30.03.2018, 18:57
I den norske samfunnsdebatten brukes det mye krefter på flyktninger. Det debatteres om vi vil ha flyktninger inn i landet, hvor mange vi vil ha, eller ikke vil ha og enkelte går så langt at de skisserer løsninger med chiping av folk, hvor de i tillegg skal holdes fanget i arbeidsleire bak piggtråd. Dette skiller seg ikke vesentlig fra Nazismens metoder med tatovering av fangenumre på fangene i konsentrasjonsleirene.
Det er pussige greier det med flyktninger, for statusen for disse ulykksalige menneskene har endret seg over tid. Helt fra en viking slo i hjel en mann på Jæren for over 1000 år siden og måtte rømme til Island har vi i Norge hatt befatning med flykninger. De første norrøne bosetningene på Island er visstnok fra år 847, men da hadde noen munker fra de britiske øyer vært der omtrent 20 år tidligere, de også som flyktninger. Merkelige greier, men religion har skapt mange flyktninger opp gjennom tidene.
Hva slags flyktninger det har vært snakk om opp gjennom tidene har variert. På Borge i Lofoten har vi en flott rekonstruksjon av Norges største langhus fra vikingtiden. Det egentlige huset ble pakket sammen av høvdingen for omtrent 1000 år siden og flyttet til nettopp Island. Denne høvdingen var flyktning han også. Han dro over havet for å slippe unna kristningen av Norge. Kanskje ikke så rart han dro, siden markedsføringen av den nye religionen var nådeløs. Ville du ikke kristnes så fikk du hodet kappet av. Jeg får visse assosiasjoner til hendelser i Midt-Østen som har pågått de senere år. Ekstremt var det i alle fall av Hellig Olavs menn å fare frem på den måten for 1000 år siden. Ikke rart folk rømte. Heldigvis hadde islendingene, som egentlig var nordmenn, skapt en tradisjon med å skrive, slik at vi faktisk vet om at vi hadde flyktninger fra Norge allerede for 1000 år siden. Strengt tatt hadde vi sikkert flyktninger fra vårt land lenge før det, da isen kom. Den isen som kom og ble til «Istiden for 5000 år siden». Da måtte nordmennene rømme unna isen, siden is ikke kan spises. Hele Skandinavia lå under kilometertykk is. Det vil si ikke nordspissen av Andøya. Forskning har vist at noe større deler av Andøya enn tidligere antatt var isfritt under siste istid. Mulig det er der det ligger, genet som er opphavet til «VI gjer oss ikkje» i forbindelse med nedlegginga av Andøya Flystasjon. Jeg klarer faktisk å se for meg «Ur-andværingen» ikledd pels, med piggklubbe stå foran iskanten som stadig flytter seg nordover øya fra Risøyhamn og forbi Dverberg, hvor det ropes «Vi gjer oss ikkje» på urnorsk. Kanskje var det ur-samisk? Det er funnet samiske boplasser på Ramsa på Andøya som er datert til omtrent 5000 år siden. Kanskje hadde de en flyktningleir der? I alle fall gav de seg aldri, uansett om de var norsk eller samisk. Med det tatt i betraktning, burde politikerne på Stortinget forstå at det er alvor når en Andværing sier «Æ gjer mæ aldri». Når isen i siste istid ikke fikk avfolket Andøya, så klarer ikke politikere på Løvebakken det heller.
På Nordkalotten, altså den nordlige delen av Norge, Sverige, Finland og deler av Kola, har vi hatt flyktninger i mange vendinger. Disse menneskene har i sin armod vandret etter mat og arbeid. I stor utstrekning har vandringen foregått til Norge, men kanskje litt andre veien. Det er kanskje litt søkt å snakke om til og fra Norge, eller til og fra de andre landene. Faktum er at mye av vandringen foregikk før nasjonalstatene ble opprettet. Det vil si at det aldri var snakk om verken Norge, Sverige, Finland eller Russland. Etter hvert ble dette mer vanlig, men i utgangspunktet var dette folk som blandet seg med hverandre uten at noen tenkte noe særlig på det.
Det var vanlig at folk ferdes langs vannveiene. Delvis var det fordi det var lett å reise der og naturlig nok fordi det var lett å få seg drikkevann. Som kjent klarer du deg svært dårlig uten vann over tid. Skulle vannveien være sjø måtte folket finne seg en bekk å drikke av, naturlig nok. Siden Norge har, og hadde gode fiskeressurser kom det folk fra Sverige og Finland langs elvene og over til Norge. I deres hjemland var det ofte hungersnød og det var ren nød som gjorde vandringene nødvendige. Det kom vanlige svensker og finlendere, og så kom det mer uvanlige svensker og finlendere som ble kalt samer og kvæner. Alle håpet på et bedre liv ved kysten. Ingen tenkte på at denne kysten ble kalt Nord-Norge. De ville bare ha mat til ungene sine. Til seg selv også. Mange av etterkommerne av disse vanlige og uvanlige svenskene og finlenderne vet ikke om sine røtter i nabolandene. Det må særdeles gode lokalhistorikere til for at folk skal innse at de er etterkommere av flykninger. En skal ikke se bort fra at det fantes en og annen lykkejeger blant pakket som kom fra nabolandene i øst. For den del kom det sikkert lykkejegere fra Trøndelag og Vestlandet rekende til vår landsdel. Mine forfedre og mødre kom fra den kanten, men jeg tror de var særdeles dårlige jegere, for lykken lot vente på seg hvis den i det hele tatt kom. Bare den skotske delen av mitt slektstre så ut til å finne en form for lykke siden de visstnok både kunne lese og skrive.
Under 2. verdenskrig hadde vi folk som flyktet fra Norge. De første som flyktet fra Norge var Kong Haakon og kongefamilien sammen med regjeringen Nygårdsvold. De rømte først til Nord-Norge, men da de oppdaget hvor fælt vi hadde det her nord, dro de likegodt videre til England. Kongen og familien hadde jo familie der, så det ble vel en slags familiegjenforening der våren 1940. Heldigvis for kongefamilien kunne de engelsk slik at de slapp å gå på engelsk-kurs. De passet sikkert godt inn i kulturen på slottene rundt omkring. Etter hvert ble antakelig tyskerne så plagsomme med bombingen sin i England at kronprinsessen og barna valgte å bli flyktninger i USA. Det var nok tryggere der.
Etter hvert som tyskerne herjet gjennom krigen i Norge valgte stadig flere å flykte til Sverige. De fleste måtte nok dra dit, det var nok ikke noe de satte pris på. Svenskene var noe uforutsigbare som lot tyskerne bruke landet fritt, blant annet til frakte krigsmateriell så langt som mulig på svenske jernbaner. Det slår meg at de fleste mennesker tilhører hjemme, det vil si det stedet de vokser opp og har røtter og slekt. Slik tror jeg det er med folk den dag i dag, uansett hvor de er fra. Så derfor tror jeg at folk som flykter helst så at de slapp det. Uansett hva en legger i motivene til flyktningene.
Sverige har vært et yndet land for nordmenn å flykte til. De senere år på grunn av dårlige norske somre, men også på grunn av jobb. Min mor dro som 16-åring til Stockholm sammen med en av sine søstre og en bror for å finne jobb i 1957. Da hadde hun en eldre søster som allerede hadde flyktet dit noen år tidligere og hadde blandet seg med svenskene. Hun hadde faktisk giftet seg med en svenske. Mulig han kunne tilgis som svenske siden moren hans var fra Hærjedalen som egentlig var norsk område frem til år 1645. Eller var det tanten min som ble tilgitt av svenskene? Hun bor der enda og snakker bedre svensk enn tv-flyktningen Fredrik Skavlan.
Helt opp til 1980 og 90 tallet har nordmenn flyktet til Sverige for å få seg jobb. Så ble det dårlige tider i vårt naboland og svenskene kom til Norge for å bli butikkmedarbeidere, hotellansatte og andre lavtlønte yrker. I Sør-Norge konkurrerer de bare med nordlendinger om jobbene i disse bransjene. Plutselig ser det ut til at Sverige går litt bedre enn før, og svenskene snur nesa hjemover. De vil ikke være her og jobbe for oss i butikker og hoteller. Greit for dem som har et land å komme til, og dessuten ligger det jo nært grensen vår. Da må vi ha andre enn bare nordlendinger til å ta service og omsorgsjobbene.
Det er noe rart med dette med flyktninger. Etter 2. verdenskrig var flyktningene helter. De kom fra krigsherjete land som vi sympatiserte med. Vi klarte på en måte å forstå at det ikke var greit å bo i ruinhauger. Amerikanerne hadde et opplegg med stor hjelp til dem som tidligere var både venner og fiender gjennom den såkalte «Marshall-hjelpen». Alle var på en måte i samme båt. Det er vi ikke i dag.
Til slutt vil jeg si noe om at jeg antakeligvis stammer fra en flyktning. Kanskje er det flere flyktninger i min ætt? Jeg har fått dokumentert at en av mine forfedre kom fra Skottland tidlig på 1600-tallet. Han kom faktisk til den kommunen jeg bor i nå; Øksnes. Han slo seg fort opp som handelsmann, noe mange av hans etterkommere også gjorde. En av dem Abraham Lochart var både lensmann, jekteskipper og væreier på Ramberg i Bø. Disse Lochartene ble fort hetende Lockert på norsk siden navnet ble uttalt slik på Skotsk. (Det hørtes slik ut da de sa navnet Lochart). Slekten ble etter hvert godseiere og storfolk. Store deler av Sortland kommune var eid av denne slekten.
Ser jeg videre på mine slektspapirer finner jeg flere skotter, tyskere, og dansker. Det var sikkert flere flykninger der blant dem. Det sies også at slekten til min morfar inneholder det en kalte «Tater». Dette var skandinaviske romanifolk som også ble kalt reisende. Noen sikre kilder på dette har jeg ikke, men familiebilder gjør at jeg lurer på om dette faktisk kan være korrekt.
Så mitt opphav består av betydelig mye rart; tyskere, dansker, skotter, trøndere, romanifolk, vestlendinger og mange andre. De var av yrker så mangt, alt fra prester til væreiere, snekkere og fiskere. Gjennomgangstonen er at mange flyktet fra armod og elendighet til noe de trodde var bedre. For noen ble det nettopp det, for andre ble det mareritt med tap av liv og eiendom. Det å lese om deres strabaser er både spennende, morsomt og sørgmodig. Det var deres realiteter og de gjorde det de mente var rett der og da.
Noen som var ufrivillige flyktninger var den italienske handelsmannen Pietro Querini og mannskapet hans som rak i land på Røst en januardag i 1432. Der ble de mottatt av ur-røstværinger som lot dem overvintre sammen med dem. Querini skrev i sine memoarer at røstværingene var særdeles gjestfrie og var ikke redd for noen av sine ting, og heller ikke for sine kvinner. Dørene stod ulåste. Disse uttalelsene har gitt næring til spekulasjoner om at italienerne ble fedre til noen røstbarn. I alle fall har vi sett at i mormors slekt har folk vært mørke i håret tidlig i livet og tidlig gråhårete. Dette har kanskje noe med gener fra Middelhavet å gjøre? Samtidig vet jeg at mormors slekt knyttes til presten Petter Dass hvis far var skotte. I alle fall sier Querinis skrifter at de ble veldig godt mottatt på Røst. Øyboerne på den lille øya hadde nok lang erfaring med å ta vare på farende folk, noe som har vært vanlig for kystbefolkningen i Norge.
Jeg blir likevel stående igjen med spørsmål; Hvor kom de første Røstværingene fra? Kunne det være noen som flyktet dit fra ett eller annet? Hvem vet.
