3. August - From Nagano with love
av Nadia og Jesper
Baka, baka, baka (idiot, idiot, idiot). Dagens blogg skrives på togtur hjem fra en by vi ikke har vært i. Vi har lært om Yin og Yang. Lys og mørke. Godt og ondt.
Vi har oppdaget at ingen av oss er mer enn 60% funksjonelle når vi er søvndepriverte. I dag hadde vi originalt planer om å bestige Mt. Fuji, men la en ny plan da det ble spådd lynstorm. Da vi skulle legge oss i går, oppdaget vi at plan b hadde fått en ny værmelding. Lynstorm. Etter å ha søkt litt rundt for å se om alle værmeldinger var like pessimistiske, bet en værmelding seg fast i Jesper. En amerikansk side kalte det "extreme thunderstorm". Nadia kastet ut løsninger.. og hun klarte å overbevise Jesper 0200. Uværet skulle ikke inntreffe før klokken 13. Vi kunne rekke turen før uværet kom, så vi la oss 0230 og dro fra hotellet klokken 0600.
0830 befant vi oss i en bitteliten landsby kalt Nagiso som fikk gårsdagens rurale Inuyama til å virke som Tokyo. Selv om elektroniske hjelpemidler var ikke-eksisterende og snitt-alderen er rundt 82, var dette den beste engelsken og hyggeligste servicen vi har fått så langt. På billettluka sto det at de hadde hatt engelskkurs i byen, og gjerne ville ha en anmeldelse av hvor behjelpelige de hadde vært. Den ivrige damen som møtte oss før vi i det hele tatt var av perrongen, ga oss kart over flere lokale områder, fortalte oss om alternative turstier og ga oss bussruter utprintet på A4-ark. Det er ingen tvil om at Nagiso skal stå på lista over reisemål neste gang vi skal til Japan.
Etter å ha humpet oss videre på en lokalbuss ankom vi startpunktet for dagens reise: Tsumago-juku. Herfra skulle vi gå en kupert tur på 8 kilometer mellom Tsumago-juku og Magome-juku, to såkalte post-byer som ble brukt som overnattingsplasser for reisende i Edo-perioden (samurai-tida). Byene er to av de siste gjenværende post-byene i Japan, og det er derfor også lagt innsats i å bevare den gamle reiseruten mellom dem.
Vi sliter med å finne ord for å uttrykke ekstasen vår over denne ruten, og kan ikke se for oss en verden hvor vi ikke har fått oppleve dette. Dagen i dag har vært så rik på opplevelser at vi kunne skrevet en bok (av ubestemt lengde). Hver kilometer bød på et nytt møte, ny natur og overveldende følelser. Vi har til stadighet fortalt at vi blir rørt eller gråter av opplevelsene våre, men i dag har øynene våre vært våtere enn de har vært tørre. Hele dalen (ja, vi glemte å si at det var en dal) speilet mennesker og natur i full harmoni.
Tsumago-juku i seg selv er et av de vakreste stedene vi noen sinne har sett, og dette var på ingen måte noe museum. Alle de gamle bygningene var fortsatt i full drift som restauranter, butikker og boliger. Å få oppleve en så vakker by i levende live, føltes unikt i seg selv, men når fugler begynte å danse nede i gatene usjenert av oss, følte vi at det var like før noen mus skulle komme og sy ballkjoler til oss. Synet av byen og naturen rundt, har fått oss til å tenke at de japanske animasjonsfilmene vi elsker så høyt, faktisk ikke er så langt fra virkeligheten.
Reisen mellom disse byene langs den gamle samurai-ruta var høydepunktet. Naturen i seg selv var enestående og området hadde flere bjeller hengende langs stien for å kunne skremme vekk bjørner ettersom det også er kjent for å være en aktiv bjørneskog! Enorme grantrær (Jesper tippet 30 meter) møtte vakker, oransje lønn eller trestammer som så ut som de var laget av papirstrimler. Plutselig kunne vi være omringet av bambus, gå gjennom en blomstereng eller over en risåker. Fossefall ble til turkise elver over enorme hvite kampesteiner som så ut som de tilhørte den hviteste sandstrand. Nadia - som har en ting for trær (ikke spør) - var vanskelig å få med seg ettersom hun ville stoppe, studere og fotografere hver eneste stamme vi gikk forbi. Og det var mange trær. Nadia fikk et lite stikk av panikk da hun trodde hun så en enorm slange, men det viste seg at en av tretypene i skogen legger seg om andre trær som en kvelerslange.
Halvveis på ruten, ankom vi et lite hus midt i skogen som bød på gratis te til alle reisende. Den eldre herren som eide stedet, satt og holdt på med sitt i et hjørne og gestikulerte at det bare var å sette seg og ta te, drops og vann. Utenfor hadde han enorme tavler hvor det sto skrevet «where are you from?» med fargekritt liggende under så man kunne tegne flagget sitt. Jesper var allerede imponert over hvor mange land som hadde vært innom, men da vi så at det sto skrevet dagens dato over, ble vi sjokkert. Vi var der også relativt tidlig, så hvem vet hvordan tavla så ut på slutten av dagen.
Det mest rørende med reisen, var en hage hvor vi følte vi fikk oppleve et helt liv. Først ble vi møtt av et skilt om at «alle er velkommen til hagen så lenge de er høflige», som virket som et «dere kan komme inn og titte, men back off», før vi noen meter nedi veien kom over en annen inngang med det håndskrevne skiltet «very sorry. I have become too old to maintain my garden and you be careful to walk <3» foran en overgrodd port. Vi tok turen inn i hagen og så hvordan naturen hadde tatt hagen tilbake. Overgrodde busker og trær, spindelvev og reir. Det var vanskelig å orientere seg, men ved å tusle rundt fikk vi et innblikk i rausheten denne damen hadde bydd på hele livet. Gjennom mose og rust, fant vi skilt rundt om i den enorme hagens kriker og kroker med små beskjeder til besøkende om at man kunne plukke grønnsaker, bruke hagestolene, slappe av i storhagen, passe hodet hvor trær vokste over stien osv. Overalt var det små statuer for å holde onde ånder vekke, og statuene var overøst med penger og donasjoner fra forbipasserende som damen ikke lenger har hatt styrke til å samle inn. Da vi tårevått hadde gått gjennom hele hagen, hørte vi lyden av radio fra det lille huset som tårnet over hagen og håper at hun så gleden vi fikk av å utforske hagen til tross for at den ikke er like velstelt som den en gang var.
Da vi kom frem til Magome-juku, fikk vi en spektakulær utsikt over et fjell kalt Mt. Ema som føltes som var en perfekt avslutning på turen. Svette og fornøyde, tok vi oss en frisk fruktsalat i en sjarmerende tesalong og vandret gjennom byen før vi tok bussen hjem. Trodde vi.
Det er her mørket kommer inn. Yangen til yingen. I overgangen fra buss til tog, var det knappe 2 minutter og takket være noen svensker (grr) som ikke fulgte japanske høflighetsprinsipper (GRR!), rakk vi ikke toget vårt (som går en gang i timen). Nadia søkte ivrig opp alternative ruter, men søvndeprivasjonen tok oss. Forskjellen på Nagoya (byen vi bor i) og Nagano (byen vi ikke bor i, 250 kilometer unna Nagoya) er - når man skriver og søker i farta - ganske liten. Jesper hadde også et behov for å komme seg hjem etter det viste seg at den fantastiske UV-sprayen vi har brukt den siste uka hadde blitt vasket vekk av den gjennomgående svetten hans. Utslitte, stinkende av svette og med en hud som kan trenge litt (mye) aftersun, fikk vi kastet oss på ekspresstoget til Nagano! Altså byen vi ikke bor i. Ekspresstogene går fort og har få holdeplasser, så når Jesper (heldigvis) sjekket kartet og oppdaget at vi kjørte i feil retning, hadde vi kjørt oss halvannen time ekstra hjemmefra.
Hjem må vi ta lokaltog, som har alle holdeplassene ekspresstoget hoppet over, så turen tar litt ekstra tid. Men nå har vi lært. Og heldigvis har vi en million fantastiske bilder å se på mens vi turer hjem. Og! Den værspådde lynstormen kom aldri, så alt er godt tross alt :)
Stor klem og masse kjærlighet til dere hjemme <3 <3 <3
- Nadia og Jesper