En indre avklaring
Else Marie Hatlem
Boken min er i ombrekking. Det finnes snart ingen vei tilbake.
Og jeg kjenner frykten.
Ikke for kritikk. Ikke for meninger. Men for konsekvensene av å fortelle sannheten.
Jeg er redd for å såre. Redd for å skape avstand. Redd for at det som kanskje kunne blitt bedre en dag, nå blir ødelagt for alltid.
Men jeg må skille mellom ansvar og skyld.
Jeg er ikke ansvarlig for det som skjedde. Jeg er ikke ansvarlig for andres handlinger. Jeg er bare ansvarlig for om jeg velger å tie – eller leve ærlig.
I mange år har jeg båret stillheten for å beskytte andre. Jeg har tatt hensyn. Ventet. Håpet. Tiet.
Ingen har båret meg.
Jeg skriver ikke for å straffe. Jeg skriver ikke for å henge ut. Jeg skriver fordi jeg ikke kan leve på en løgn.
Min sannhet er ikke et angrep. Den er mitt liv.
Hvis noen blir såret av at jeg forteller hva jeg opplevde, så kommer den smerten ikke fra ordene mine. Den kommer fra det som faktisk skjedde.
Jeg kan ikke kontrollere hvordan andre reagerer. Jeg kan bare kontrollere om jeg velger å forsvinne – eller stå.
Og jeg velger å stå.
Ikke fordi jeg er hard. Men fordi jeg vil være hel.
Hvis noe går tapt fordi jeg snakker sant, så var det aldri trygt nok til å bære meg.
Jeg kan ikke leve på en løgn.
