«Går det bra?» ❤︎︎

Et spørsmål alle stiller, men som få svarer helt ærlig på. For enten må jeg si «ja», eller så må jeg si: «Både ja og nei. Jeg prøver å bli bedre. Jeg jobber med meg selv for å bli friskere og ha det bra. Men noen dager føles det også ut som om jeg bare later som – som om jeg bærer på en tikkende bombe.»

Og det er nettopp det jeg vil snakke om. Jeg vil ikke late som at veien til å få det bedre er enkel. Det er noe av det tøffeste jeg har gjort.

Du kan snakke med en psykolog, en venn eller familie, men til slutt er det likevel bare du selv som kan gjøre arbeidet med å få det bedre.

Jeg føler meg generelt bedre nå. Likevel føles det noen ganger som en distraksjon – og på en måte er det jo det også. Jeg trener tre ganger i uka, skriver ned følelsene mine, jobber og blir med på ting. Men innimellom føles det som om jeg presser meg selv, som om alt ligger og lurer rett under overflaten. Som om jeg bærer på en tikkende bombe som bare venter på å sprenge.

For ja, jeg ser bedre ut på utsiden. Jeg føler meg bedre. Men jeg gråter fortsatt dagene før jobbhelg – selv om jeg elsker jobben min. Jeg føler meg fortsatt sliten, demotivert, trist og redd. Noen ganger føles det som om jeg har en veldig lang vei å gå, og at jeg bare holder en fasade oppe. Som om ingenting egentlig kan bli bedre.

Det er også skummelt å bli glad. For når man først blir glad, føles det som om fallet kan bli så mye større. Og jeg vet jo at jeg kommer til å falle igjen. Derfor hender det at jeg lurer på hva som egentlig er vitsen med å prøve så hardt.

For noen av tingene jeg bærer på vil kanskje aldri forsvinne. Målet mitt er ikke nødvendigvis at alt skal bli borte, men at jeg skal klare å ha det bra selv om det er der. Jeg hadde bare ikke sett for meg at det skulle være så vanskelig, eller at det skulle kreve så mye av meg.

Men selvfølgelig gjør det det.

Det kommer nok til å være sånn lenge. Jeg kommer sikkert fortsatt til å være utslitt selv om jeg blir med på ting. Jeg kommer fortsatt til å være redd når jeg møter nye mennesker. Jeg kommer til å overtenke, og det vil fortsatt være kaos i hodet mitt. Og jeg kommer til å falle noen skritt tilbake.

Frykten min handler kanskje mest om dette: Finnes det egentlig et «bra» for meg – eller finnes det bare «bedre»?

For med min type angst er det ikke sikkert at den noen gang forsvinner helt. Forholdet mitt til mat vil alltid være annerledes, og risikoen for tilbakefall vil alltid være der. Tilbakevendende depresjon betyr også at jeg mest sannsynlig vil oppleve flere depressive perioder i livet. Noen ganger kan den tanken føles helt ødeleggende. For er det egentlig verdt det da – å jobbe så hardt hvis det uansett kan komme tilbake?

Etter at jeg startet på medisiner mot alvorlig angst, merket jeg at depresjonen og den mer generelle angsten fikk litt mer plass. Likevel er det verdt det, for ingenting er verre enn den angsten som medisinen faktisk hjelper mot.

Det kan hende jeg må bruke disse medisinene permanent. Og egentlig er det helt greit. De gir meg muligheten til å fungere mer som mange andre.

Samtidig har de gjort meg litt mer rastløs. Jeg kjenner mer indre uro. Kanskje gjør det også at utfordringene mine er mer synlige enn før. Jeg skjelver ofte, plukker på ting, holder meg fast i samboeren min, eller sitter og spiller på telefonen for å distrahere uroen.

Men det går fint.Det er greit at andre legger merke til det.For det er meg.

Selv om jeg har snakket mye om frykten min og følelsen av at jeg kanskje aldri blir helt bra, nekter jeg å la det være sannheten.

Kanskje jeg ikke kan bli helt bra. Men jeg kan bli bedre.

Jeg kan lære meg å leve med angsten. Jeg kan lære å fungere godt selv om den er der. Og jeg vet at depressive perioder også tar slutt.

Selv om risikoen for å falle tilbake finnes, må man likevel prøve å nyte de timene, dagene, ukene, månedene og årene hvor livet faktisk føles godt. Selv sekunder med glede er verdt all jobben.

Så jeg kommer til å fortsette å prøve.

Det er vanskelig. Det er slitsomt. Men det er mulig.

Jeg tror at veien jeg er på nå – hvor jeg lærer å akseptere meg selv med utfordringene mine – er starten på å kunne leve bedre sammen med dem.

Kanskje en dag helt bra. Men bedre er godt nok for meg.

Jeg gjør det heller ikke bare for meg selv. Jeg gjør det for samboeren min, for venner og familie. Og for at jeg en dag skal kunne være en god mor.

Jeg gjør det for den yngre versjonen av meg selv. Og for den eldre.

For én ting vet jeg helt sikkert: Jeg er drittlei av å være syk.

Derfor må jeg prøve å gjøre noe med det.

Du er ikke alene. Du er ikke for syk. Du klarer det.

Jeg har troen på at jeg kan ha det bra – selv med angsten. Jeg har troen på deg også