17. - 21. August - Nedkjøling i Seoul

Venner og familie! Nå er vi på vei hjem!

Akkurat nå driver vi og mellomlander i Bangkok og venter på siste fly hjem til Norge.

17. August våknet vi tidlig av typen gry. Selv om «alt» var pakket kvelden før, tok det lang tid for deres to devolusjonerte neandertalere å komme seg av gårde denne usosialt tidlige morgenen. Vi skulle dra fra samme flyplassen vi ankom, og togets summelyd gjorde at vi følte oss som en kasett som spoltes tilbake. All utsikten som begeistret oss da vi kom til Tokyo, suste av gårde og forsvant i horisonten.

Vel fremme på flyplassen, var vi blant de første i check-in-køen, men lite hjalp det da Jesper hadde lest at vi kunne pakke med oss 15 kg i håndbagasje. Vi har kjøpt to nye, stappfulle trillekofferter som allerede var fylt til randen, men det hadde lite å si. Check in gjorde det klinkende klart at våre 9 kg med overvekt måtte inn i trillekoffertene. Den trøtte, men rolige morgenen utviklet seg raskt til å bli en svett affære. De høflige japanerne sendte oss ikke bakerst i køen, men lot oss pakke om der fremme ved check-in. Kanskje skulle vi bare tatt nederlaget og gått ut, men vi visste ikke at vi kom til å bruke 4 forsøk og 20 minutter på å pakke om. Plutselig var det heller ikke så deilig å være først, da 150 skuelystne og, med rette, forbanna passasjerer hopet seg opp bak oss. På mirakuløst vis klarte vi det, og ble møtt med applaus av en entusiastisk eldre ansatt som sjekket vekten vår for 5. gang. Han smilte varmt, før vi måtte betale overvekten hvorpå vår check-in-kassør helt oppriktig beklaget at vi måtte vente så lenge. Vi følte oss enormt ivaretatt og hinsides dumme, da han pent ba oss «vær så snill ikke kjøpe noe mer» på flyplassen. Deretter marsjerte vi med bøyde hoder - uten å vite det og foran alle som ventet i kø bak oss - klink forbi avgangshallen og rett opp til «shoppingdistriktet». (Vi kjøpte ingenting. Lover.)

Sør-Korea er overraskende annerledes fra Japan, og vi merket brått at research/uvitenhet-prosentene våre forskjøv seg fra sunne 50/50 til sporty 90/10. Dere kan gjette hvilken prosent som er research.

Flyplassen vi ankom opptar en hel, liten øy utenfor Seoul, og gir en heftig horisont av byen. Noe vi ikke ante, var hvor enorme fjell som omringet Seoul. Det er som en asiatisk Bergen på steroider. Bygningene er enorme og tettpakka. Førsteinntrykket er at Seoul er trangere. Byggestilen er også en helt annen, og vi ble fascinert av de «enkle» formene på bygningene. Rektangulært, sirkulært, triangulært. Kantene er spisse og rette, formene mer «perfekte». I Japan var det mer «jazzete», eller et slags organisert kaos. Der tilhørte sjeldenhetene med to like bygninger ved siden av hverandre. Her er det gjerne svære områder med tettpakka, like bygg. Vi synes det gjenspeiles i skriftspråkene til Sør-Korea og Japan. Begge med spennende, unike former men det ene er flytende, det andre er strukturert.

Vi skulle ønske navn var lettere i Sør-Korea. I de fremtidige beskrivelsene kommer vi rett og slett til å være svakere enn vi har vært i tidligere innlegg. Dermed inviterer vi deres fantasi til å spille litt inn på navnene også :) Området vi har bodd i tror vi heter Jongno-gu, og var instagram-it-girl estetisk (Nadia sa vi skulle skrive dette, men Jesper skjønner det ikke helt han heller). Restauranter og kaféer har brukt vel så mye på eksteriør som interiør, da gatene luktet behagelig lavendel og inngangene hadde ofte japanske hager (ja, litt ironisk?) med dis-effekter som seg opp blant runde, perfekte steiner og ut i gatene. Vi ble lokket inn på en tiramisu-kafé og smilte av tilfeldighetene da det første vi så var at stedet hadde et norsk-inspirert navn «Langsom» (utenfor sto det på koreansk, men alle bordene hadde informative skilt). Hele stedet føltes litt sketsjete, da det var selvhenting av tiramisu og kaffe på motsatt side av den japanske hagen fra der man satt og med 2 tunge glassdører mellom. Det var enormt klønete, og vanskelig å skjønne hvorfor stedet hadde tre ansatte på jobb da de hverken serverte, vasket eller tok bestillinger. Da vi prøvde å forklare at vi var norske, så de forvirret på oss. I stedet for å innrømme nederlaget over at de tre tenåringene heller ville flørte med hverandre enn å høre på oss, doblet vi ned på å forklare i 3-4 minutter før vi gikk. Vi er fortsatt litt usikre på om det var oss eller dem som var langsomme når det kom til stykket.

18. August var et av hele reisens høydepunkter, nemlig Sør-Koreas lengstspillende teaterstykke: Nanta. Det er vanskelig å tro på denne forklaringen uten å ha sett det selv, men showet var en slags Mr Bean-slapstick-forestilling uten språk, pumpet opp med vanvittig koreografi, akrobatikk, dans, stunting, slossing, knivkasting, pyro, matlaging og sang. Alt ble utført av de samme fem skuespillerne, og det føltes nesten som å se 5 Ylvis-brødre på scenen. De kunne alt og de kunne alt dritbra. Hver gang du trodde du skjønte hva forestillingen kunne by på, ble man tatt i en helt ny retning. En stadig veksling mellom herlig, befriende teit og enormt imponerende. Utgangspunktet for forestillingen var at de var 3 mesterkokker som skulle lage en vanvittig bryllupsmiddag. Dessverre ble de satt sammen med sjefens udugelige nevø akkurat denne spesielt stressende dagen, og da kan du jo se for deg hvordan det går. Det er vanskelig å trekke frem høydepunkter, da vi stadig satt og måpte, men en trommesekvens med ekte kniver fikk oss til å holde pusten. Noe annet morsomt var at vi begge ble plukket ut fra publikum og tatt opp på scenen i løpet av forestillingen. Der Nadia måtte bidra i å lage bryllupskake, er det leit å si at Jesper faktisk var ektemannen i stykket og ble giftet bort. Vi har snakket om det, og finner ut av Jespers nye liv dag for dag. Planen er å rømme Sør-Korea sammen (som vi gjør i skrivende stund).

Senere den kvelden, møtte vi Nadias venninne Nora som akkurat har flyttet til Seoul og som tidligere har bodd i Japan. Ingen av oss har snakket ordentlig med noen andre enn hverandre siden vi dro hjemmefra, og det var godt å kjenne på at vi fortsatt klarer å ha en vanlig samtale. Siden Nora er en enda større Japan-nerd enn oss, var det veldig deilig å kunne snakke om det vi hadde opplevd til en som møtte oss like engasjert som vi møtte henne. Hun sa hun skulle gi oss en score på hvordan vi klarte oss i normal samtale. Det gjorde hun ikke. Men. Hun ble lenger enn man typisk gjør når man skal ha sin andre dag på jobb dagen etter.

19. August var nok den roligste dagen på hele reisen. Selv om vi i utgangpunktet hadde et ønske om å peise gjennom palasser, museum og bydeler, skjønte vi at hodene våre var for fulle av ny info. Det tok oss de to første dagene bare å lære å si «hei». Anyeong!

Vi dro innom et av de nærestliggende palassene og fikk være vitne til massevis av koreanere i sine folkedrakter som tok bilder rundt omkring. Med alle de vanskelige navnene på byer og mennesker, klarte vi ikke plukke opp like mye som vi gjorde i Japan, men noe som var fascinerende var at det var vanskelig å stadfeste hva som var typisk koreansk. Mest sannsynlig er det at vi kan for lite om koreansk kultur, men de flotte byggene, fargene og innredningene tok tankene våre til Kina og Japan ovenfor arkitekturen, franske slott med interiøret og folkedraktene tok oss til og med til Norge og Sveits. Det er selvfølgelig veldig urettferdig ovenfor de majestetiske, koreanske templene og palassene at vi kommer nyforelsket fra Tokyo og ikke orket å lese noen av informasjonsskiltene.

Mens vi tuslet hjemover, ble vi lokket inn på en nyåpnet kafé/butikk. Kjøpte vi noe i butikken, fikk vi gratis drikke i kaféen. Det vi ikke var forberedt på, var at under den vakre kaféen i flott treverk, var butikken en sminke-lab. Selgerne var også På med stor p. Det tok ikke mange sekundene før Nadia var plassert i en sminkestol og en makeup-artist fyrte løs med kremer og glosser og ansiktsmassasje-apparater. Salgsagenten som satte Nadia i stolen fulgte intenst med for å vite akkurat hva hun skulle selge. Vi kom ut med en passe mengde hudprodukter (akkurat denne gangen mener vi faktisk at det var akkurat passe mengde. Så ikke få noen spinnville idéer om mengde denne gangen!).

En sen lunsj som viste seg å bli en tidlig middag, ble på et gatehjørne hvor vi var ekte lokale. Et hull i veggen solgte smakfull kylling som var nesten like glossy og lekker som Nadia etter sminkebutikken. Vi spiste maten i et travelt gatehjørne og fikk titta litt på lokalbefolkningen.

På vei hjem, måtte vi stoppe i en gate vi hadde gått gjennom flere ganger tidligere. Vi var vant til at gata var tom og grå, men på nattestid hadde gata forvandlet seg til et matmarked. Det bugnet av svære vennegjenger som spiste og drakk i enkle oppsatte foodtrucks. Det var det mest livlige natteslivet vi har opplevd til nå. Seoul kan tidvis føles som midtpunktet mellom Tokyo og Bangkok, og det liker vi. Vi måtte nesten kjøpe oss noe kveldsmat hos en søt lokal dame, og vi har nå funnet ut at koreanere er helt rå på grillet kjøtt!

20. August dro vi på en guidet tur med korea-ekspert Im. Utifra hva vi hadde booket og basert på tidligere erfaringer trodde vi at vi skulle med en svær turistbuss, men det viste seg å være oss og 4 andre. Tre amerikanere (i to grupper) og en østerriker. Den intime gjengen ga oss følelsen av at vi var på klassetur og vi var en spennende klasse! To av amerikanerne hadde koreansk bakgrunn hvor den eldste av dem hadde en bestemor som hadde rømt fra Nord-Korea under Koreakrigen. Den tredje amerikaneren elsket Sør-Korea og golf. Østerrikeren var fra Østerrike.

Nadia ble raskt klassens favoritt. Det var egentlig ikke noe Nadia gjorde, men hun var rett og slett dagens utvalgte fra første øyeblikk. Im holdt øyekontakt med Nadia hele bussturen på 1,5 time mens hun intenst forklarte om hele kongerekken til Korea. Utfordringen for Nadia (og Jesper, óg mest sannsynlig alle) var at Im i tillegg til et fantastisk engasjement, hadde en veldig tykk aksent som gjorde noe (mye) vanskelig å forstå. Jesper følte tidvis at han fikk slag, ettersom han i det ene sekundet kunne skjønne alt og i neste absolutt ingenting. Likevel lærte vi ufattelig mye - særlig Nadia selvfølgelig, ettersom hun gikk inn i en dyp dedikasjon til å være sin gitte rolle som lærerens favoritt. Im holdt så og si bare øye med Nadia resten av turen, som varte i 8 timer totalt. Heldigvis var Im også en utrolig søt dame, så den intense blikk-kontakten gjorde egentlig bare at vi turte å stille flere spørsmål enn hva vi ellers ville gjort. Ikke like heldig var det for den golf-glade amerikaneren. Hans vitser ble ignorert og spørsmålene hans ble besvart av østerrikeren som hadde mild, men selvsikker peiling.

Første posten på turen var en slags historisk versjon av Kardemommeby. Her lærte vi mye om tradisjonell koreansk kultur. Noen høydepunkter var oppfinnelsen deres med å lage varmeutløpet fra kjøkkenovnene deres ut under gulvene for å få gulvvarme til vinteren. Noe annet staselig, var at Nadia fikk slå Jesper på rumpa med en enorm åre. Dette var visst en av koreanernes mest populære straffemetoder og utifra gruppas respons på at Nadia gjentatte ganger dasket Jesper litt for hardt med åren, er det visst populært i dag og.

På andre post gikk vi langs en mur som tidligere holdt fortet til en av Koreas konger (vi aner ikke hvilken). Her fikk vi høre mer om Koreas historie. Som et strategisk verdifult knutepunkt mellom Japan og Kina, har Korea historisk stadig blitt invadert som har ført til enorme konflikter internt i landet. Det førte til at staten Korea holdt seg lukket for omverden lengre enn sine naboland i frykt for det historien hadde lært dem: At åpenhet tilsvarte undertrykkelse. (Denne informasjonen gjorde at gårsdagens observasjon om at ingenting i Korea virker koreansk forsåvidt litt dystrere. Ops)

Det er spennende at man kan trekke så tydelige paralleller til i dag, da Korea fortsatt er splittet i to mellom allianse til Kina og allianse til vesten (og Japan). Historisk har det i flere hundre år vært en splittelse i Korea mellom monarkiet og den politiske eliten, som idag også er speilet i utfallet av Sør Korea som politisk stat og Nord Koreas monarkiske tyranni.

Tilbake til turen! Tredje post var et enormt, autentisk marked halvannen time fra Seoul. Markedet hadde mat, klær og kjøkkenutstyr, men var tydelig for koreanere. Her kjøpte man ikke små, turistvennlige smaksprøver, men kilo på kilo med grønnsaker og stekt kjøtt. Heldigvis for oss, var guiden vår enormt god på å forhandle oss til porsjonsvennlige størrelser, og det var ingen ulempe å være stjerneelev. Vi elsker mat, men å spise fem kilo Kimchi og en hel kilo and før morgendagen var omme hadde vært en challenge selv for oss!

Tilbake i Seoul hadde vi planlagt å dra ut for å se utelivet med Nora. Siden vi ikke ville være utslitt den dagen vi skulle reise, ble vi gående som skueslystne gjennom bargatene i …. et eller annet kult distrikt… med hver vår selvlagde slush fra lokale kiosken. Vi ruslet opp og ned flere ganger, før noen heftige basslinjer, lokket oss inn på et par forskjellige barer hvor vi ble stående ved høye bord og danse smått for oss selv. Heldigvis klarte vi å slutte kvelden før byen tok det beste av oss og var hjemme til en pliktoppfyllende tid. Hadde det vært opp til vanlige Nadia hadde vi nok danset kvelden avgårde, men hun var fortsatt i stjerneelev-modus og ble villig (med vrikkende hofte) med hjem.

Seoul har bydd på alt vi ønsket at Seoul skulle by på. Fantastisk mat, morsomme kulturopplevelser og historie vi gleder oss til å utforske mer av.

21. August har vi hatt bedre tid enn vi noensinne har hatt og beviste for oss selv at vi har lært av alle våre feil. Bagasjene var riktig pakket, vi sjekket ut i god tid før vi skulle, fikk spist en god frokost og var på flyplassen i god tid uten å lage noe rot. Flyturen til Bangkok gikk smertefritt og når vi nå skal sette oss på siste flyet til Oslo kjenner vi at vi gleder oss til å komme hjem til dere alle sammen!!

Kjempestore klemmer <3

- Nadia og Jesper