12. - 14. August - Vi har nesten klart å skrive ett innlegg!!

Hei kjære venner og familie! Nå er det lenge siden vi har gitt lyd fra oss, men det har rett og slett ikke vært nok timer i døgnet for to ekstatiske Japan-elskere. I løpet av de siste dagene, har vi startet på innlegg opptil 5 ganger, men verden vil oss videre, videre, alltid videre. Vi har fått en haug med nye venner, sett nye steder i Tokyo og opplevd at bakrus ikke er bedre på andre siden av jorden.

12. August-innlegget vi begynte på gikk sånn her:

I dag skriver Nadia blogginnlegget på vei til Tokyo, mens Jesper er i dyp søvn i side-setet. Dette er siste turen vår med Shinkansen for denne gang, og vi skal nå til Tokyo i hele 5 dager, som blir den lengste tiden på samme hotellrom siden vi kom. Mildt sagt digg. Kvelden igår (natten) og morningen før check out gikk til å pakke sammen alt kaoset vårt som har samlet seg opp på reisen. Vi har bodd på 10 kvm, hatt fjortentimers dager og forflyttet oss annenhver dag med ny, større bagasje på slep, samt halvvåte klær fra vask som aldri tørker i 80% luftfuktighet. (Jesper, nå våken, noterer også at de enorme tursekkene som vi har elsket å reise ned med, har vist seg være svært upraktiske med tanke på at vi må dra ut absolutt alt som er i dem for å finne noe som helst. Det man leter etter har en tendens til å ligge i bunnen av sekken.)

Så god som vi er, fikk vi pakket ned alt og vurdeeerer muligens større rom siste dagene?? (Jesper noterer at det ikke skjedde)

Vi hadde én siste attraksjon i Kyoto som vi måtte få med oss, så vi satt fra oss bagasjen i coin lockers på Kyoto Station og reiste mot vestkanten til ape-fjell og bambusskog i et område som heter Arashiyama. Dette er to veldig kjente turistattraksjoner som likt de tusen røde portene, lever opp til hypen. Som alltid har vi blandet 50/50 med research og uvitenhet. Turen opp apefjellet var bratt og her va luftfuktigheten nærmere 100%! Jesper så ut som han hadde tatt et bad før vi kom til topps, og det hadde han også for så vidt - i sin egen svette. Ikke en heldig dag for hvit linskjorte og baggy chinos. (Jesper noterer at når han skriver blogginnlegg mens Nadia sover, utelater han sjenerende detaljer om henne, men han er klar for krig.) Heldigvis var det flere som kom gående opp etter et langt bad gjennom skogen.

Å se apekatter så nærme var fascinerende! Disse var nesten like tamme som dådyrene i Nara. (Jesper noterer at han skrev rådyr både i Nara og på Myiajima, men han tok skamfult feil - det var selvsagt dådyr begge steder.) Selv om vi fikk tydelig beskjed om å holde avstand, var ikke apekattene like blyg for å spasere gjennom folkemengdene eller slenge seg over stolper og tak.

Ikke langt unna der vi står, går en apemor med en pitteliten baby som klamret seg på ryggen hennes mens hun vandrer nonsjalant langs stien.

I et hus på toppen kunne vi kjøpe peanøtter og eple for å gi til apene gjennom gitter langs husveggene. Dette føltes nesten som en motsatt dyrehage. Vi måtte inni buret mens apene var ute i det fri, og vi var på besøk i deres hjem. Apekattene har de skjønneste små hender, og det var så gøy å se dem ta imot, knekke opp skallet og spise peanøttene rett foran oss, med bare gitter mellom. Det var igjen, vakkert å se hvordan dyr og mennesker kan være samme sted, regulert, uten at dyrene føler ubehag eller blir mishandlet for underholdning og turisme. All cred til Japan og dems måte å balansere menneskelig nysgjerrighet med dyrs rettigheter til frihet. Vi føler oss heldig som fikk denne opplevelsen!

Videre gikk turen ned fjellet og inn i den kjente bambus-skogen, hvor 15m høy bambus hang over oss langs stier. Det mest fascinerende her va vel at bambus bare ser ut som oppsatte rør som er utstilt i skogen, og virker ikke ekte når man ikke ser noen som helst røtter på dem. Kommer ikke på noe særlig mer om det (vi er blitt for bortskjemte på bambus-opplevelser), men skogen va gigantisk, bambusen var flott og vi var fornøyd.

En ting vi har merket er at NÅ har ferietiden virkelig startet i Japan, for nå er det ikke noe VIP på oss lenger. Vi ser franskmenn, italienere, høylytte amerikanere og ikke minst, titalls med japanere med kofferter, solhatt og UV-paraplyen klar for ferie!

… her stoppet første forsøket på 12. August, men vi gir oss ikke.

Langt inne i bambusskogen kom vi over hagen til en japansk filmlegende fra starten av 1900-tallet. Han hadde brukt 30 år av livet sitt og mqsser av pengene sine på å lage en rekke vakre hager midt inne i skogen. Hagene lå oppover en skråning i fjellet, så man stadig hadde utsikt over Kyoto og dets omringende fjell. Hagen var spektakulær, men klokka var mot oss og vi måtte rekke toget.

I en dum manøver på toget fant vi (Jesper) en «smartere» rute og vi hastehoppet av toget to holdeplasser før vi skulle. Genistreken straffet seg fort da det nye toget vi skulle ta var stengt av og det var totalt kaos på den enorme, travle stasjonen. Vi endte opp med å ta turens første taxitur, så det var vel en opplevelse det og. Det eneste sjåføren sa på absolutt hele turen - inkludert da han hjalp oss å pakke inn og ut av bilen - var da han ga oss en liten, høflig håndgest midt i turen, pekte på Tokyo Tower og sa «Tokyo Tower».

Vi bor på samme hotellet (og fikk til og med samme rom!!) som vi startet Japan-oppholdet vårt med. Etter å ha smakstestet litt ymse snacks fra lokale kiosken la vi oss.

13. August er grunnen til at vi ikke har skrevet innlegg 13. August. Vi kommer tilbake til det.

Når vi nå er tilbake i Tokyo, er det for å se andre typer attraksjoner. De travleste attraksjonene som finnes: handlegatene. Japan er uten tvil et effektivt land, så når du skal ha kjøkkenutstyr (vi skulle ha kjøkkenutstyr), vil man ikke farte rundt over hele byen og lete og sammenligne og prute. Nei, man smeller alle kjøkkenbutikkene i samme gate. I Kappabashidogugai street er alt kjøkken. En grønn frosk er gatas maskot og ses på vimpler og som kosebamse utenfor og i samtlige av gatas butikker. Her finner du alt du trenger og ikke trenger innenfor kjøkken enten du er privatkunde eller skal starte restaurant.

Gatas snevre fokus, skinner enda mer i butikkenes enda snevrere fokus. En butikk selger bare kniver (greit nok), en selger enorme(!) kjeler til bakeri og en annen selger utelukkende falsk plastikk-mat. Heldigvis for oss hadde mange av butikkene sommerstengt, hvis ikke hadde vi gått der ennå.

Til lunsj snublet vi innom en fransk/italiensk-inspirert café/bar som hadde det kuleste interiøret vi har vært borti. En bardisk lå midt i rommet og ledet inn til et semi-åpent kjøkken hvor en søt kokk i stråhatt kokelerte foran en svær kjele som sprutet flammer. De rustikke veggene var dekorert med gamle vinylplater og gamle franske stålskilt. Stemningen var lun, jazzete og maten er noe av det bedre vi har spist. En mild kokosnøtt-curry ble servert av den travle, men ustressede (og ustressende) servitøren som i det trange lokalet nærmest danset med kokken. I en drømmeverden, kunne dette vært huset vårt.

Senere på kvelden, førte Nadias research oss til et kult pizzasted. Tokyo har per vår research noe av verdens beste pizza, så når vi ble møtt av en svær, vedtent steinovn, et minimalistisk interiør med samtlige seter foran pizzakokken og smude electro-beats, skjønte vi at vi var i ferd med å finne det ut. Kokken var en utrolig kul, slank og konsentrert type som jobbet elegant med deigen i rytmen av beatsene. Vi satt rett foran ham, og øynene våre gnistret av begeistring. Til å begynne med ble han nok litt bekymret for hvor intenst vi fulgte med, men når vi hadde stirret han helt i senk, begynte han å synes fnisingen og gledeslydene våre va hyggelig lell. Vi var som to tenåringsjenter som satt foran den kjekkeste gutten på skolen.

Og herregud!!! Da vi fikk pizzaen var den….

Fortsettelse følger.

Ja, vi er blitt en sånn blogg. Nei, men seriøst vi er veldig fyllesyke og trøtte. Glad i dere alle. Peace out (og masse klemmer)

- Nadia-chan og Jesper-kun