31. Juli - Du vil ikke tro hva vi spiste til middag!

Konichiwa fra 13. etasje i Asakusa, Tokyo!

Vi har sovet knappe 4 timer etter å ha blitt helt oppslukt i å skrive blogg-innlegg i går kveld, så dagens må bli kortere! Vi forventer at dere forventer for mye - ro ned! Jeg kan starte med dagens kjipis: ingen ny japaner i dag, men vi lover at vi har hatt noen morsomme sammenstøt allikevel.

Dagen vår begynte på Tsukiji fiskemarked i Chuo-distriktet, kjent som matparadis i Tokyo. Det skal ikke kimses av. Tokyo er byen med flest michelin-restauranter og stjerner i hele verden - 253 stjerner oppmot andreplass Paris sine 160. Tsukiji importerer alene inn 20 000 TONN fisk hver dag (Vi liker å overdriver men dette er helt sant!). Vi startet dagen med å spise den ferskeste av den ferske tuna-sushien og fikk litt ro etter å ikke ha spist sushi i hele går. Det føles faktisk smått kriminelt hver gang vi spiser noe annet enn sushi.

Området rundt fiskemarkedet hadde gitt pappa/svigerfar Karim våte øyne - topp fisk, topp selgere, skarpe kniver og samuraisverd. Det fikk i alle fall hans datter til å felle mer enn en tåre. Nadia er en mat-eventyrer, og i dag har Jesper blitt dratt med både frivillig og ufrivillig. I butikkene i området ble det solgt unik mat -  alt fra tørket tang og rogn til hele småkrabber i chipsposer. Nadia fikk endelig spist etterlengtet kråkebolle-sushi (ja, hennes egne ord) og Jesper fikk endelig spist etterlengtet kråkebolle-sushi (ja, Nadias egne ord). De tårevåte øyeblikkene kom i hovedsak rundt en erke-autentisk japansk fiskerestaurant som solgte Nadia sin barndom til lunsj: sardiner og akkar grillet på kullgrill fra gata. Nadia konkluderte med at akkurat sardinene faktisk er bedre i Marokko. Jesper hadde blekksprut-debut og lite visste han at det ikke ville bli siste gang i dag...!!!! (ja, en liten tease til senere - vi begynner med teasete virkemidler nå for å engasjere dere der hjemme.)

Etter å ha nytt noen gode timer på fiskemarked, dro vi videre til Odaiba - Tokyo på sitt (så langt) mest futuristiske. Ferjene(?) som drar hit ser ut som de er tatt ut av en scifi-film og de gigantiske skyskraperne er omringet av enorme trær og parker med sirisser som overdøver lyden av trafikken. Kanskje Japan bare er dødskleint? Haha (tok dere den? Fordi sirisser vanligvis høres utelukkende når det er klein stillhet? (Jesper insisterer på at dette er DØDSGØY)). I Odaiba hadde vi egentlig oppdrag om å dra på "The National Museum of Emerging Science and Innovation Japan", men bydelen var full av fascinerende kriker og kroker som tok oss på flere morsomme villspor. Blant annet besøkte vi toppen av "Fuji Television Headquarters" og fikk utsikt over hele byen fra en enorm kule som lå 27 etasjer opp i (nesten) løse lufta. Av andre villspor verdt å nevne, så vi også en megarobot-statue som var 25 meter høy. Fett.

Da vi endelig kom frem på første museum, måtte vi dra videre for å rekke det neste enda bedre museet: Team LABSplanet. Team LABSplanet er et drømmende sanse-museum som ber deg investere deg så mye at du skal "bli en del av kunsten". På dette tidspunktet var vi så slitne at vi var redd vi faktisk skulle bli en del av kunsten. Vi (Nadia) gråt av en dumpling vi (Nadia) spiste før vi (vi) gikk inn. 

Utstillingen var helt fantastisk og faktisk altoppslukende. Vi måtte ta av oss på skoene og gikk vassende inn i første utstilling hvor vannet i rommet gikk opp til knærne. Vannoverflaten ble lyst opp av fantastiske farger og fisker som svømte rundt oss. Vi vandret gjennom lys-show, jungelsafari og svære sommerfuglvegger som beveget seg da vi tok på veggen. Her begynte også vi (Nadia) å gråte litt når barnelatter klang gjennom rommene. Å se de små menneskene oppleve ekte magi, var helt magisk.

Siden vi spiste sushi til frokost, måtte vi jo nesten å ha sushi til kvelds. Men. Da vi endelig fant frem til den utvalgte restauranten, viste det seg å være nærmere en slags japansk tapas hvor det neppe kommer mange turister... vi følte oss som elefanten i rommet når vi gikk inn på det som føltes som japanernes hemmelige fristed fra turismen. Først trodde vi at vi opplevde litt diskriminering da flere kunder kom etter oss og ble servert før oss, men så skjønte vi at det var en slags Mexican standoff mellom servitørene fordi ingen turte å ta vår bestilling - Ingen snakket engelsk. Gjennom Translate foreslo servitøren et måltid Nadia trodde var for å tilfredsstille våre vestlige ganer - potetsalat, kylling og ris - men oversettelsen fra japansk må åpenbart ha missa noe, for da første rett kom fikk vi en slags merkelig sushi: råe HELE mini-akkar på potetmos?! Det hjalp heller ikke at da vi endelig dristet oss til å bite i det sure eplet (akkaren), så sprakk blekkpatronen på innsiden. Selv Nadia som er den matmodigste av oss holdt på å brekke seg litt ved bordet. Jesper ble blekere enn vanlig. Etter det var maten dødsgod :) Viser seg at vi er glad i kylling og ris. 

Nå er vi hjemme og skal legge oss. Vi ser på klokka.. 6 timer søvn i natt får holde.

Stor klem!

- Nadia og Jesper