2. August - To svette VIP-turister
av Nadia og Jesper
OHYO GOSEIMASU! (Ivrige lesere vil gjenkjenne dette fra 30. Juli-innlegget. Nå eier vi å si det - usikkerheten vi følte på dag to, er nå blitt vår sjarmerende styrke!)
Det er en brennheit dag i Japan. Hvis vi rundjulte varmen i Tokyo, er stillinga 1 - 1 nå. Nadia mener at hun har lest et eller annet sted at i en eller annen liten by i Japan er det satt varmerekord, og det holder for denne bloggens fakta-integritet. Vi har i alle fall svettet nok til å fylle et lite hagebasseng. Reisens andre etappe kickstartet idet vi la ut fra Tokyo og satt snuta mot resten av dette nydelige landet. Vi har forflyttet oss med Japans hurtigtog, Shinkansen, som går tvers gjennom hele landet i oppmot 320 km/t. Selv om vi ikke rakk toget vi siktet på, ble ikke det noe problem. Hurtigtoget går hvert 3. minutt. Ja. Hvert 3. minutt. På halvannen time hadde vi beveget oss vestover til Japans fjerde største by, Nagoya. Den ivrige Googler vil finne ut at for eksempel Reddit mener at Nagoya er en drittkjedelig by, men vi har kost oss! Fordi vi har ikke vært i Nagoya så mye!
Etter gårsdagens museums-suksess var vi skrubbsultne på å se samurai-livsstilen i levende live, og bare en liten halvtime nord for Nagoya ligger Japans eldste stående slott, Inuyama-jō. Så etter å ha sett ett sekund av Nagoya (da hadde vi sett alt), kastet vi oss på første tog mot slottet og den tilhørende byen.
Inuyama ga oss en smak av et mer ruralt Japan (alt er vel ruralt sammenlignet med Tokyo, men dette var ekte ruralt - sånn sammenlignet med andre ting også - som Askøy eller... ja). Selv om Tokyo har vært fantastisk, har vi begge trippet etter å se naturen og landet som inneholder de resterende 70 prosentene av befolkningen. Armert med vifter, kjølekluter, UV-spray og læskedrikken "Pokari Sweat" (som ikke inneholder svette, men skal forebygge det) utforsket vi Inuyama og fikk flere av de beste minnene fra turen så langt.
Før vi kom til slottet, gikk vi gjennom "Castle Town" - en gate som er opprettholdt i stilen fra slottets storhetstid. Byen i byen ga en følelse av at tiden sto stille og traff Jesper rett i hjertet. Tårene hans rant så lenge at Nadia nesten ble brydd, men det var vanskelig å ikke bli sjarmert av menneskene som vandret bedagelig gjennom byen i flotte kimonoer, gatekjøkken som ropte ut sine tilbud på "OYSTA" (kamskjell altså) og de 80 år gamle politimennene som holdt oss igjen i lyskryss og ba oss vente på grønn mann til tross for at det ikke var en bil i mils omkrets. Det var også spektakulært å se det gamle slottet tårne over landsbyen, omringet av skog. Hvor Tokyo har vært fylt med fart, spenning, lys og lyder, var dette japansk idyll.
Hver eneste butikk i hele gaten var fylt med lokale spesialiteter, og hadde det vært opp til Nadia, hadde vi vært der fortsatt. Til tross for at vi har sett Tsukiji fiskemarked, har den mest unike maten vært å finne her. Her kunne man føle at maten var mer basert på tradisjon og japanske vaner enn på popkulturen fra storbyen. Den mest spennende smaksopplevelsen kom fra et bakeri som introduserte oss for en "tomat-appelsin"-kompott. Presentasjonen av tomat-appelsin-kompotten var som om de var store, gyldne perler og Jesper trodde det var som en boble man måtte sprekke på en spesiell måte for å spise desserten inni. Han spurte så godt han kunne på japansk hvordan man skulle spise vidunderlighetene, hvorpå han fikk svaret "with a spoon". De lå bare opp ned og hadde lokk på. Som vanlig kompott.
Hver gang vi har snakket om at vi skulle til Japan i sen-Juli/tidlig August har folk sagt at det er uhorvelig varmt. Bonusen er at det bare er oss og japanerne her. Rundt hele slottet var det hundrevis av meter med oppstilte, tomme, kø-systemer som vi gledelig kunne skippe rett forbi og vi har så langt på turen følt at vi er på en VIP-reise. Men ikke si det til noen - vi vil gjerne ha det sånn i kommende år også.
Turen opp til slottet var kort og enkel (selv om skjortene våre var gjennomtrukne i svette), og vi ble gledelig overrasket over at vi kunne gå inn og opp i toppen av vidunderet. Selv om vi utelukkende har positive opplevelser av Japansk ingeniør-kunst, kicket Jespers høydeskrekk inn deluxe her oppe. Nadia ville ta et fint bilde av ham, men Jesper var så klistret opp til veggen at det var vanskelig få med både han og utsikten.Selv om Jesper blacket ut, fikk Nadia nytt utsikten og kunne senere fortelle Jesper at den var helt fantastisk.
Nadia klarte å overbevise Jesper om å bli med på ett koselig parbilde ved å si at vi kunne ta det inne. Jesper likte det, og bildet ble ikke så gærent heller.
Etter å ha tilbragt flere timer i Inuyama, satt vi snuta tilbake mot Nagoya, men Jesper sovnet før vi kom frem. I morgen skal vi ut på vår plan B for Mt. Fuji, så vi er like spente som dere! (Eller mye mer spente - vi vet jo ikke hvor spente dere er).
Sayonara!
- Nadia og Jesper