13. - 14. August - Vi tar det igjen i morgen

…hinsides god! Vi satt og lo mens vi spiste fordi pizzaen var så smakfull. Nadia hadde kjøpt en margherita og Jesper en diavola. Fyllet var raust, men ikke på bekostning av pizzaen. Deigen var dagsfersk, godt melet og stekt til perfeksjon i den enorme vedovnen. Det var bare oss og et annet amerikansk par igjen i hele restauranten, så kokken hadde liksom ikke noe valg utover å se oss knise av pur pizzaglede. Den åpenbart entusiastiske latteren vår brøt gjennom de fete technobeatsene som lå i restauranten og smittet over på kokken. Han gliste bredere og bredere - til slutt sprakk bobla og han måtte spørre hvor vi var fra.

Vi hadde en lang, hyggelig og gledesfylt samtale med kokken om hans store kjærlighet. Pizza. «I love pizza» sa han med forskjellig tonefall, glede og alvor kanskje 10-20 ganger i løpet av samtalen. Og det var ikke tull. Han var alene pizzakokk i restauranten 7 dager i uka og jobbet fra 9 om morgenen til 10 på kvelden (med et uklart timesantall med pauser midt på dagen). Det eneste han kunne tenke seg å dra på ferie for, var å dra til Italia. Umulig å tenke seg hvorfor. Til slutt måtte det amerikanske paret - som den høflige kokken av og til latet som han inkluderte i samtalen vår - takke for seg og si «you guys have a great night» på erke-sjalu vis. Etter vi vinket dem av gårde fikk vi høre om den 65% hydrerte pizzadeigen, om hans selvlærte pizzastil og at han bare hadde holdt på med pizza i 4 år selv om han hadde vært kokk mye lenger. Han spurte om vi var forlovet og vi klarte å få ut en hjertelig latter av ham med litt god gammeldags slapstick humor. Nadia viste frem alle ringene sine men ingen forlovelsesring, mens Jesper ble svett og stressa «next time, next time!». Etter vi til slutt skjønte at det var godt over stengetid, kom han ut fra bak disken og tok oss i hånden med begge hender og takket. Vi ble så glade og beæret. Han fulgte oss ut på gata og vinket oss av gårde med hjertelig latter. Det er bra de nekter å motta tips i Japan, for vi hadde gitt ham hele lommeboka. «We love pizza» tross alt.

Enormt gode i gassen, carpet vi diemen og bestemte oss for å dra videre ut. I løpet av hele oppholdet har vi som regel vært hjemme i 22-tiden, men denne gangen ville vi se hva en Tokyo-natt kunne se ut som. Etter et par mislykkede forsøk og ymse avvisninger, endte vi opp med å kræsje inn på en god samtale hos baren Lugar. Barene som er sent åpne (som vi har sett) har som regel vært enormt intime. Et avlangt, smalt rom kun bestående av bardisk, stoler og en mulighet til å smyge seg bak nevnte stoler for å gå på et toalett. Lugar var ikke annerledes, og da vi kom inn kokte stemningen mellom et par briter og et par japanske kvinner. Umiddelbart følte vi (Jesper) at vi satte en stuck stemningen der inne, men da vi først kastet oss ut i dansen av japengelsk alias, høynet vi taket.

Mens Nadia ble sittende å prate med klientellet, tok Jesper seg av bartenderen. Britene var utstasjonerte millitærmenn i 50-åra som prøvde smått å flekse av hvor bereiste de var i verden, men Nadia holdt tritt med dem. Britene elsket Norge, og da spesifikt både Bodø og Bergen! Nadia kom altså mildt sagt godt overens med dem. De beskrev oss nordmenn til og med som en evolusjon fra skottene, og det! Det er et kompliment! På et tidspunkt fikk ene briten bartenderen til å spille låter av Sigrid på full guffe som han nærmest hadde karaoke til.

Samtidig, prøvde Jesper på japansk kulturutveksling. Det har vist seg at å være en positiv turist med svakt språk, men god latter har tatt oss langt. Forøvrig er det en morsom måte å lære språk på, for man forbinder nye ord med nye mennesker. Kveldens to lærdommer var «okawari» som betyr «en til» og «chotto» som betyr «litt». Når det hadde blitt sagt «okawari» to-tre ganger for mye, var klokka blitt halv tre. Vi ble ønsket hjertelig velkommen tilbake.

14. August ble dagen for å sove lenge, men ikke for lenge. En skal ikke sove bort Tokyo-natta, som man sier. Det var skallebank på hotellrommet, men der er også aircondition satt til en norsk sosial temperatur på vennlige 23 grader. Å knirke seg ut på gateplan til flombelysning og vibrerende 32 var derimot ikke spesielt gledelig. Du kunne steke egg av det hamrende hodet til Jesper. Dagen ble en kamp mot naturen.

For å ta det helt mildt, oppsøkte vi de mildeste, stilleste omgivelsene menneske har. Bokbutikker. Stille, snille, kjølige bokbutikker. Jimbocho er bokdistriktet i Japan, og vi ville finne manga (japanske tegneserier). Det finnes et uttrykk for sånne som oss i Japan. Tsundoku: folk som kjøper bøker, men som ikke leser dem, så de bare blir en haug. Heldigvis kom det ikke til rette her, for Jimbocho er visst ikke et bokdistrikt - det er et bruktbokdistrikt. Alt var dessverre/heldigvis på japansk.

Etter å ha sett nok japanske bøker til å skjønne at det ikke var noe poeng, satt vi oss på en restaurant som vi ikke skjønte noe av og bestilte med uhell altfor mye mat. Vi skjønte vi måtte spise alt. Vi er ikke tsundoku på mat. Med papirforkler som fikk oss til å se ut som babyer, for vi løs. Halvannen time senere vagget vi vekk derfra.

På jakt etter engelsk manga havnet vi i det råflotte shoppingdistriktet Shinjuku. På vei til tegneseriene vi hadde pekt oss ut, fant vi en kamerabutikk/kjøpesenter på 7 etasjer. Hver etasje hadde en spesialitet, som digitale kamera, kameraobjektiver og oppstilte familiebilder. For den observante leser (i dette tilfelle bildekikker), ville man sett at i flere av bildene har vi et analogkamera rundt halsen. I alle de klamme dagene vi hadde dratt kamera gjennom, hadde kameraet sovnet stille inn den 11. August. Jesper hadde vært i sorg siden, men kamerabutikken kom med frelsen: en bittelitt enklere, godt stelt bruktmodell av kameraet vi hadde (så alt av utstyr passer) til den rimelige sum av 450 kroner. Digg. Men. Som alle hobbyister vet, så er det ikke grunnutstyret penga ryker på. Jesper fikk litt overtenning, men kom ut sassy og giddy.

Så fant vi noe helt utrolig!!!! 

Men da må du nesten vente til i morgen ;) 

*Veldig opptatt med mye pakking til reise fra Tokyo til Seoul imorgen tidlig, så neste innlegg må vente til fritid på fly!

Vi savner dere, stor klem.

Nadia og Jesper