Landslagssjefens svulmende ego står i vegen

Ikke særlig overraskende det, at Per-Mathias Høgmo forholder seg til kontrakten - og blir værende som sjef for det norske landslaget. Dette fenomenet fra det høye nord er som vi vet, uten evner, eller vilje til selvkritikk. Han gjør bare jobben sin, han. Det er alle de andre som svikter. Dessuten har troppen og guttene vært usedvanlig hardt rammet av skader og formsvikt - heng også gjerne på karantener. Det er bent frem her det meste ligger begravd, ifølge sjefen for tidenes dårligste landslag. Dessuten er det også slik at mediatrollet ikke skjønner fotball, slik den skal forstås - altså etter Høgmos hode. 

Media er kun ute etter å ta ham, å spissformulere og kun fokusere på det som er negativt. Media ser ikke banen for bare baller, og de mangler nødvendig kompetanse til å uttale seg med fotballfaglig tyngde. Mens Høgmos suverene fotballforståelse fremdeles ligger der, usårbar og utilnærmelig. Høgmo nekter å innse at han ikke har gjort jobben, og således helt klart ikke er den rette til å lede det norske A-landslaget. Han har tvert om sendt laget nedover og nedover på rankingen. 

Men han tar naturligvis ikke selvkritikk, erkjenner sin utilstrekkelighet og lar andre få overta ruinene han er i ferd med å gjøre norsk fotballs «flaggskip» til. Denne oppblåste fyren har et så svulmende ego at han bent frem har snublet i det - gang på gang. Når han i tillegg ser ut til å ha skylapper og manglende gangsyn kan det da heller ikke gå bra. Tro på egne ferdigheter og store mengder med selvtillit er naturligvis et must i en tøff fotballverden, men hva om Høgmo hadde lagt for dagen noe ydmykhet? Det er nemlig ikke et svakhetstegn, det å være ærlig, å gi av seg selv, innrømme et og annet og således gjøre et lite knefall på ydmykhetens alter.

I kampen mot Tsjekkia var kun tre poeng godt nok, en poengfangst Norge aldri var i nærheten av.  

Nå bør det formodes at de ansvarlige i NFF legger sine hoder i bløt, evaluerer i et visst tempo, og kommer opp med en løsning det norske folk og den allmenne ekspertise kan godta. De må kort og godt utvise ansvar. De kan ikke, slik Høgmo gjør, arrogant bare vise til kontrakten, sette foten ned og la denne norsk fotballs største trenerflopp bare få lov til å fortsette med å rasere vårt fra før av så skjøre byggverk. De må ikke lenger la landslagssjefens svulmende ego få skygge og stå i vegen for norsk fotball. 

Vi bør snarest mulig glemme at det først og fremst skal spilles kreativ, teknisk briljant og innovativ fotball her på berget. Høgmos drøm, vyer og ambisjoner om at det norske landslaget skal fremstå som spillende bør ikke få være mer enn nettopp det, en drøm. Et norsk landslag tuftet og bygget på tekniske begavelser er dessverre kun et luftslott. Visst tar vi mer enn gjerne imot ekvilibrister, de som kan gjøre det uventede, dra av tre-fire mann og skape noe på egen hånd. Slike spillere er naturligvis mer enn velkomne, men det er blåøyd og ren utopi å tro at et norsk landslag skal fremstå som en teknisk enhet, et fellesskap som spiller og trikser andre lag av banen. Vi må erkjenne hva vi er, og ha det som utgangspunkt. La innsatsen ligge i bunn og danne fundamentet, brette opp ermene, trø til og vinne duellene. Det må være første bud, og så får vi bygge videre og utvikle så godt vi kan. Pleie våre styrker, og se på de ekvilibristene som måtte dukke opp som bonus.

Nuh, fra én oppblåst fyr til en annen, til en av dem som hever sin lønn i Manchester, og som ser på seg selv som Vår Faders bidrag til fotballen. Men det får bli til neste gang.