Hvorfor jeg begynte å skrive
Else Marie Hatlem
Jeg begynte ikke å skrive bok fordi jeg hadde en stor plan. Jeg begynte fordi jeg kjente at jeg ikke lenger kunne la være. I mange år har jeg båret på ting jeg enten ikke fikk snakke om, eller som ble snakket bort. Jeg har forklart meg, forsvart meg, tiet og tilpasset meg. Til slutt merket jeg at det gjorde noe med meg. Det gjorde meg mindre, stillere og mer usikker enn jeg egentlig er. Å skrive ble en måte å rydde i eget liv på. Det har ikke vært enkelt. Det er krevende å gå tilbake til hendelser som har formet deg. Det er krevende å stå i sin egen versjon når du vet at andre har en annen. Jeg har kjent på tvil og på frykten for reaksjoner. På tanken om at “kanskje jeg bare burde la det ligge”. Men jeg har også kjent på noe annet: Ro i å formulere det slik jeg faktisk opplevde det. Ro i å ta eierskap til min historie – uten å rope, uten å angripe, bare ved å være tydelig. Denne boken er ikke skrevet for å såre noen. Den er skrevet fordi jeg trengte å si: Dette var mitt liv. Slik opplevde jeg det. Slik ble jeg formet. Det har kostet å være åpen. Men det har kostet mer å være lukket. Og kanskje er det derfor jeg også vil si dette til deg som leser: Hvis du går rundt med noe du aldri har fått satt ord på – skriv. Ikke nødvendigvis for å gi ut bok. Ikke for å bevise noe. Men for deg selv. Noen ganger trenger vi å lese vår egen historie i klartekst for å forstå at vi faktisk har rett til å eie den. Jeg har brukt mange år på å komme hit.
