Om jeg bare hadde hatt en pappa
Else Marie Hatlem
Jeg har alltid ønsket meg en snill og god pappa. En som vernet om flokken sin, uansett. En som så meg – som barn. En som beskyttet meg og støttet meg, og som jeg kunne hatt lange, gode samtaler med.
En som var trygg og stødig. En jeg kunne ringe til hvis jeg hadde dummet meg ut, og som sa: «Dette kommer vi oss igjennom.»
En som løftet meg når jeg falt. Som skrøt av meg når jeg gjorde det bra. Som var stolt – uten forbehold.
Hvis jeg hadde hatt en slik pappa, tror jeg livet mitt ville sett helt annerledes ut.
Vi hadde hatt tydelige grenser. Et overhode som det meste måtte gå gjennom –ikke for kontroll, men for klokskap. En voksen stemme før vi rakk å utagere på hverandre. En som stoppet konflikter lenge før de fikk gro.
En som beskyttet meg da jeg falt. En som var tøff nok – og trygg nok – til å ta affære når det var nødvendig. En som ikke så en annen vei når noe var galt.
Jeg tror det gir en annen grunnmur å vokse opp med den typen trygghet. En annen ro i kroppen. En annen tillit til verden.
I stedet lærte jeg å stå selv. Å håndtere mer enn jeg burde. Å bære ting som egentlig ikke var mine å bære.
Om jeg bare hadde hatt en pappa.
Kanskje hadde jeg blitt tryggere tidligere. Kanskje hadde jeg tvilt mindre på meg selv. Kanskje hadde jeg kjent meg mer beskyttet i møte med livet.
Jeg vet ikke.
Men jeg vet at fravær former like sterkt som nærvær.
Og det savnet har fulgt meg lenger enn jeg ønsket.
Kanskje sitter du også med et savn etter noe som aldri var der. Hvem måtte du bli fordi noen andre ikke tok rollen sin?
