02.03.2023, 09:31
Jeg bodde i byen og jeg elsket å gå rundt i bygater, se på livet, høre støyen, studere arkitekturen, stikke innom på kino, biblioteket, kafeen. Jeg trivdes med å jobbe og leve et ganske travelt liv. Jeg jobbet mye, dagvakter, nattevakter, helgevakter, jeg hadde en ok økonomi.
Så ble jeg syk, og sykepenger ble ikke regnet ut på grunnlag av alle ekstravaktene og natt-tilleggene. Jeg forsto fort at jeg måtte flytte vekk fra byen. Jeg havnet på bygda, en drøy times kjøring fra der jeg bodde tidligere, men med begrenset økonomi så ble det en lang time, og jeg mistet kontakt med mange venner og kjente fra tidligere. Jeg hadde jo ikke råd til å dra inn til byen særlig ofte.
Det er 14 år siden, og siden har jeg blitt på bygda, og trives godt med roen, fargene i naturen, turmulighetene i marka, fuglekvitter, å slå av en prat med de butikkansatte, romsligheten. Bygda har det den trenger, matbutikk, apotek, lege, bensin, klær og sko. Boutgiftene er 3000 kroner billigere i måneden enn hva jeg hadde i byen og kvaderatmeteren er dobbelt så stor. 
Dette er ikke et sutreinnlegg, jeg er ikke fattig fattig, men vi er i grenseland på det som regnes som fattigdomsgrensa. Vi har stort sett klart oss greit, mye takket være at jeg er veldig flink til å leve billig. Jeg liker å leve billig, jeg liker gamle ting, utnytte resursene, plukke sopp og bær, bruke rester, kjøpe brukt, gå i marka med hengekøye.
Det er mange som har det mye verre, det er mange som virkelig sliter økonomisk. Jeg er glad jeg ikke har små barn lengre. Mine er heldigvis voksne og står på egne bein. Jeg er glad vi ikke har store lån, og jeg er glad jeg ikke er minstepensjonist. Jeg er glad jeg klarer å sysselsette meg selv uten dyre medlemskontigenter i alle slags lag og forreninger. Jeg er glad for at de selger garn og bøker for en 10er på bruktbutikken.
Men vi merker hardkjøret på pengeboka vi også. Boutgiftene har steget, bensinprisene har gått i været, og her på bygda er det langt mellom bussene. Strømkostnadene har steget med en tusenlapp i måneden, selv med effektiv sparing. Vedprisene har fordoblet seg, matprisene har gått opp. Og nytt for måneden den fordømrede kommunen. Vann og kloakk har steget fra 4200 per kvartal, til 5800.
Ja, jeg trivs på bygda, men kommunestyret her har jeg aldri hatt sansen for. De skalter og forvalter etter eget forgodtbefinnende, mangler å høre på innbyggerne. Bedrifter i distriktet går konkurs ukentlig, vi får ikke engang tilbake busstilbudet vi hadde før covid...ikke at det var bra, men det var noe bedre enn det vi har nå.. Det skal spares hardt innen skole og eldreomsorg. Vi har snart ikke råd til å bo på bygda lengre, økte kommunale avgifter ser ut til å være tua som velter lasset.
Men hvor skal vi bo...
