09.11.2016, 12:29
Det er ikke bare bare, bare bra eller bare fordelaktig med den digitale invasjonen. Da tenker jeg først og fremst på språket, eller rettere sagt; folks stadig mer manglende evner til å kunne uttrykke seg på normalt vis, i ytterste konsekvens, mangel på språk. Vi er midt inne i en språklig degenerering som savner sidestykke i det moderne menneskes liv. Vi fremmer bent frem det dyslektiske menneske.
Det er i sakens anledning blitt et vanlig syn at folk som sitter på kafé sitter med nesene sine nede i sine dingser, fullstendig oppslukte, og likegyldige til hva vedkommende på stolen ved siden av driver med. Og naturligvis driver denne med det samme, med sin dyrebare skatt. De sitter hele gjenger rundt kafébordet, ingen preiker med sidemannen, samtlige sitter nedbøyd og baler med sitt. Man drikker sin kaffe eller sin øl, men holder seg klar all form for muntlig konversasjon. Kanskje man sågar sender en melding til sidemannen ved bordet. Skjønt, stundom er det en viss form for tilnærming til vennene, for å kalle dem det. Da har man gjerne fått opp et bilde man så absolutt må vise til de andre. Og når den seansen er over, er det full fart med nesen i dingsen igjen.
Skulle det imidlertid skje at vi kommer forbi et annet bord, et eller annet sted - og ingen av personene sitter som de forannevnte - da er det all grunn til å stoppe opp. Og i undring spørre seg selv hva som skjer. Har samtliges batterier gått i flatt, er nettet nede, eller hva er det som skjer? Kan forklaringen være så enkel som at vi har påtruffet en gruppe sosialt intelligente, eller alminnelig oppegående mennesker, eller er vi kun ofre for en spøk?
Jeg er fremdeles i Fuengirola på den spanske solkysten og driver dank, titter på livet, vandrer omkring, setter meg nedpå og deltar i livet. I dette tilfellet på en kafé. Og der sitter vi da, jeg og mitt lille reisefølge. Ved et av nabobordene sitter det en mann og en kvinne. Hun leser i en bok, og hun leser i en bok, hvilket hun fortsetter med.… Kun avbrutt av inntak av mat og drikke. Før hun fortsetter å lese. Hennes kavaler sitter i sin rullestol og ser fremfor seg. Nå skal det sies at ingen av dem bruker mobiltelefon eller liknende. Men de sitter der, og ser ut som to fremmede for hverandre. Ikke ett ord utveksles. Før hun med ett slår boken sammen og henvender seg til sitt rullende følge.
Og så viser det seg at gubben i rullestolen likevel ikke er verken døv eller stum. Han snakker. Ikke mye, men sannsynligvis akkurat nok. Hva den historien illustrerer? At man ikke nødvendigvis trenger å ha en digital sak mellom hendene for å se sosialt inkompetent ut. Og at man kanskje er kommet til et punkt i tilværelsen der man ikke har så mye mer å snakke med sin kompanjong eller livsledsager om. Og så sitter man der da. Noen leser seg bort fra hverdagen, mens andre sitter og dagdrømmer ut i luften. Kanskje om den gangen, da alt var så rosenrødt, og fruen eller ektemannen var den beste i hele den vide verden. Men det var den gangen.
Hele greia kan naturligvis kun være en misforståelse, og at de to nevnte hadde en overenskomst om å gjøre slik, når de var ute blant folk. Men som min, ja la oss kalle ham «Mentore mi assosiasione», ville sagt det; misforstå meg rett. Ikke tro at jeg tror at de to forannevnte, de med bok og rullestol hadde en slik overenskomst. I sitt forrige innspill kalte Mentore…. seg Småfiskeren, men det er skjellig grunn til å tro at vedkommende er autentisk med Gla’laksen, Den forpinte trane, Stolte Hane, og Surret Sausenebb. (Sistnevnte en australsk variant av den vadende nebbtangen, som på sin side er en etterkommer av Rød Halestjert). Min mentor er så til de grader en kar med mange ansikter, med andre ord. Eller vi kan kanskje si fjes eller tryner, for vedkommende er jo en ekte Homo Sapiens, ikke noe dyr eller fugl i ordentlig forstand.
Uansett er det viktig at folk som måtte misforstå, ikke gjør det i ordets rette forstand, men at de misforstår rett. Men må de på død og liv først misforstå, for så å gjøre det på den rette måten? Kan de ikke bare forstå det med en gang? Hæ?
Har du forresten hørt om krabben som klør? Snart kommer den krabbende, rasende, med en illsint pave under kraven og krafsende klør - som et resultat av nevnte degenerering.
