23.11.2016, 14:38
Sist drøste vi litt rundt Zlatan, den personifiserte selvdigger. Nå skal han imidlertid få hvile. Vi går istedet til et annet stort fotballnavn, nemlig vår egen Ole Gunnar Solskjær. Solskinnsgutten og nasjonalskatten som imponerte en hel fotballverden med sine bravader i Man U. for noen år tilbake. Og som er Zlatans rake motsetning i relasjon til det mellommenneskelige aspekt. Naturligvis må en måljeger være passe uselvisk, ellers blir det smått med scoringer. Men Solskjærs suksess i England gikk ham aldri til hodet. Uansett hvilken stjernestatus han fikk var han den samme smilende, omgjengelige, lettere beskjedne og ukompliserte karen fra det norske vestland. Han lot seg ikke påvirke nevneverdig, så vidt det var mulig å bedømme.
Verre var det med det norske mediatrollet. At en nordmann hadde såpass suksess i selveste Man U. var mer enn det var mulig å fatte, mulig å tro kunne være mulig. Og så var det likevel mulig, du store allmektige nettverker. Her på berget var trollet helt på styr, og viste med all tydelighet at vi som fotballnasjon ikke akkurat bruker å skinne om kapp med sola. Det var Solskjær-mania over de fleste støvleskaft. Man kunne hva dag som helst risikere å stå ansikt til ansikt med en helsides reportasje om at Solskjær hadde knyttet skolissene sine selv på trening, selv om han hadde hele støtteapparatet disponibelt. Skiftet han vindusviskere på bilen, var det verdt en side, bla, bla, bla, bla…. Men for all del; det var ikke Ole Gunnars feil. Han gjorde bare jobben sin.
Etterhvert fant han tiden inne til å dra tilbake til moderlandet, til Molde, der han også hadde hatt formidabel suksess som spiller. Men nå ventet en ny rolle på ham. Nå skulle han lede laget. En oppgave han løste med glans og mesterskap. Så skarpt gjorde han det faktisk at de ville ha ham tilbake til balløya, nå til Wales og Cardiff. Waliserne stampet i nedrykksgjørma og måtte finne på noe før de ble degradert til Championship. Solskjær fikk jobben med å berge Cardiffs plass i Premier League. Vi vet jo hvordan det gikk. Det gikk ikke i det hele tatt. Solskjær «dret virkelig på draget», og rotet det skikkelig til. Istedet for å prøve å komponere et lag som var i stand til å kjempe seg ut av nedrykkssumpa syntes han å være mer opptatt av å bygge et delvis nytt lag. Til alt overmål med tre norske byggeklosser. Det ble bare tull, og endte med nedrykk - og en avskjed uten ære.
Og nå har hverdagen forlengst innhentet denne hyggelige kristiansunderen. Han har nylig avsluttet en ny sesong som Moldetrener, med en trist femteplass som fasit. Trist i den forstand at den plasseringen nok ikke sto i stil med klubbens ambisjoner og forventninger. Det blir en smule feil å si at Ole Gunnar «dreit på det draget», men uansett kan vi se nærmere på hva Wikipedia har å si om driten og draget.
Begrepet kan skrive seg fra hestens verden. For hvis hesten skiter skjevt havner møkka på draget, istedet for på bakken. Formodentlig uten at noen kritiserer hesten for dét, og sender ham ut dørene. Hesten bryr seg uansett ikke, og gjør som den pleier, der det passer - ham.
En annen forklaring som er nevnt som antagelig eller mulig er den med sjøfolka i seilskutetida. Det sies at sjøfolk som måtte, ganske enkelt slapp seg ut i forkant av skipet, for så å gjøre sitt fornødne på tauet de trakk seg tilbake med, som det står. Forstå det den som kan. Hvis dét skulle stemme må de jo ha vært bortimot perverse - slik jeg tolker forslaget til forklaring. Hvorfor gjorde de ikke fra seg i sjøen, eller i en bøtte? De var tross alt mennesker, ikke hester. Skjønt, hesten hadde naturligvis ikke firt seg ut fra skipssiden når han måtte, seilskute eller ei. En annen mulig forklaring er at det som er omtalt som draget kan være tauet under bommen, som da kunne bli truffet hvis sjømannen gjorde fra seg derfra. Wikipedia poengterer at ingen av teoriene, om hesten og sjøfolka kan underbygges med noen form for kilder, så sånn er det…..
De har bare gjenfortalt det andre har spekulert i.
