1. August - Topp 3 dødsbo Tokyo!
av Nadia og Jesper
Hei gjengen!
Vi vil starte dagen med å takke alle våre fans for å ta oss til tredjeplass på bloggi-toppen! Ingenting hadde forberedt oss på den berømmelsen vi nå har nådd i Bloggi-miljøet. Vi er ydmykt beæret av deres fortsettende oppmerksomhet og engasjement! Selv om vi er på vår drømmereise, er det fortsatt et daglig høydepunkt å lese hyggelige kommentarer fra dere <3
I dag føler vi at vi har vært på en tidsreise fra det eldste til det nyeste Tokyo har å by på. Vi startet dagen i "gamlebyen" Yanaka. Om Tokyoittene kaller det "gamlebyen" sjøl vet vi ikke, men bygningene i området er blant de eldst overlevende i Tokyo med tanke på alt fra jordskjelv, kriger, branner og ombygninger, så noe "gamlebyen" må det jo være. Bygningene viser i alle fall frem en fredeligere tid av Tokyos historie. Nadia snakket universets språk med en søt eldre dame og fikk kjøpt seg en fantastisk, autentisk (og brukt) kimono! Med hjelp fra den eldre damen, fikk hun også plukket ut et matchende belte. Det eneste vi ikke likte med kimonoen, var bildet vi tok av Nadia i den i butikken. Det var tidlig på morgenen - litt for tidlig.
Etter å ha tuslet noen timer i området, spiste vi mat hos en lokal, tantete dame vi tror har hatt en drøm om Amerika hele livet, men aldri sett eller vært i Amerika. Møblementet var westernfilm møter dødsbo og musikken var noe ukjent blues-jazz. Hun hadde fantastisk hjemmelaget brus og helt grei hjemmelaget mat, men den hjemmekoselige stemningen var det som smakte best. Om hun ikke hadde sittet i sin egen bar og sett på oss hele måltidet, hadde vi kanskje tatt et bilde. Hun var direkte med oss som bare et familiemedlem bør tillate seg å være direkte mot noen - ingen av Jespers flauser fikk så mye som et smil. Nadia tror hun arrangerer bridgekvelder. Hver kveld.
Vi fikk også en hyggelig opplevelse da vi tok en kaffe i en gammel japansk bygning hvor vi satt på tatami-matter og fant ut at vi begge er for stive til å nyte noe mer enn én kaffe i lotusstilling. Det er enighet i reisefølget om at man skal se på yoga-resort til neste tur.
Da vi skulle ut fra kafeen, opplevde vi vårt første japanske regn - og værgudene klinka til. Vi søkte dekning på vår neste destinasjon som var Japans nasjonalmuseum som kroner øverst i Ueno park. Museet består av flere bygninger, men hovedbygget ser ut som et spektakulært japansk slott. Museets tidsbegrensede utstilling omhandlet Neo-Japanisme og anime-kunstens historie. Som fans av både Japan og Anime, var vi mildt sagt ekstatiske - så ekstatiske at vi kjøpte de dyreste museumsbillettene vi kom over, og fant ut at utstillingen hadde eget billettsalg som ikke var inkludert i de dyreste museumsbillettene!! Skjønner du logikken? Ikke vi heller! :D Opplevelsen ble allikevel så bra at vi ikke tenkte noe over det før vi skriver det akkurat nå (FAEN!).
Som det meste vi har opplevd så langt i denne vakre byen, hadde vi undervurdert tiden vi hadde tenkt til å bruke her og kom hit relativt sultne. Dessverre for magene våre var det fantastiske utstillinger å se rundt ethvert hjørne på det forbanna enorme museet. Hver gang vi rundet et hjørne, så vi sultne på hverandre (ikke sånn - vi var sultne og så på hverandre, vi var ikke sultne på hverandre. Cmon.) og sa at "dette er siste rom". 10 000 skritt senere, kom vi ut fra museet med stor kunnskap om Buddhisme, samuraier, anime og vår nye favorittgud Fudo som har et sverd som skjærer gjennom ignoranse og pisker dem som ikke tilegner seg kunnskap. Hadde ikke vært helt feil med en Fudo i dag.
Etter å ha vandret fortidens gater og kunster, satte vi snuta mot fremtidens dystopi: Akihabara. Akihabara skulle være nerdemekkaet Jesper har drømt om hele livet, men man skal aldri møte sine helter... Vi hadde begge pumpet oss opp til en kveld på de kuleste arkadene verden kan by på, men etter 3 sekunder i "arkadene" fikk Jesper sin livs første migrene. Den første arkaden vi prøvde oss på, så ut som et datasenter fra helvete. Rader på rader med maskinslavende, unge menn satt i hver sin bås tettere enn bussen i rushtida med livløse blikk og minimale, rytmiske bevegelser og plinkplonket på de tusenvis av maskinene som blinket og skrek til dem. Lyden var så høy at vi ikke kommer på en sammenligning. Det var som å stå under en rakettoppskytning?! (Der kom vi på en). I kjelleretasjen (som vi trodde var den ekte arkaden) ble det enda mørkere. Her var det Las Vegas sine enarmede banditter på syre, og klientellet passet. Vi snudde i døra. Heller ikke de neste arkadene vi oppsøkte var noe bedre - det var utelukkende etasjer på etasjer med såkalte "UFO"-maskiner (klo-maskiner) som lyste i radioaktivt lys. Nadia grodde ut en ekstra arm innen vi var ferdige. Vi finner ut av den nå.
Etter å ha mistet troen på nerdekultur, gikk vi og spiste en god banankake langt, langt, LANGT unna Akihabara. Nå er vi hjemme og pakker, for i morgen reiser vi fra Tokyo! I utgangspunktet skulle vi bestige Mt. Fuji, men etter værmeldingen gjennomgående har spådd LYNSTORM hele bestigningsdagen, bestemte vi oss for å legge om reisen til en annen naturopplevelse SOM DERE NESTEN BARE FÅR VENTE Å SE HVA BLIR ... ;) Det tror vi forøvrig at føttene våre er takknemlige for. Mange av dere vil kanskje tro at reisen vår bare er fryd og gam, men i går måtte Jesper bruke en time på å rive ut en inngrodd negl fra foten. Med det mentale bildet, sier vi takk for i dag og takk til Tokyo for nå - vi kommer heldigvis tilbake om halvannen uke.
PS: Nadia tvinger reisefølget til å beklage for Jespers manglende forståelse for hans eget privatliv. Jesper på sin side mener bare det er bra clickbait og content. Han sier han sikter på Bloggi topp 1? Hva tenker dere? Kommenter under hvem dere synes har rett :P
Stor klem!
- Nadia og Jesper