28. - 29. juli - Thai Airways og Asakura
av Nadia og Jesper
Hei alle venner! Jesper skriver i dag :)
I dag har vært en lang, men fantastisk start på reisen. Vi fikk en travlere morgen enn først antatt og startet det første 12-timers flyet vårt godsvette (eller jeg var i alle fall det) da vi ankom joggende til den innerste gaten på Gardermoen, og var litt stresset for om dette skulle bli standarden for de neste ukene. Dagen beviste videre at det heldigvis ikke stemte. Etter første hesebles, har det vært helt rått. Thai Airways elsker vi. I 19 timer på fly, har vi blitt matet som babyer med omlag 15 serveringer i miniporsjoner. For å være freidig: Unge Jespito har vært klar til å bruke det japanske toalettet. De hadde også en helt sinnsyk forseggjort informasjonsfilm om sikkerheten på flyet som fikk oss til å le høyt i dens absurditet. Blant annet ble oksygenmaskene i filmen levert av en flyvende, feit liten engel. Flyturen gikk utrolig fort. Tida gikk med kinasjakk, bøker og et spennende sortiment av filmer og serier fra Thai Airways. Etter å ha prøvd 4 forskjellige Thai-filmer, krøp vi over til en dokumentar om en japansk keramikkmaker som ga meg livsglede. Denne japanske keramikkmakeren sitt ønske var å lage den best fargede keramikken i verden. Han viste med engasjement hvor blasert keramikk for 400 år siden har blitt, og var overbevist om at hans var bedre. Grunnen til at det ga meg livsglede, var at jeg synes det var utrolig fint å tenke på at hans livsmål var å oppnå noe han aldri vil kunne se om han fikk til. Stoltheten hans i sitt eget arbeid og fag var nok. Landingen ble akkompagnert av Thai Airways egenkomponerte, cheesy 80-tallslåt som dro paralleller mellom kjærlighet og det å fly. Sånn som "i feel like flying, cause im in love so much and love flying with you" eller noe i den duren.
Vel fremme på Narita flyplass i Japan var vi superturister med enorme sekker. På flyplassen måtte vi skrive under på en rekke papirer om hvorfor vi er der og hvor lenge vi blir og toll og alt mulig, fikk et søtt lite stempel i passet av "Japan Immigration Inspector" og massevis av hjelp av flere enormt høflige og imøtekommende flyplass-ansatte. Vi sjarmerte dem selvfølgelig i senk med våre "tsumimasen" (beklager/unnskyld meg) og "arrigato", noe jeg tror vi skal komme langt med.
Togturen inn til Tokyo føltes ut som å komme hjem (selv om jeg aldri har satt fot i Japan før). Første etappe med tog var helt enormt frodig: Vill natur lå klistret helt opp til togskinnene, små landsbyer og risåkre strakte seg over landskapet. Alt er grønnere her - på samme måte som Irland er grønnere. For meg som er glad i Studio Ghibli og annen japansk tegnefilm, fikk jeg umiddelbar klump i halsen. Det er lenge siden jeg har kjent en så hjemlig følelse. Vi bestilte turen i mars, men jeg har drømt om turen siden 2012. Når toget kom inn til byen føltes det som alle mangaer lest, all anime sett, alle spill spilt. Bare sett fra togvinduet - og senere på gateplan - føles Japan som om du skulle kommet inn på et filmsett. Sånn du tror Japan ser ut, bare mer. En parodi på seg selv. Jeg smilte hele veien til hotellet og fikk vondt i kinnene.
Vi slang fra oss bagasje på hotellet vårt i Asakusa - et område for gammel kultur og god mat tror jeg? - og begynte å vandre gatene etter mat. Et enormt tempel - Sensō-ji - ligger like ved oss, og Nadia fant veien. Etter ca 2 minutter rusling i tempelområdet, snublet vi over en tilsynelatende perfekt sushirestaurant. 3 kokker sto i en sushi-arena midt i restauranten mens alle kundene satt rundt. Vi bestilte på mobiler, hadde en superkul servitør som snakket engelsk med en tilgjort amerikansk slang som hun nonchalant, men mislykket prøvde seg på. Veldig sjarm. Jeg tror vi sa "arrigato goseimasu" (tusen hjertelig takk) et par ganger for mye, for den ene kokken begynte etterhvert å le utrolig hjertelig av det og sa det tilbake til oss hver gang han serverte nye biter. Sushien er den beste vi har spist. Og kokken er vår bestevenn. I alle fall i Japan.
- Nadia og Jesper.