Det hender at saker og ting går meg hus forbi. Jeg skjønner naturligvis betydningen, men aner ikke hvorfor hus er anvendt i sakens anledning. Noen mener at løsningen kan hentes innen spillet Gnav. Der er det slik at den som har brikken eller kortet med bilde av huset på, kan si «Hus forbi» - og dermed nekte å bytte. Det kan muligens diskuteres om det er relevant å overføre det direkte til situasjoner der et eller annet går unna den enkeltes radar, at det er et godt tilbud eller en idiotisk kommentar vi ikke får med oss, for eksempel.
At Gnaverne bruker det, får være greit nok, men i mange andre sammenhenger skurrer det likevel litt her. Blant symbolene som brukes i Gnav er også hesten, katten og gjøken. Og i så måte måtte det vel være bedre å si at det gikk meg hest eller katt forbi - eller at det føk meg gjøk forbi, istedet for et eller annet hus, som jo vitterlig kun står der og glor. Vi kan naturligvis gå forbi det som måtte passe oss, enten det er hus, høner, katter eller hester, men når artikkelen mangler blir det passe meningsløst. Eller sagt på annet vis; det gikk meg et hus forbi, en katt forbi osv. "Artiklene" en og et er med andre ord av svært stor betydning her.
Ifølge Wikipedia er navnet Gnav sannsynligvis en etterlikning av kattens mjau, på italiensk; gnao, med uttalelsen njao. Spillet oppsto da også i Italia, som et kortspill for hasardiøse menn, som glatt spilte seg fra hus og hjem. Spillet spredte seg blant annet til Tyskland, der det fikk navnet Vogelspiel, etter kortet med bildet av en gjøk. Hit til landet kom Gnav og gjengen på 1600-tallet, og i mange hjem er det juletradisjon å Gnave. Kanskje ikke like populært som det er å nave, men det kan jo endre seg.
Av andre populære spill er dette spillet for galleriet, samt taskenspilleriet. Sistnevnte var opprinnelig en tryllekunstnergreie, men taskenspilleren har i årenes løp utviklet seg til å bli en uhederlig person. Kanskje en som stikker neven sin i andres tasker, eller vesker. Ikke fordi vedkommende finner noen glede i ha hånden sin nedi andres vesker, tasker, poser, kofferter eller bager, men fordi den samme vedkommende er en kjeltring og en tyv.
At tryllekunstnerne også har bedrevet taskenspilleri kan høres rimelig ut, da de jo er mestere i å lure folk. Best som det er trekker de en tusenlapp ut av øret på en eller annen, eller de frarøver ham hans klokke. Men fellsnevneren er at de gir tilbake det de «stjeler». Så vidt vi vet.
De som spiller for galleriet er i alle fall ikke til å stole på. Selv om bildet også her er ganske så nyansert. At det finnes et galleri forutsetter at det også finnes en scene. Og på denne scenen spiller folk, enten det er teater eller musikk. Men i tillegg finnes det nok også en tribune, eller en sal med benker eller stoler. Og det er jo her de aller fleste publikummere befinner seg. Da blir det ganske så kostelig om de som spiller et eller annet ber den store publikumsmassen om å snu seg eller gå ut en stund, slik at de kan spille ekslusivt for dem som sitter på galleriet.
Det finnes også en variant som går på at de som spiller for galleriet bent frem er noen bløffmakere. De forstiller seg og gir seg ut for å være noe annet enn det de er. Psykopatene for eksempel, de forstiller seg når de er ute blant folk, klapper sin kone så søtt på kinnet, smiler blendende og tillitsfullt, og er i det hele tatt selskapets sjarmør, en hjerteknuser og det herligste menneske som tenkes kan. En ener. Helt til beistet kommer hjem og begynner sine hersketeknikker på den stakkars fruen, eller samboeren. Psykopaten la nok merke til at hun så på en annen mann i et hundredels sekund, og det skal hun ha for. Neste dag går hun med solbriller og smiler tappert. Er det overskyet bruker hun solbriller fordi hun har pådratt seg en lei øye-eksem, eller hun falt og slo seg i trappene eller gikk på en dør. Det er også et slags spill for galleriet, man forstiller seg. For fasaden må ikke slå sprekker. Det er det viktigste. Og psykopaten fortsetter sitt spill for galleriet.
