Vennskap

Da jeg var ung, betydde venner alt.

Det å kunne dele bekymringer, si ting høyt, le midt i kaos – det var ikke bare hyggelig. Det var livsviktig.

I dag ser jeg hvor mye det formet meg. Hadde jeg ikke hatt vennskapene mine den gangen, hadde jeg ikke blitt den jeg er. De hjalp meg å sortere tanker. De ga meg perspektiv. De lot meg være både sterk og usikker på samme tid.

Men livet mitt har vært i bevegelse.

Jeg har flyttet og jeg har avsluttet samliv. 

Jeg har startet på nytt – igjen og igjen.

Og hver gang man beveger seg videre, blir noen stående igjen.

Det skjer ikke dramatisk. Det skjer stille. Man mister hverdagen sammen. Man mister tilfeldighetene. Man mister nærheten. Og plutselig har årene gått.

I dag, som voksen, kjenner jeg et savn etter det nære vennskapet. Ikke mange. Bare én eller to. Noen jeg kan være helt meg selv med. Uten forklaring. Uten fasade. Uten å måtte begynne historien fra start hver gang.

Vennskap i voksen alder er annerledes. Vi har ansvar, familie, jobb. Vi er mer forsiktige. Mer slitne. Mer selvstendige. Kanskje også mer redde for å slippe noen helt inn.

Men jeg tror fortsatt vi trenger det.

Det krever noe å ta vare på vennskap.

De lever ikke av seg selv.

Man må gidde å ta kontakt.

Man må sette av tid.

Man må være til stede – ikke bare når det passer, men når den andre trenger det.

Jeg ser det tydeligere nå enn før.

Vennskap handler ikke bare om kjemi. Det handler om vilje.

Kanskje er det der det glipper i voksenlivet.

Vi blir travle. Slitne. Selvstendige.

Vi tenker at vi skal ringe senere. At vi skal ta det igjen.

Og så går det et år.

Likevel – når vi først sitter der igjen, rundt et bord, i en sofa, med latteren som sitter løst – da kjenner jeg det:

Det er verdt innsatsen.

Har du beholdt de gamle vennene dine?

Eller har livet også tatt dere i hver sin retning?