04.09.2019, 19:22
"Everybody has a story. How do you turn what you been through, in to service?"
Shawn Stephenson
Jeg innser mer og mer at å eie sin egen historie er nøkkelen til det meste i livet. Min historie er både unik og helt ordinær. Det holder å være seg selv. Kanskje høres det ut som klisjeer og nonsens men på et eller annet vis er det jo slik. Jeg lever livet mitt, sykdom, død, hverdag, gleder, nytelse og så prater jeg med deg og ser hvordan du får trøst, bekreftelse eller glede ved at jeg deler. Vi opplever at vi har noe til felles. Glede eller sorg. Jeg vet ikke konkret hvor livet vil ta meg men det jeg vet uten tvil, er at om jeg kan være til hjelp og inspirasjon, så sier jeg ja, hver eneste gang. Om det fører meg til større folkemengder, kursvirksomhet, bøker og en fulltidsjobb, så sier jeg ja, til det også.
(Etter Soulfly konserten. Tribe og fellesskap i musikk. Glad og fornøyd )
Jeg har begynt å bruke mer tid på å lese og lytte til folks historier, noen ganger er det en hel biografi, andre ganger er det korte eller lange foredrag, intervjuer og podkast. Det er kanskje ikke for alle "å lykkes" og mange av oss er fornøyde med det helt vanlige, 8-16 arbeidet og livet med familien og nære venner. Et godt liv som du trives med er suksess, uansett om du "lykkes" eller ei. Ikke alle føler at å tjener masse penger og blir berømt er noe attraktivt i seg selv.
"We had to become men. There was no time left to be kids. My childhood and all that shit was over. That happy time was finished. I had to face life, now, at the age of 13. If I was going to do something with my life, I had to do it right then, and I had to stand up and do it by myself. Right then, not later. I had to find something else, and I found it in music, which gave me the confidence to go ahead and do it."
(My blody roots. Max Cavalera )
Her er en historie, en vond en, om å miste alt og måtte konfronteres her og nå, som bare barnet. Igjen og igjen ser jeg hvor godt vi har det her i Nord,tross alt, samfunnet har ordninger som fungerer, om enn ikke optimalt men godt nok til at vi lever i et av verdens beste land. Vi har det så trygt at vi ligger lavt på entreprenørskap og innovasjon, kanskje vi har det litt for komfortabelt?
Jeg tror at vi på mange måter har vi det materielt bedre men har mistet mye på veien. Ensomhet er blitt en folkesykdom og vi lever stadig mer isolert og under høyt stress. "Systemet" , velferdsstaten er overbelastet og det er vanskelig å gjennomskue alle årsakene. Hva driver vi med? Hva har vi valgt å bli enige i om? En mamma fortalte meg at de var to voksne i full jobb med to friske barn, de lever nøkternt men begge må arbeide for å klare bo og kost-utgifter. Så sa hun, det skal ingenting til, kanskje litt mer å gjøre på jobb eller en av barna får en sesongsykdom og da kjente hun på at hun var på bristepunktet av hva hun tålte. Et helt ordinært liv er i utgangspunktet for mye. Hva med alle og de fleste som har ett eller flere ting i tillegg?
Det som får meg til å tenke og føle skikkelig er, hvordan mennesker ikke bare overlever men skaper kunst, et godt liv og hjelper andre gjennom sine erfaringer med at livet er hinsides mye, tøft og utfordrende. Mye av motivasjonen kommer fra at livet ikke er bra. Noe skjer, ulykker eller egen sykdom, noen du er glad i og trenger blir syke eller dør. Motivasjonen er noe smertefullt og traumatisk men det trigger et behov og en lengsel etter å hjelpe, støtte og veilede mennesker med lignende utfordringer og traumer som deg selv. Eller behovet for å skape kunst, musikk eller litteratur som gir trøst, kraft eller inspirasjon.Kanskje er det en ren overlevelsesstrategi eller kanskje er det dypt menneskelig behov for å hjelpe hverandre? Kanskje begge deler.
“There’s no greater purpose than service to others” (Peaceful Warrior. Dan Millman)
Å ha en fornemmelse og opplevelse av å være til nytte, bidra til noe større enn oss selv er faktisk et helt reelt behov vi mennesker har. Nervesystemet vårt er skrudd sammen for menneskelige forbindelser. Vi har overlevd fordi vi har hatt hverandre. Det er ikke bare bare å innse at fellesskap er viktig. Jeg er en av de som har et komplisert forhold til ordet og erfaringer med felleskap. Vi ønsker ikke at "bygdedyr-mentalitet", eller religiøs fanatisme eller dogmatiske linjer skal være det styrende. I vår tid og i vår del av verden har individet fått stadig mer valgfrihet og mulighet til å velge ut ifra sine personlige preferanser og behov og det er bra! Dette er en viktig bit for min del, for hvordan kan vi nærme oss ett fellesskap og både kjenne tilhørighet og individuell frihet?
Ordet "tribe" dukker opp på mange arenaer om dagen. Soulfly sier "Your tribe is our tribe" , når jeg er ute å danser BlissConscious Clubbing eller Biodanza kommer ordet tribe opp, når jeg hører foredrag fra Mindvalley Acadamy, snakkes det om tribe. Flokk, stamme, fellesskap. Hvordan ordner vi oss? Hva er det vi egentlig lengter etter? Jeg vet at jeg ikke lengter etter at andre skal legge føringer på mitt liv eller at flertallet skal bestemme hva som er moral eventuelt umoral. Jeg er genuint nysgjerrig fordi jeg kjenner også lengsel etter samhørighet, lytte og snakke den gode samtalen, se og bli sett, kjenne at jeg er glad i deg og du er glad i meg, at vi er glad i hverandre og kan støtte hverandre i det livet gir oss. Hvordan møtes enn i frihet og trygghet?
Jeg har hatt noen virkelig gode erfaringer med følelsen av fellesskap men det har vært så sporadisk og ofte falt bort i travle tider. Hvordan får vi til menneskemøter i hverdagen? Hvordan bidra til den gode samtalen? Jeg har kjent på ensomhet og jeg har kjent på angsten for fellesskapet. Det er et reelt behov for noe og jeg jobber med å overskride min egen frykt. Jeg har alt skrevet i bloggen om kropp og seksualitet, når jeg først har en utfordring med felleskap, kan jeg like så godt gå rett inn i de mest sårbare og utfordrende temaene. Det er litt slik jeg er skrudd sammen. Jeg liker å gå utover min egen komfortsone, nå har jeg både overskuddet, større barn og mer tid. Det er utrolig hva jeg får til når jeg først vil. Ja, jeg vet at livet er travelt og mer enn nok for de fleste men om vi virkelig ønsker å sette oss ned, så finner vi tid og sted. Kan hende det krever litt planlegging men det er noe sant i det Einstein en gang skrev
«Der det er en vilje, er det en vei».
Jeg tror menn som kvinner lider under mangel på tilhørighet og fellesskap men som kvinne selv, kjenner jeg ekstra mye på hvor mye vi har mistet så mye. Vi erfarer så store endringer i kroppen i puberteten, vi blør, vi er gravide og føder, hormoner og overgangsalder. Kvinnekroppen er så ekstrem og fantastisk, og vi må ofte finne ut altfor mye på egenhånd. Jeg trenger fellesskap og jeg ønsker å bidra med det jeg kan. Så ja, der det er en vilje, er det vei. Det er livsmottoet mitt akkurat nå. Håper vi møtes utover høsten!
