14. - 16. August - Arigato Gozaimashita, Nippon

Hvor var vi.. jo!

I kjelleren på nabokjøpesenteret fant vi verdens stiligste kaffebar. De hadde 3 ting. Scones, bananbrød og svart kaffe. Ikke noe mocca meg her eller frappuccino meg der. Utvalget av svart kaffe var allikevel vilt. Titalls ulike bønner ble presentert til oss av en blid, japansk type som best kan beskrives som en golden retriever. Først føltes det litt «la-di-da» mens vi luktet på 7-8 forskjellige kaffebønner, men da kaffen ble servert var det vidunderlig smakfullt og slående forskjellig kaffe. Vi ble enige om at Nadias kaffe var som en sjø som slo mot stranden - smaken forsvant ut i kinnene og slo mot siden av tungen. Den var rund og mørk. Jesper sin var som et fjell og kjentes som den vokste i munnen og traff ganen. Den var fastere, sterkere og tydeligere. Kanskje vi skal være så romantiske og si at smakene til sammen dannet Japan (selvom den strengt tatt var fra Colombia).

Til slutt fant vi den engelskoversatte mangaen vi lette etter, men fant ut at den er selvfølgelig importert og er derfor ikke særlig billig. Dessuten er det så hinsides mye. Vi håpet vi skulle få med oss et par komplette serier hjem, men de fleste seriene er alene på størrelse med leksikon-samlinger. En gjennomsnittlig manga består av kanskje 100 «kapitler» og hvert kapittel er på størrelse med en Donald-pocket (samlingene, med kanskje 15 kapitler i hver, hadde nevnte leksikonstørrelse). Det ble med en suvenir.

Vi ble gående rundt på butikkene i Shinjuku til absolutt alt var stengt og kalte det en dag. På vei til banen ble vi stoppet av en tryllekunstner og fikk vårt første up-close møte med live, profesjonell magi. Vi ble begge litt stressa for svindel først, men det viste seg å bare være en ung kul tryllekunstner som ville vise frem triksene sine. Det beste med showet var når han gjorde 1000 yen seddelen vi ga ham om til en 5000 yen. Det er et triks vi sku likt å lære oss.

15. August skulle vi legge ut på en siste tur til den idylliske kystbyen Kamakura, en halvannen time med tog utenfor Tokyo. Nadia hadde gledet seg særlig til å se strendene i Japan, og Jesper gledet seg fordi byen ble beskrevet som en «Ghibli-inspirasjon». Noe vi har blitt sjarmert av gjentatte ganger gjennom reisen, er at byene og bydelene vi har besøkt har vært enormt stolte av deres kjennemerker og bykultur. Stedenes kjennemerker brukes på t-skjorter, pins, klistremerker og flere av butikkene har kjøpt byens egne suvenirer som de har på utstilling i caféer og restauranter. I Kamakura var det det sjarmerende lokaltoget og deres enorme Buddha-statue som gikk igjen overalt.

Denne enorme Buddha-statuen må forøvrig ikke forveksles med den enorme Buddha-statuen. Mens den i Nara tårnet med sine 15 meter i sin enorme hall, var denne lille-enorme (på bare 12 meter, knis) unik fordi den sto utendørs. Noe annet stilig, var at vi kunne gå inn i den (som var glovarmt forøvrig) og se hvordan den var blitt smidd sammen bit for bit. Selv om Buddhaen i Nara var størst, var denne kanskje enda mer spektakulær der han satt i komplett ro, omringet av natur.

Da vi endelig ankom kysten med det grønn-beige lokaltoget, var det blitt for kaldt til å ta seg en dukkert i vannet (som var dagens lille sidemål). Sanden var mørk, men finkornet. Som en blanding av Norge og Hellas. Selv om de fleste på stranden var opptatt med å ta bilder eller la havbrisen stryke gjennom håret, var det også noen surfere som lå ute blant bølgene. De var ok - falt mye.

Langs kysten kunne vi se noen forlokkende byer og en mystisk øy med et helt unikt fyrtårn som vi gjerne skulle dratt innom. Det er liksom sånn Japan har vært. Hver gang vi er kommet frem til et sted, om vi ikke roter oss bort på veien i sideeventyr, får vi øye på noe nytt. Langt der borte i horisonten kunne vi også øye siden av Mt Fuji som strakk seg opp mellom skyene. På en skyfri dag kan man se hele banditten, men det får la seg vente til en annen Japan-tur. Noe vi derimot fikk sett var ørn! Eller. Nadia insisterte på at det var ørn som hun ofte gjør når hun ser en fugl, være seg spurv eller ugle. Etter å ha sjekket «ebird.com», viste det seg å være en svartglente. Som i følge Nadia må være 90% i slekt med ørn.

På en kafé med utsikt sørover over havet, ble vi sittende og tenke på hvor fantastisk mye vi har opplevd. Det har vært en liten stemme i oss begge som har lurt på hvordan denne type reise ville fungere - vi er tross alt begge rimelig sterke personligheter - men vi har heldigvis funnet ut at det er helt fantastisk å oppdage verden sammen også. VI ble litt rørt over livet.

Da vi kom hjem den kvelden, skjedde et mirakel. Det steindøde kameraet tok en Jesus på oss og sto opp fra de døde. Jesper ble lettere emosjonell og klarte å ta et snapshot av en Nadia som skjønner at kamera funker, men det bildet er ikke fremkalt ennå. Vi er like spent som dere.

16. August var punktum finale for Japan-delen av turen. Dagen startet med at Jesper dro for å levere filmrullene fra reisen så langt (bildene blir ødelagt av scannerne på flyplasser har vi researchet oss frem til). Nadia dro ut på eget tokt for å hente inn noe kjøpt kjøkkenutstyr. Med det, var det premiere på to ting. 1: Det er første gang vi har hvert mer enn 5 meter fra hverandre på tre uker. 2: vi gjenbesøkte steder vi allerede hadde vært. Førstnevnte likte vi ikke, så med begrenset kommunikasjon jobbet vi for å finne tilbake til hverandre.

Det å gjenbesøke steder, ble derimot en liten føljetong for dagen. Vi startet dagen (sammen) med å dra tilbake til det fantastiske Tsukiji-markedet for å spise den ferskeste sushien Tokyo har å by på. Deretter hentet vi de fremkalte bildene (ja, vi løy i stad da vi sa vi var like spente som dere for vi har det nevnte bildet i hånda akkurat nå - det ble humreverdig forøvrig) og satt oss ned for å se på dem.

Vi så gjennom store deler av reisen vår i ymse kvalitet (vi er tross alt bare hobbyfotografer). Alt fra den fantastiske turen langs de gamle samuraiveiene og de enorme slottene, til Ghibli-parken og Hiroshima er dokumentert og ikke minst levd. Vi kan hverken tro at vi bare har vært her 3 uker eller at vi har vært her 3 uker allerede. Tiden har både flydd og stått stille. Hvis vi skal være smått eplekjekke, så gleder vi oss egentlig til å lese bloggen igjen også.

Siste måltid i Tokyo hadde dramaturgen Jesper bestemt seg hvor skulle være for lenge siden. I den samme sushi-restauranten vi spiste vårt første måltid i. En genial sirkelkomposisjon og perfekt avslutning. Å få fortelle vår venn sushi-kokken og den rødhårede servitøren om reisen vår føltes helt riktig. Så kom vi dit, og ingen av dem jobbet den kvelden. Det føltes bittersøtt.

Noen kvelder tidligere (pizzakokk- og bar-kvelden) hadde vi gått forbi den samme restauranten hvor servitøren hadde vinket oss inn og både hun og sushi-kokken kom ut på gata for å hilse (ja, selv om vi er detaljerte, forteller vi faktisk ikke alt). Kokken lo godt da han så hvor rød Jesper hadde blitt siden sist og servitøren virket imponert over at han hadde spottet oss utenfor av sushi-lokalet. Vi smilte og sa vi skulle komme på lørdag. Hun bekreftet at de var åpne på lørdag. Vi hadde sagt nei til muligheten om å fortelle dem om reisen, og satt nå i sushirestauranten og spiste turens beste sushi, men grunnen til at vi hadde kommet var ikke i lokalet.

Det blir et minne om at noen opplevelser er unike og ikke kan gjenskapes, uansett om det er på film, bilde eller i virkeligheten. Varmen fra første kvelden med den lattermilde sushi-kokken som lo av hvor mange ganger vi takket for maten, ble med den kvelden. Akkurat som neste gang vi reiser til Japan ikke vil kunne være den første. Vi takket for maten og prøvde å be dagens ansatte hilse. Det ble den ønskede sirkelkomposisjonen - fra glede og nerver da vi hadde første kveld til takknemlighet og lengsel nå når vi skal dra. Vi kommer til å savne Japan.

Vi avsluttet kvelden med en bønn i tempelet hvor vi tilbrakte første kveld. Da vi kom var vi helt alene på området. Nå hadde gatene fylt seg til randen med turister og japanere. Vi startet reisen med en «best fortune» ved dette tempelet, og vi føler virkelig at de japanske gudene har sett over oss på reisen vår. Vi er ganske sikre på at det er han kule med sverde og pisken (Fudo) som har tatt oss under vingen. Nå er vi her for en siste spådom til å ta med oss til neste gang.

Vi gleder oss til å komme hjem, men først en sniktur innom Sør Korea.

- Nadia og Jesper