Burde jeg skamme meg? Jeg må spørre ADHD gjengen, burde vi skamme oss?

Heidi Aastad
28.01.2025, 22:52
Burde jeg skamme meg over å snakke før jeg tenker?
Burde jeg skamme meg over at jeg legger fra meg tlf fordi den stresser meg og folk ikke får tak i meg?
Burde jeg skamme meg over at jeg av og til ikke orker noen ting? Vil bare sove, gjerne en hel dag eller to. Null energi og null ork til noe.
Burde jeg skamme meg over at jeg ikke liker å være ute i skog og mark fordi skygger og bråk fra løv og vind stresser meg enormt?
Burde jeg skamme meg over å ha "overtenning"? Da ringer jeg spesielt de to eldste barna mine, nære venninner eller mamma og pappa og de må høre på alle ideer jeg har eller hvilke verdens problemer jeg har løst? Spesielt analyser av eget liv?
Burde jeg skamme meg over at jeg kan glemme ting som skjer på skolen som feks turdag for yngste barn eller ha med peppekakeformer på sfo før jul? (skjer ikke ofte, men har skjedd, selvom jeg har vært klar over det i lang tid og faktisk tenkt på det hver dag for så å glemme det da det gjelder. Til og med bursdag til klassekamerater/venninner?
Burde jeg skamme meg over at jeg kan komme for sent til avtaler? Jobb, middager osv?
Burde jeg skamme meg over at jeg snakker høyt om dette her?
Nå har det seg slik at en del av tingene jeg har ramset opp, kanskje ikke er noe andre legger merke til fordi jeg tar meg sammen hver eneste dag. Jeg har barn og hund så jeg måååå ut hver dag. Jeg smiler og ler og er med fordi jeg må og fordi det forventes av meg som mor og hunde eier. Smile og le er ikke vanskelig for meg må sies og det er ekte, men stresset inni meg er voldsomt og vondt og gir meg selvfølgelig en følelse av å være veldig unormal og det gir meg skam!
Komme for sent til jobb er aldri planlagt for jeg er i sinn pliktoppfyllende og veldig konfliktsky. Jeg vil gjøre mitt beste og litt mer. Jeg vil bli likt og har ofte gjort mer enn hva som er bra for meg fordi jeg sier "ja", spesielt når alle andre sier nei og setter grenser for seg selv som jo er smart! Jeg har lært meg å forberede neste dag, ved å lage matpakker, legge frem klær, dekke frokostbord(ikke pålegg før på morgenen), sette frem ting som skal brukes. Jeg vet nøyaktig hvor lang tid jeg bruker på badet og hvor lang tid datteren min trenger. Hund skal luftes, senger rees (skrives det sånn)? og huset skal helst være ryddig før jeg lukker døren etter meg, likevel dukker det opp ting som spiser opp tiden som "hvor er de jæ...la, fuc...gs bilnøkklene NÅ DAAAA"!!! "Hvor F...EN er den møkka tlf"?? Det går i bannord her da altså og jeg får lyst til å rive meg i håret (som jeg har stått og krøllet, tuppert, gredd, krøllet igjen, hårspray, krøllet igjen, mer hårspray, sjekket i tre forskjellige speil (hahaha, er sant) og det får jeg enormt lyst til å bare ødelegge fordi det er så sjukt irriterende at jeg heeele tiden legger fra meg spesielt de to tingene på de merkligste steder og jeg gjør det ikke med vilje! Når dere leser dette så kan dere se for dere at jeg står og roper dette for jeg blir irritert bare av å skrive om det!
Et eksempel på tlf som var forsvunnet. Jeg rydder og styrer, skifter på senger, bretter klær osv, så ringer mamma og jeg svarer, mens jeg leter etter tlf. Jeg blir mer og mer stresset, river og røsker i klærne jeg har brettet, leter i senga som jeg nettopp hadde redd opp, leter overalt ordentlig oppjaget og panisk. Får ikke med meg noe av det mamma snakker om for jeg MÅÅÅÅ finne tlf! Tilslutt avbryter jeg henne og sier, jeg må legge på for jeg finner ikke tlf! Hun svare, ok, men ring opp når du har funnet den(hahaha) og hun kaller seg A4(hihi), skjønte ikke før jeg la på at jeg hadde gått rundt og snakket i den hele tiden. Utrolig! Hjernen er som en grå masse i enkelte situasjoner, virker ikke i det heletatt!
Konfliktsky? Du er ikke konfliktsky, vil spesielt dere som kjenner meg tenkeD: Er det noen som roper høyt ved en konflikt så er det meg, men da handler det om urettferdighet rettet mot meg selv eller mot andre. Da sier jeg i fra! Jeg trenger ikke kjenne deg engang, men jeg hadde stått opp for deg om jeg hadde sett det! Dette temaet vil dere få høre mer om etterhvert!
Nå snakker eller skriver jeg meg bort. Hadde planlagt litt finere og ryddigere oppsett med avsnitt og greier, men tror det blir nestegang i steden! Må bare nevne at jeg aldri slapper av, selvom jeg hadde trengt å sove i kanskje to dager for jeg bruker meg helt opp og all energi er borte. Vil skrive mer om nettopp det senere:)
Spørsmålet er, hvorfor føler ADHD mennesker så sterk skam? Dårlig samvittighet? Hver eneste dag! Hvorfor?
Min konkluksjon (en del av) er at et ADHD menneske, stadig får høre at man er "håpløs" (må sette det i hermetegn for håpløs inneholder mye om dere skjønner)? Komme for sent eller alt for tidlig, glemt ting, svarte ikke på tlf, kledd feil for anledningen, ting blir sporløst borte, sier ting rett ut (som kan oppleves som ufint eller meget på kanten av feks A4), urolig, hyper, skribbler osv. Alt dette får man tilbakemeldinger på fra barndommen av og da gjerne hver dag. Jeg har gjort noe "dumt" hver eneste dag for det har jeg blitt fortalt hver dag! Er det rart å tenke at dette birdrar til skammen da? Hadde det vært kunnskap, hadde det vært forståelse!
Jeg spør dere alle, hvordan kan dette løses? Hvordan kan alle få en bedre hverdag på skolen og arbeidslivet?
Jeg sier igjen, bruk oss med kunnskapen om oss ADHD mennesker, men veldig interessert i andre sine meninger, tanker refleksjoner og konklusjoner også. Sammen kan vi finne på noe bra:)