Jeg skriver mye om dagen og en av de viktigste temaene akkurat nå handler om kropp, seksualitet og helse. Å leve i et seksualisert samfunn betyr ikke det samme som at vi bor i et sex-positivt samfunn. Jeg tenker ofte på hvor vanskelig og rart det er å snakke og skrive om det som vi alle har; en kropp og en eller annen form seksualitet. Jeg er glad for at vi fremmer mangfold med kjønn og legninger, det er utrolig viktig på så mange plan. Men kanskje det blir vanskelig å snakke om det helt vanlige eller der kanskje de aller fleste er på det seksuelle spekteret. Jeg vet jo ikke helt sikkert om det er slik eller om det bare er jeg som opplever det slik. Det jeg vet er at flere rundt meg har tanker, erfaringer og opplevelser, eller mangel på det og opplever at det både er tøft, kleint og til og med direkte skamfult å snakke om.
Som pedagog og medmenneske brenner jeg intenst for den gode samtalen hvor vi kan ha et språk som vi forstår og oppriktig kan forholde oss til på en levende og forståelig måte. Som du ser fra bildene så leser jeg om feminin og kvinners seksualitet og igjen og igjen er det så mye ord, begreper og innimellom opplever jeg at språket står mer i veien enn der faktisk opplyser og gjør det hele mer forståelig. Kunnskap er viktig og det er greit å få noen felles begreper men det er så viktig å virkelig sjekke inn hos de jeg prater med. Hva legger du i dette? Ofte har vi knapt nok et språk og jeg vet ihvertfall at det er en utfordring i seg selv. Ikke alle liker å lese eller høre på foredrag eller drar på kurs og vi er på mange måter merkelig overlatt til oss selv når det kommer til kropp og seksualitet. Det begynner heldigvis å skje mye og det er så på tide. Jeg har et par virkelig gode og dyktige folk jeg følger på Facebook som har en bred og god tilnærming til kropp og sex.
Vi trenger terapeuter, vi trenger de med utdannelse men jeg tror også vi trenger hverandre. Helt vanlige folk med helt ordinære og hverdagslige opplevelser. Det kanskje ikke det du snakker med hvem som helst men her er jeg i kjernen av hva jeg virkelig brenner for, nemlig normalisering og rommet til å føle seg trygg til å en slik samtale. Jeg vet ikke helt hvordan det rent praktisk skal gjennomføres akkurat nå men jeg ser at det stadig dukker opp kvinnesirkler og kvinnegrupper . Kanskje behovet alt er dekket og at det bare er jeg som ikke følger med. Jeg vet bare at jeg ofte snakker, særlig med kvinner, og de er føler seg ofte alene i å bli sett og hørt i sine erfaringer om kropp, seksualitet og helse som går litt forbi det rent kliniske eller medisinske. Jeg vet også at jeg har følt meg nesten gal, deprimert eller har intense og gode erfaringer og ikke ant om det bare er meg eller om det er mer allment. Mye har blitt mer forståelig etter jeg begynte å lese og se foredrag (ofte via YouTube )
Jeg vet kanskje ikke veien videre akkurat nå det eneste jeg vet helt sikkert , er at jeg genuint ønsker til å bidra til et mer åpent og varmt samfunn hvor det går ann å ha både et forståelig og alminnelig språk, nok plass og trygghet til snakke sammen om de helt nære erfaringene og opplevelsene.
Alle burde skrive, alle burde skrive sin egen biografi er ofte noe jeg både leser og hører, jeg mener at det bør være enda mer spesifikt, jeg tror alle hadde hatt godt av å skrive sin egen seksuelle/kroppslige biografi. Det kan være mye traumer og gamle og nye sår, men det kan også være utrolig oppklarende og gi nye perspektiver på din aller nærmeste opplevelse av deg selv og de menneskene du er /har vært tiltrukket av.
For meg har det vært så oppklarende å se min egen vei i å oppdage kroppen på egenhånd, de første forholdene, graviditet, fødsel, barseltid og hvordan kroppen og dens behov endres over tid. Jeg vet at jeg har blitt mye klokere og tryggere i meg selv nettopp fordi jeg kjenner min egen historie bedre.
Det er litt skummelt å legge ut et så personlig innlegg og det er uvant for meg å si høyt hva jeg ønsker å gjøre med livet mitt. For det er noe i meg som merker at jeg er veldig ferdig med det jeg arbeider med, jeg ønsker å bidra mer med de evnene jeg har. Jeg vet at mye av min styrke er å være tydelig, konkret og direkte samtidig som folk raskt får tillit og føler seg trygge. Er det forsatt kontroversielt å ønske å jobbe med kropp og seksualitet uten at det er medisinsk eller klinisk? Kanskje, men det skremmer meg ikke lenger. Jeg vet bare at jeg ønsker å bidra med mitt. Veien blir til mens jeg går...Jeg er en vandrer så dette blir en spennende vei videre. Kanskje vi sees? Håper det
