Flaks eller uflaks – takk til helsevesenet

27.05.2018, 17:05

 

Sommeren 2014 fikk jeg infeksjon i kneet mitt under en rutineoperasjon på Stokmarknes sykehus. I og for seg var dette i henhold til min sedvanlige uflaks. Året før hadde jeg klart å knuse skulderleddet på tur på jobb, hvor jeg gikk en snarvei for å komme til kontoret. To år før, i januar 2012 fikk jeg anfall hvor jeg manglet taleevne og ble skjev i halve kroppen.

 

Her startet det denne gangen: 2.Mai på laboratoriet i Bodø for blodprøvetaking.

 

Å ligge på Stokmarknes og Bodø sykehus i omtrent to måneder i 2014 var nesten som i henhold til min uflaks. Etter infeksjonen ble det slik at kneet ble mer ødelagt enn reparert etter operasjonen. Etter avtale med sykehuset i Bodø var tiden kommet for å fikse på kneet etter operasjonen som egentlig skulle fikse kneet. Dagen var kommet, 2.Mai 2018 reiste jeg til Bodø hvor en flink kirurg skulle rette på kneet ved å sage i leggen og deretter kile det utover. For uinnvidde kan dette kanskje minne mer om sleggemekanikk enn ortopedi.  Torsdag 3. Mai møtte jeg ren, pen og nybarbert i K2 på sykehuset. K2 er andre etasje, ikke vanskelig å forstå. Der måtte jeg ta av meg mine private klær og kle på meg en fjollete sykehusskjorte. Allerede da følte jeg meg som «Marve Fleksnes». Deretter ble det bare «fataliteter» som den samme Fleksnes var kjent for. Bedøvelsen som var av typen Epidural, som settes i ryggen, traff antakelig litt høyt. Dette medførte at jeg ble bedøvd litt for høyt i overkroppen. Følelsen av å drukne var påtakelig selv om måleapparatene sa at det ikke var fare på ferde. Det oppstod en uutholdelig smerte i brystet og i begge armene. Uflaks vil jeg si, men kanskje det ikke var det likevel. Anestesilegen må kunne beskrives som et flott menneske. Han ivaretok meg under operasjonen hvor jeg lå bak en grønn gardin. Da jeg etter hvert fikk alvorlig vondt i brystet og i armene skjønte han at noe var galt og fikk tatt EKG på meg, og meddelte meg at jeg hadde hatt et stort hjerteinfarkt under operasjonen. Plutselig var det veldig mange grønn- og hvitkledte rundt meg. Det hele var skremmende og surrealistisk. I denne uflaksen med hjerteinfarkt har jeg plutselig flaks. I disse dagene var kaoset med luftambulanser under oppseiling. Likevel klarer noen å ringe AMK som kan fortelle meg at det står et ambulansefly klar til å fly til UNN i Tromsø med en passasjer om bord. Dette flyet klarer en akkurat å holde igjen slik at jeg får være med. På omtrent en time blir jeg flydd fra sykehuset i Bodø til UNN. Etter 30 minutter fra jeg ble trillet inn på UNN er jeg ferdig operert for infarktet, blodåren er utblokket med en såkalt «Stent». Alt gikk veldig fort og jeg klarte ikke tenke noe særlig, verken på flyturen eller under operasjonen. Om ikke annet klarte jeg å vifte med armen til min yngste bror og kona hans da jeg ble trillet inn på operasjonsstua. Det er rart å bli trillet i stor fart gjennom korridorene og plutselig bare se hodet på broren min. Samtidig var det godt å ha noen av sine nærmeste der. Kona mi fikk telefon fra sykehuset i Bodø og bestemte seg raskt for å reise til Tromsø med hurtigbåt fra Harstad. Da hun fikk beskjeden om at jeg var blitt syk stod hun midt i forberedelsene til en begravelse dagen etter. Det var utvilsomt mye flaks og uflaks ute og gikk.

 

 Her er jeg i Tromsø med innlagt ekstra oksygen i nesen.

I Tromsø ble jeg først overført til en intensivavdeling etter operasjonen. Deretter lå jeg noen dager på en hjerte-medisinavdeling. Kona kom på besøk og var der noen dager. Det hører med til flaksen eller uflaksen at sykehuset i Bodø ikke kunne gi meg akutt behandling med det en kaller «plumbo» på «legemunne» for å løse opp proppen i hjertet. Likevel var det nødvendig å pumpe meg full av blodfortynnende medisiner, hvilket er lite bra for kneoperasjonen. Så derfor fikk jeg et ekstra problem med kneet som hovnet opp mye mer enn vanlig. Her er uflaksen på plass igjen.

Bildet viser kanskje to ting; at jeg ikke var klar nok til å ta klare bilder og at jeg kjedet meg.

Det å ligge på sykehus er ofte beheftet med å ligge sammen med folk. Det kalles fellesrom. På «intensiven» betydde det en mann på samme rom, senere flere. Etter hvert jeg ble mer bevisst etter hjerteinngrepet desto mer skjønte jeg at jeg måtte tisse. Jeg meddelte dette til en hvitkledt en. Så kom de dragende med en flaske som jeg skulle ligge og tisse i, på samme rom som en gammel Tromsøværing hvor det kom og gikk folk hele tiden. Der skulle jeg liksom ligge på siden og presse ut noen skarve dråper, hæh? Tanken om at jeg var veldig lik Fleksnes kom helt tydelig. Med et nylig stort hjerteinfarkt skulle jeg presse tom blæra for urin. Det var risikosport i stor stil. Egentlig hadde jeg klart meg med et lite shot-glass. Jeg dro i den røde snora og inn kom heldigvis en mann i det jeg kaller «erfaren alder»; «Du får montere kateter på meg»,sa jeg. «Å pisse liggende på flasker på fellesrom hvor jeg i tillegg har en haug med kabler på kroppen er umulig, jeg som aldri har kunnet stå side om side med noen på et fellespissoar og slippe en dråpe, selv ikke etter 2-3 øl» understreket jeg til den mannlige sykepleieren. Fleksnes satt nok på sengegavlen og så på hele opptrinnet. Noen detaljert bekrivelse av montering av kateter gis ikke her.

Etter som dagene gikk klarte jeg ved et hjelpemiddel som kalles «prekestol» og komme meg på toalettet for egen maskin. Kateteret ble da fjernet. Da kom selvsagt kravet om urinprøver. Jeg fikk utdelt et plastglass hvor det var påtrykt «urinprøve» og med LOKK???!! Jeg ble forskrekket nettopp av det lokket, for det så ut som det var skåret et kryss i det med kniv. Ja, det så slik ut. Jeg fikk stygge tanker om at jeg måtte stikke min edleste del ned i det krysset i lokket for å levere prøven. For meg virket tanken som absurd; enten ville det være særdeles ubehagelig å dra snurrebassen ut fra disse «mothakene» eller så måtte jeg gå med et lokk på «karen» hele tida. Det der likte jeg slettes ikke tanken på, uansett alternativ. Heldigvis kom det en kvinnelig sykepleier og fortalte at krysset var laget med penn for at de eldste gubbene skulle se at det var lokk på. «Nå vel, greit», sa jeg og tenkte at forklaringen ikke gjorde at jeg følte meg særlig ung, jeg heller. Jeg så bare for meg i mitt stille indre meg selv med et plastlokk på «lillemannen» og følte meg som en stor tosk.

 

Høyrefoten min under et bandasjeskift i Tromsø hvor kona tok et bilde.

 

Ekspertisen ved UNN fant ut at de ikke kunne gjøre noe mer for meg vedrørende hjertet mitt, foten fikk Stokmarknes sykehus ta seg av. Turen med ambulanse til flyplassen i Tromsø og flyturen til Skagen ble triveligere enn antatt. Plutselig oppdaget jeg at min noe eldre medpasient også var fra Myre og jeg visste godt hvem hennes barn var. Vi fikk tid til å snakke «kjenning» i bilen.

Om bord på ambulanseflyet traff jeg en sykepleier som var fra Lakselv, hvor jeg kjente hennes familie. Vi hadde en trivelig tur, men det som var aller best å høre var at også hun og mannen hatet NRK radio P1 sitt program «På dansefot». Det var virkelig noe som varmet mitt nyopererte hjerte.

På Skagen stod det mange rødkledte ambulansefolk og ventet på oss to som kom. Deretter ventet det noen dager på Kirurgisk avdeling på sykehuset på ENEROM. Der var det tv MED fjernkontroll, og senger som kunne kjøres av pasienten selv opp og ned i begge ender. Til og med rød-snora som du kunne trekke i for å få hjelp eller servering hadde en elektrisk variant. Å få være på et nytt sykehus på enerom med nye fjernsyn og særdeles trivelige ansatte er jo bare en drøm. Det er jo bare en hake ved det, og det er jo at en er syk. Å være syk på Stokmarknes sykehus er sikkert ikke uvanlig, men det er uvanlig godt. I alle fall på Kirurgisk avdeling. Damene er rett og slett særdeles trivelig, og som om ikke det er nok er til og med pasientene er hyggelige. Så når jeg fikk snakket med Dr. Kjærvik så var det bare lekkert. Å komme på hjemlige trakter er jo også greit, for noen stikker innom for å besøke meg eller kanskje se på kneet.

Søndag 13.mai 2018 var en helt vanlig søndag, også på Stokmarknes sykehus. Imidlertid kom en sivilt kledt Dr. Cato Kjærvik på rommet mitt. Det falt ut av meg; «Driver du med gratisvisitter i helgene og i sivilt?» Jo, han tok seg en tur av og til. Som sagt er Kjærvik en trivelig fyr og etter en kort prat fikk jeg reise hjem på en søndag. Sykebesøket som startet 2.mai var nå etter 11 døgn slutt. Det som skulle være en nokså grei kne/leggoperasjon ble til en rundtur i Nord-Norge, ivaretatt av landsdelens beste hjertespesialister, sendt med ambulansefly som ventet spesielt på meg siden legen i Bodø bad om det midt i ambulanseflyrotet og ble operert i rekordfart på UNN. Jeg fikk treffe igjen personellet på Stokmarknes sykehus hvor kneproblemene startet for snart 4 år siden. Uflaks eller flaks? Mest flaks, jeg sitter her i stua og har skrevet dette innlegget. Det hadde ikke behøvd å være slik. Takk til helsevesenet vårt, inkludert ambulansetjenesten på hjul og vinger, samt legestasjonen her på Myre som ivaretar meg nå.

 

God søndag.

Del artikkel: Del på X

Relaterte artikler