Jeg trodde jeg var sterk fordi jeg aldri sa noe

  Hele livet lærte jeg å holde kjeft og holde ut.  Ikke fordi jeg var taus av natur, men fordi jeg trodde det var sånn man overlevde.  At hvis jeg bare bar alt stille nok, ville det til slutt slutte å gjøre vondt.  
Men det gjør ikke det.  Stillhet løser ingenting. Den bare pakker smerten inn så pent at du selv glemmer at du fortsatt bærer den.  Jeg skjønte det først mye senere – at jeg ikke var sterk fordi jeg holdt ut. Jeg var redd. Redd for hva som ville skje hvis jeg slapp alt ut.  
Når jeg ser tilbake nå, skjønner jeg at alt jeg bar, formet alt jeg ble.  Det gjorde meg hard i kantene, men også mykere på innsiden.  For det finnes en egen kraft i å endelig si det høyt – ikke for å få sympati, men for å slippe å lyve for seg selv.  
Jeg bærer fortsatt, men ikke alene.  Og jeg har sluttet å skamme meg over at det tok så lang tid å tørre å snakke.  
Hva lærte du å tie om – og hva har det kostet deg?

---

---

---