15.11.2016, 17:41
Vi befinner oss fremdeles på den spanske solkysten, i Fuengirola. Der vi vet svenskePatrick regjerer, mer og mindre. Naturligvis har byens styrende organ større innflytelse og makt enn vår svenske venn. I alle fall på papiret. Om han gjør mer i det daglige enn nevnte organ eller hva det måtte være, er imidlertid en helt annen sak. Patrick sitter uansett en del på kafé, slik mange av hans brødre i ånden også gjør, og har gjort. Ernest Hemingway, for eksempel satt som kjent mye på kafé i Havana på Cuba. Hvordan Aristoteles brukte mye av sin tid får være hans sak, men felles for dem alle er at de har filosofien, tenkingen, poesien og mediteringen som sin fellesnevner. Patrick har i tillegg alt det andre.
Aristoteles ville for øvrig, blant mye annet, ifølge Wikipedia utelate nullen som tall, fordi den brøt opp de andre tallenes konsistens. Helt der er imidlertid ikke Patrick. Han er like glad i og komfortabel med nullen som med noen av de andre tallene. Dog har han en spesiell forkjærlighet for treeren, da han synes den er så spennende og uforutsigbar i sin form.
Hemingway på sin side, uavhengig av nuller og tretall, tok rett og slett livet av seg selv 2. juli 1962. Det gjorde han ved hjelp av et dobbeltløpet haglgevær. Hans siste leveår var preget av høyt alkoholforbruk og depresjoner. Også det ifølge samme Wikipedia.Heller ikke der er Patrick. Han har denne blå stokken han dunker rundt med, og den er ikke dobbeltløpet engang. Og depresjoner har han neppe noe kjennskap til. For ham kan det like gjerne være frukt eller grønnsaker.
Men, men - frukt eller frykt ikke - som den ivrige kafégjenger Patrick er får han naturlig nok kontakt med mange. Det er selvsagt ikke nok å sitte på kafé og briljere med mytisk innsikt og uutgrunnelig ansikt, man må være utadvendt også. Nå ville den svenske stormesteren, butterflysvømmeren og fikseren tilbake til tematikken omkring den tidligere omtalte dvergen. Han som gikk rundt på etablissementene i Fuengirola og søkte almisser og økonomisk bistand, til tross for at at han tilsynelatende så helt okei ut, både fysisk og mentalt.
Patrick følte at han ikke hadde fått utdypet og raljert nok omkring denne fyrens liv og levnet, som han sa det. Hvis denne omtalte dvergen ikke fikk seg jobb, uansett hvordan han styrte på, søkte og søkte, bad på sine knær, gråt og tryglet, skulle han til en viss grad få være unnskyldt. Men kun til en viss grad, presiserte svensken. Det kunne han nemlig ikke vite, og til det motsatte var bevist forbeholdt han seg retten til å holde dvergen under mistanke eller oppsikt. For etter hva han hadde observert hadde nemlig dvergen alt det fysiologiske på plass.
For å begynne med toppetasjen, så hadde vår mann dvergen, to øyenbryn, strategisk plassert over to rettvendte øyne. Øyenbryn som sågar var passe bustet og således på en måte utstrålte en viss autoritet. Ja, han hadde også rynket pannen uten synlige problemer, hadde Patrick notert seg. Skikkelige rynker, både horisontalt og vertikalt. Og drar vi oss videre nedover, var det ikke noe å utsette på nesen - den satt som et skudd, med to nesebor og alt ihop. Og i naturlig avstand fra nesen satt munnen, med to lepper og rikelig med tenner både oppe og nede. Haken satt også der den skulle, bestemt og urokkelig, så her var altså alt i sin skjønneste orden, påpekte Patrick, nærmest triumferende. Før han fortsatte i energisk og tildels heseblesende stil. Ørene var nemlig også på plass, ett på hver side, og symmetrisk plassert. Bedre kunne det i utgangspunktet ikke bli, mente den blide svenske. Armene var også der de skulle, to av slaget og med fem fingre på hver hånd, med negler til. Tomlene var korrekt plassert, i motsatt ende av lille Petter Spillemann.
Men han hadde mer i ermet. For det hadde seg jo også slik, mente den samme, altså den svenske samme, at dvergen i tillegg til at alt fungerte og var som det skulle, hadde sine klare fortrinn. For denne kunne nemlig, når han satt på en alminnelig stol etter ordinær standard, dingle med benene, uten å komme i konflikt med gulvet. Et renspikket pre, mente Patrick. For vi som ikke er av dvergs art kan nemlig ikke gjøre det, uten å måtte løfte opp føttene, for så å dingle med dem. Men det hadde bare sett dumt ut, poengterte en mer og mer munter svenske.
Og hvis nå dvergen skulle ned fra stolen, ja så var det jo bare å svinge seg ned på gulvet. Uten problemer, da bena hans selvsagt da går helt ned. Noen dverger bruker for øvrig innleggssåler i skoene. Men det skal visst ikke være helt stuerent, som det heter. Det er juks, simpelt juks, og blir sammenliknet med indianere som bruker hentesveis.
Nå kan visstnok dverger bruke skulderputer - dog kun ved spesielle anledninger. Men det er heller ikke særlig populært. Det blir rett og slett sett på som illojalt. Og en illojal dverg blir sett på som en kamel uten pukler. Patrick synes å være i sitt livs form, der det ene ordet tar det andre med seg - og danner fullstendige setninger. Det hele kan enkelt og greit ha en sammenheng med at han har lagt sigarettene på hylla. Så får vi vente i spenning og se hva som skjer. Det som er sikkert er at vi ikke har hørt det siste fra svenskePatrick.
