. For jeg èr god i det jeg gjør. Jeg hàr gjort jobben min godt og jeg elsket jobben min. Men tiden vil vise hvordan akkurat dette skal gå seg til. Nå er jeg bare takknemlig for å vite at jeg skal til Follo og jobbe fulltid med meg selv.

Legen synes det er en god ide og håper det går seg til. Han påpeker at han vet at jeg trivdes veldig godt i jobben min en stund og var ganske stabil. Han tror på at jeg vil kunne stå i jobb mye sterkere når jeg har kommet meg gjennom ARA Follo.

 

Så nå er det bare å vente på dato for innflyttning til Follo. De skal ha gitt meg plass innen slutten av April, så frem til da er det bare å fortsette å gjøre det jeg gjør. Fortsette med gode rutiner som kosthold, trening og hvile. Fjerne meg fra situasjoner som trigger spenningshodepinen over i migrene, holde meg til medisinene og ikke mer enn det, og forbere meg på noen måneder på Follo i fulltidsstilling for å lære meg å leve vel.

 

Forresten..

Husk morsdag på søndag da dere. Har du en mor så vis henne at hun er glad i henne. Er ikke din mor med deg lenger så tenk på de fine minnene du har fra henne og verdsett dem.

Og ikke minst, husk Valentindagen og vis din kjære kjærligheten hun/han fortjener. Men en ting jeg ønsker å minne deg på.... Ikke gi deg inn på det store kjøpspresset av teit ræl i form av kopper, bamser ect. Hvis du absolutt vil kjøpe noe, kjøp blomster :) Det er mange måter å vise at mann er glad i noen på. Du kan rydde kåken, lage frokost på senga, gi en massasje, skriv et dikt på dopapiret, gjør noe som viser at du er glad i dem.

Ta vare, venner :) Så leser dere fra meg igjen snart

Del artikkel: Del på X


Relaterte artikler