«Telefon til deg»

26.11.2016, 11:40

Bare en liten en, en hverdagslig sak, noen setninger. Du har hørt dem si det, du har hørt det selv, ja du har sågar kanskje sagt det selv; «telefon til deg». Og det var en slik dag, skjønt det kunne også ha vært en annen dag, et annet sted på et annet tidspunkt. Hvilket det i dette tilfellet ikke er. Vi var på den spanske solkysten. Vi var ute og ruslet, tre av oss, og flere var vi ikke. Da, men det skulle raskt endre seg. Solen skinte, tilværelsen føltes bra, som pinnekjøtt og riskrem, armer og ben var i harmoni og væskebalansen var under kontroll, mens vi ruslet langsmed stranden. 

Og best som vi drev og subbet avgårde, sakte, sakte, dog passe bestemt, støtte vi på et par damer. To blide eksemplarer, som en av oss kjente fra før. Vel, det ble naturligvis klapp og klem, kinn mot kinn og truten ut i ingenmannsland og go’dag i neven, og hvordan går det? Og med ett var vi fem som ruslet i flokk, fire damer og en mann. Og som det gjerne bruker å gå, når ingen har noe spesielt fore, ble det å sette seg på høvelig sted, for forfriskninger og utvekslinger av smått og stort. Av hvem som fremdeles lever og hvem som ikke gjør det, hvem som er frisk eller syk eller ingen av delene, hvem som har reist hjem og hvem som er kommet tilbake til Sydens sol og varme. Kanskje kan det også være noen samlivsbrudd å leske seg med, hvem vet. 

Der og da, midt i et mulig slikt brudd og et sannsynlig lårhalsbrudd, hørtes den umiskjennelige lyden av en telefon som kvitret. Det vil si; nå til dags trenger ikke lyden være umiskjennelig, som telefonoppringing betraktet. Det var før det, da det sa riiiing, riiing, riiiing og intet annet, eller til å ta feil av. I vår moderne tid kan oppringingen like gjerne høres ut som en sau som breker, en hest som vrinsker, et fly som letter, en panda som nøler, ja dere skjønner. Men i dette tilfellet var det ikke tvil; det var en såkalt telefonlyd. Det var imidlertid ingen i «femmerbanden» som ble oppringt, men en i «nabolaget». 

Faktisk en servitør. Altså, en servitør med en telefon på øret og i neven, ikke med en serviett elegant anrettet over underarmen, slik det var i gamle dager, og stundom også fremdeles, i de rette etablissementer. «Han fikk en telefon», kom det fra den ene av de to sist i flokken ankomne. «Neida, han hadde telefonen fra før, han fikk kun en oppringing», parerte jeg kjapt og delvis henrykt. Noen av damene kikket på meg, og var i tydelig villrede, om hva jeg mon kunne mene med slikt et prat. Og så måtte jeg til igjen da, slik jeg ofte føler meg forpliktet til når det kommer til det norske språk og forståelsen av - samt bruken av dette - og forklare det mer inngående. Og etter noen runder tok de det til seg, de skjønte poenget, og trakk en smule på smilebåndet, men smått hoderistende. Makan til type, liksom.. 

Det hadde forresten unektelig sett noe merkelig ut, om en eller annen bare hadde dukket opp med en telefon i neven, og gitt den til servitøren. Som om servitører ikke har råd til å holde seg  med telefoner selv. For en verden…..

Del artikkel:

Relaterte artikler