"I realized at a very young age that music is a drug, too—a very powerful, potent drug that can be a big part of your life. It’s there for you all the time. If you’re having a bad day, music is there. You can count on it. (My blody roots. Max Cavalera )
Midt i den intense sommervarmen i juli, befant jeg meg litt tilfeldig på konsert. Jeg hadde plutselig barnevakt og tenkte, "what the heck, jeg drar på konsert". Vagt et sted i hukommelsen husket jeg at dette hadde jeg hørt en annen sommer under Arvika -festivalen men jeg husket fint lite. "Jeg kan jo bare dra tidelig hjem, en liten luftetur er uansett aldri feil."
Den lille music angelen jeg bruker til musikk på jobb hadde ikke forberedt meg på denne kvelden. Jeg kjente til musikken siden jeg hørte på den daglig de siste ukene, Facebook hadde fortalt meg at de skulle spille i Oslo og jeg merket at det var perfekt musikk å jobbe til. Jeg sto helt inne ved scenen, da bandet blåste publikum av banen. Soulfly er med rette et stadion-band. John Dee ble lite når bandet angriper med full styrke. Da fansen klikket og begynte å bevege seg, ble det litt vel spennende å stå så nære scenen. Digre menn i bevegelse med øl innabords kan bli litt heftig.
Jeg har alltid vært glad i musikk og etter mamma døde var musikk terapi og en av de få tingene som gav mening i et sårbart sinn. Jeg kjenner igjen det Max forteller. Han mistet faren sin som 9 åring og det formet livet hans og alt av musikk han har laget, kan spores tilbake til sorgen over tapet av en forelder. Jeg var ikke klar over dette, da jeg den kvelden sto å tok inn den brutale musikken og Maxs sinnsvake tilstedeværelse. Jeg visste ikke men kjente igjen følelsen av at dette er ikke kun show, dette er ekte, sårt, vondt, en som har overlevd til tross for. Den ekte og primale følelsen traff en nerve i meg og jeg kjente for første gang siden jeg var barn (jeg var et ekstremt sint barn) et raseri. Raseri kan ikke forveksles med sinne. Raseri er en natur og ur-kraft og jeg kan egentlig bare sammenligne det med noe av det samme kraften jeg erfarte da jeg fødte barna. Rått, primalt, krefter som setter i gang en bevegelse. Jeg danset,hoppet, lo og gråt om hverandre. Fri. Fri til å akseptere og føle alt. Sorg. Sinne. Raseri. Massiv sorg. Transformert til glede og ren ekstase.
Ja, det kjennes i grenseland om hvor privat jeg tør å være. Innleggene jeg skriver er personlige men sjelden direkte private. Det er en evig balanse men grunnen til å skrive dette er egentlig mye for å vise at det skjer noe når du tør å gå litt utenfor det kjente og vante. Metall har aldri vært min greie. Jeg hører på mye ulikt, særlig når jeg arbeider og jeg har aldri fått grepet på de ulike sjangerne innen metall. Det var stort å se Judas Priest i spektrum for noen år siden men det endret meg aldri og jeg hører aldri på Judas Priest ellers. Soulfly endret meg og jeg driver fortsatt å prosesserer hva det betyr.
Jeg har lenge vært opptatt av mytologi, historiefortelling og symbolspråk og jeg skjønner gradvis at Max Cavalera har skjønt mye av akkurat det. Jeg har lest boken til Trevor Noah og holder på med boken til Max, de har begge vokst opp i dypt religiøse og smått far out crazy hjem og det har formet dem på en ganske så unik måte. Kanskje jeg kjenner meg litt igjen i det, det jeg ikke kjenner igjen er brutaliteten som de begge erfarte fra ung alder. Vi aner sjeldent hvor heldige vi er som kan oppdra barna våre i et så trygt land som Norge. Frihet til å være den du er og et rettsvesen som fungerer er ingen selvfølge.
Konserten var magisk og jeg har hørt andre fortelle om hvor rensende en skikkelig god konsert kan være. Jeg er ofte litt vár på massuggesjon og vet at det er lett å piske opp stemningen og få igang masse følelser, så for å føle seg skikkelig sårbar og "bakfull" (uten å ha drukket alkohol ) etterpå. Soulfly er i kontakt med noe, kall det spiritualitet eller mytologi eller bare fet musikk med en karismatisk frontfigur, uansett,noe ved dem endret meg. Kanskje det er uvant å se maskulint sinne og det voldsomme, uten å bli redd? Kanskje er det en aksept av alt jeg tror er tabu? Kanskje er det noe med å være seg selv, fult og helt, uten å be om unnskyldning? Noe er det ihvertfall. Jeg har plutselig blitt mye tydeligere og evner på en helt annen måte å sette grenser, fast og bestemt. Jeg har mer plass og ro på innsiden. Når jeg blir sint eller frustrert sette jeg på musikk og det meste blåses bort og jeg føler meg lett til sinns. Noen ganger har pause mye lyd og det føles som reell hjelp og kraft. Ganske kult at musikken kan være så transformativt.
Jeg hilste på en 70 år gammel dame, som sto helt inntil scenekanten. Av ren nysgjerrighet måtte jeg spørre hvordan hun hadde oppdaget Soulfly. Hun hadde spurt sønnen sin om han kunne sende henne noe bra musikk og hun hadde hørt igjennom alle 11 albumene. Jeg kommenterte at hun hadde på seg Queen - t-skjorte og hun sa bare at de var tilfeldig. Hun sto helt opp til Max, under hele konserten. Det nydelige slår meg først nå. Fetteren til Max tok med en ung, sønderknust gutt som hadde mistet faren sin og sitt vante liv (de gikk fra rike og priviligerte til å havne på gata over natten) til en Queen -konsert i Brasil. Frem til da var både Max og broren Iggor mest opptatt av fotball. Jeg kan bare ane hvilke inntrykk Freddie Mercury og Queen kan ha gjort på en 11-12åring. Max bestemte seg der og da at han ville bli musiker. Iggor var dyktig på trommer fra han var barn men Max hadde ikke peil. Som 12 åring bestemte han seg. Der det er vilje er det vei, for å si det slik. Et helt liv senere har han blitt en levende legende.
Det er kanskje det som til syvende og sist treffer meg. Hvordan mennesker er ustoppelig. Vi kan erfare vanvittige traumer og tap, men allikevel reiser vi oss og skaper fantastisk kunst, musikk og transformerer smerten vår til noe vakkert og rikt. Hva som oppleves vakker kan sikkert diskuteres. Jeg skjønner ikke helt hvordan denne musikken og akkurat Soulfly treffer. Det er bråkete og hardt. Å erfare at det går forbi opplevelsen av "like/mislike" er fascinerende i seg selv. Det er noe dypt psykologisk og jeg tror også vi skaper vår egen personlige mytologi. Jeg elsker band som utforsker det mytiske og her til lands har vi Wardruna som også oppsto via metall -scenen men som gikk videre og som utforsker de norrøne røttene og skaper ny og levende utrykk. Det er spennende å følge festivaler som Midgardsblot hvor ulik metall /rocke-musikk går side om side med sjamanistiske ritualer og symboler.
Det er noe med mytologi som opptar meg på mange plan og jeg har lenge jobbet med det feminine utrykket og kanskje jeg har trengt å erfare det maskuline for å få mer balanse. Jeg vet egentlig ikke hvor jeg vil helt med dette innlegget eller veien videre. Det er bare godt å kjenne at jeg har overskudd til å skrive, lese og lytte. Leve. Jeg føler meg levende og nysgjerrig på hva livet gir meg av opplevelser og erfaringer. Takk for at du leser og kanskje har du også noen slike snodige erfaringer som bryter med hvem du ellers er? Del gjerne
