4. August - Atombombekuppelen

I dag vil vi starte med en liten heads up om at det ikke blir et like lystig blogginnlegg som vanlig, og (nesten) uten bilder. Noen beskrivelser kan kanskje være litt mye, så om du ikke ønsker å lese tristesser, sparer vi dagens hyggelige minner og bilder til i morgen. Dagens innlegg bruker vi på å reflektere over og fortelle om den sterkeste opplevelsen vi noen sinne har hatt.

I dag har vi reist til Hiroshima og besøkt Hiroshima Peace Memorial Museum. Det er et museum vi mener alle burde se. Det er brutalt, hjerteskjærende og intimt. Hvor historien om Hiroshima ofte peker på slutten av andre verdenskrig og den større historien, forteller dette museet om opplevelsen av atombomben som sivilisasjon. Hva som skjedde når den traff, de forferdelige synene de opplevde og konsekvensene av bomben i ettertid. Her gjør man ingen til syndebukker eller helter. Man bare forteller det som skjedde i et av verdenshistoriens mørkeste øyeblikk.

Det første som møtte oss var et rom tapetsert med et enormt bilde av Hiroshima før bomben i 1945 - en by full av liv og vakre bygninger. Neste rom viste bare sot og aske. Samme by, men nå redusert til ingenting. Igjen står et enkelt tårn som ligger 200 meter fra treffpunktet. Dette bygget står fortsatt den dag i dag og er blitt døpt om til Atombombekuppelen.

En digital skjerm er lagt utover bakken og viser et satelittbilde av byen. En atombombe slippes ned og simulerer ødeleggelsen. 13 kvadratkilometer jevnet med jorden. «Aldri mer Hiroshima».

Brorparten av museet er en tidslinje som tar oss gjennom øyeblikket fra bomben inntreffer til den dag i dag. Det er hundrevis av historier. Og det føltes umulig å ikke lese absolutt alt. Det eneste som stopper oss fra å lese, er tårene som veller opp i øynene. Det tar tid - de har mye å vise. Å gå gjennom museet føltes godt oppsummert av museet selv: på en stor vegg står det «it never ends». Hver gang vi trodde vi hadde nådd bunnpunktet av smerte, lidelse og desperasjon, rundet vi et nytt hjørne og så en ny korridor med verre historier og tristere skjebner. Klær fra ofre, bygningsrester og dagbøker. Skildringer av bomben, dagene og årene etter. Død og fordervelse.

Museets fremstilling av bombingen veksler mellom det helt hverdagslige og det mørkt morbide, som gjør at det føles ekstra hjerterått. En gutt gleder seg fordi han har fått en ekstra fin lunsj på skolen, men får aldri spist den. En ung jente passer butikken til foreldrene hun aldri skal se igjen. En mann sitter på steintrappen utenfor banken og venter på at de skal åpne. Det eneste som ble funnet igjen av dem er en blodig skjorte, sot på banktrappa og en smeltet lunsjboks. En sønn mottar brev fra sin avdøde far hvor faren skriver at han ønsker sønnen skal følge drømmene sine og se skogene og fjellene som ikke finnes i byen. Ingenting ville gjort faren lykkeligere. 

Det første halvåret alene, tok atombomben 140 000 liv. Historier og drømmer hvisket vekk på sekundet. Tiden etter var ikke lettere. De overlevende opplevde mutasjoner og forferdelig sykdom resten av livet. Blodige gummer, flekkete hud, hår som falt av. Mennesker i alle aldre og samfunnslag, sto igjen alene og ensomme etter de hadde mistet alle de kjente - både venner og familie.

Etter den personlige, intime delen av museet, var det etasje på etasje om informasjon om fredsforkjempere, atombomber og hvem i verden som har dem, men her var vi så emosjonelt utmattet at vi ikke klarte å lese et ord.

At bombingen av Hiroshima skulle føre til et fredsmuseum, føles som et mirakel. Av alle reaksjonene en sånn hendelse kunne fått, må dette være den vakreste. Vi får la oss inspirere, spre kjærlighet, forståelse og gjøre stemmene våre hørt i kampen for fred. Gud vet det trengs - det er nok å ta av. I en besøksbok på museet, hadde noen skrevet det fint. «Thank you for coming to this museum. We are all looking for peace, and we have a lot of work ahead of us».

Med bankende hode, tette neser og såre øyne gikk vi ut i varmen og satt oss ved en benk som overså Atombombekuppelen. Så satt vi og strigråt i en halvtime.

I morgen blir en lystigere dag.

- Nadia og Jesper