15.03.2023, 11:14
Jeg har i alle år kjempet mot vekta, lubben siden barndommen, tjukk og enorm. Personlig syns jeg sistnevnte er mye verre enn bare tjukk, men så har jeg heller aldri vært beskyldt for å være pedagogisk korrekt... Hvorfor jeg ble så tjukk er jeg ikke helt sikker på, det er et sammensatt problem tror jeg, en ting er sikkert, det finnes ikke mange som ønsker å bli så stor frivillig.
Jeg har aldri vært spesielt inaktiv, og jeg har ikke spist spesielt usunt. Tidligere spiste jeg godis, men ikke mer enn hva andre gjorde. Junk og fastfood har jeg aldri hatt noe større forbruk av. Men i perioder kunne jeg overspise, som oftest på såkalt sunne matvarer som yogurt, knekkebrød med ost, frukt. Disse overspisningsperiodene kom ofte etter feilede forsøk på å gå ned i vekt. Når man går sulten lenge nok så er ofte reaksjonen at man overspiser når man først spiser. Andre medvirkende faktorer har nok vært et høyt stressnivå i kroppen, mye jobb, mange triste hendelser. Stress øker cortisolnivået i kroppen, noe som bidrar til at lagret fett sitter ekstra godt fast. Dårlig søvn er også noe som fører til at kroppen ikke responderer slik den skal og kan gjøre vektnedgang vanskelig.
Det viste seg også at jeg hadde flere matintoleranser, noe som sakte og nesten umerkelig ødela tarmens funksjon. Den klarte tilslutt omtrent ikke å ta opp vitaminer og mineraler, så jeg fikk store mangler av mange viktige sådanne. Noe kroppen selv tolket som hungersnød, selv om den fikk mat nok. Etterhvert utviklet jeg også insulinresistens, og fettlagringshormonet insulin lagret som aldri før.
Jeg prøvde alt. Det var ikke før jeg bikket 40 at jeg fant et kosthold jeg kunne leve med, uten sult, jeg spiste meg mett, tarmen ble sakte men sikkert friskere, insulinresistensen ble reversert, søvn og stress ble bedre. Jeg ble rett og slett mye friskere, og kroppen responderte godt. Jeg spiser mer nå enn på alle slankekurene jeg har prøvd tidligere. Jeg spiser selvsagt ikke mer enn hva kroppen forbruker, for det skal man jo ikke gjøre. På tidligere kurer har jeg spist betraktelig mindre, men av ulike grunner så har kroppen ikke respondert.
Denne gangen har jeg heller ikke sett på det som en slankekur, men som en permanent endring. En endring for å reparere mage/tarm, insulin, for å få energi, få opp vitamin/mineralnivåer, ungå sulting.
Det har tatt tid, det er 14 år siden jeg bikket 40, og det har vært perioder med nedgang, perioder med stillstand. Men i motsetning til tidligere, så har jeg vært vektstabil i stillstandsperiodene. Kroppen har blitt friskere, jeg sover fortsatt ikke optimalt, men adskillig bedre enn før. Jeg skjermer meg så godt jeg kan for stress, alle vitamin og mineralnivåer er normale.
Jeg har energi, jeg trener litt, og enda mer bevegelse blir det når våren og sommeren kommer, for jeg elsker å gå i marka og på fjellet, bare ikke på snø og is.
Denne måneden nådde jeg milepælen på minus 70 kg, mangler fortsatt 10 kg på å nå den vekta legen har satt som grensa for å søke om å få fjernet en del løsskinn.... men jeg kommer meg dit. Garantert.
