Et utdrag fra boken min
Else Marie Hatlem
Kjære lille meg,
Jeg ser deg nå. Jeg ser den lille jenta i steintrappen med flasken som knuste på bakken. Jeg ser deg stå på kjøkkengulvet mens dørene slamrer og stemmene skjærer. Jeg ser deg løpe barføtt over gårdsplassen på flukt fra bråk du aldri forsto, og jeg ser alt du prøvde å være – sterk, tapper, stille – for å overleve.
De sa at du måtte klare deg selv. Men det er aldri meningen at et barn skulle klare seg selv. Du skulle blitt løftet. Holdt. Sett. Du ble i stedet lært å bære.
Jeg har kommet tilbake for å si: Du skylder ingen styrke mer. Ikke én til tåre bak sammenbitte lepper. Ikke ett til smil for å berolige andre mens du selv forblør.
Alt du bar for andre – jeg legger det fra deg nå. Jeg tar det. Hele vekten, alle minnene, alle spørsmålene uten svar. Du behøver ikke beskytte meg lenger. Jeg er stor nok nå.
De voksne som sviktet deg – de får ikke lenger eie historien din. De som tiet, får ikke lenger sette ord på sannheten. De som snudde seg bort, får ikke lenger styre lyset ditt.
Jeg bærer stemmen din i brystet mitt, og jeg lover: aldri mer skal du tie for å gjøre andre trygge. Aldri mer skal du be om unnskyldning for at du lever, føler, krever, tenker, skinner.
Du er ikke «hun som overlevde». Du er hun som ble ild. Du er kvinnen som reiste seg igjen og igjen, som skapte liv, kjærlighet og varme der ingenting grodde. Du gjorde mørket til en kraftkilde.
Jeg ser deg nå, ikke som et arr – men som et fyrlys. Du lærte meg å reise meg når alt brast. Du lærte meg å synge mens veggene brant. Du lærte meg hvordan overlevelse kan bli kunst.
Men nå er det nok kamp. Nå skal du få hvile i meg. Jeg bygger hjem i hjertet mitt til deg – et sted uten frykt, uten skam. Et sted der lyden av latter får leve uten å måtte be om lov.
Jeg lover deg dette: Vi skal aldri mer bøye hodet. Aldri mer gjemme oss. Aldri mer tvile på verdien av vår stemme.
For vi er begge her nå – den lille jenta og kvinnen vi ble. Og sammen skriver vi det sluttkapittelet ingen andre fikk skrive for oss.
Vi er ikke lenger datter, offer, overlever. Vi er flammen. Og vi brenner med sannhet.
Med alt jeg er, Else
