07.07.2018, 19:51
(Senja er vakkert)
Den 3. juli 2018 skulle fruen og jeg dra en tur til Senja, Norges nest største øy. Vi hadde bestilt overnatting på Senja Hotell som ligger på Finnsnes som ikke ligger på Senja. Vel, vi tok sjansen på hotellet siden han vi snakket med understreket at hotellet IKKE lå på Senja.
Dagen før avreise hadde vi i all hast klart å få byttet olje på Forden og alt lå klart for den lille ferieturen vårt begrensete budsjett tillot. Nå er det ikke like greit for meg som lider av ulike sykdommer å sove i fremmede senger. Jeg er innvilget sykeseng av Hjelpemiddelsentralen. Denne sengen er elektrisk og skal hjelpe meg å mer eller mindre sitte og sove. Dernest har jeg en maskin som hjelper meg å puste om natten. Som om ikke det var nok har jeg blitt operert i leggen slik at jeg måtte ha med krykker. Sykesengen fikk jeg ikke med, men jeg har et løst hjertebrett (en løs innretning i forkrommet metall som er en ryggstøtte) som jeg kan ta med på tur. Kort fortalt var det mye handicap-utstyr og lite klær med på turen. En vel utstyrt dosett med døgnvise «cock-tails» av medisiner ble også pakket med. Det hører med til historien at en av medisinene mine er vanndrivende. Slikt svineri gjør at en kan bli plaget av hard mage. Slikt er normalt.
Avreisedagen kom og vi stod opp rundt klokken 0700. Da hadde min vanligvis umulige mage funnet ut at den skulle forandre seg fra knall-hard til helt løs. Helt uten forvarsel. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg var på do den morgenen. Vorsj sa det hver gang. Etter hvert ble klokken mange og vi ble nødt til å starte turen nordover. Magen sprengte på, og jeg så med gru på en tur gjennom Tjeldsundet. Med tanke på eventuelle katastrofer hadde jeg doblet antallet truser med på turen, men likevel så jeg ikke for meg å kjøre rally mellom mulige skogs-avtreder i ødemarken. Nå var gode råd dyre. I løpet av Steinlandsfjorden bestemte jeg at vi tar "Gullesfjordferga". Det er do på fergekaia om det er helt krise, sa jeg til kona. Dessuten er det do på bildekket på ferga slik at jeg slipper å gå trapper med både dårlig fot og mage. Kona nikket med et lite smil om munnen.
Vi rakk ferga med grei margin og så snart jeg fikk parkert om bord var det inn på fergedoen og en ny «vorsj» kom. Så var det å vente til ferga nesten var på Refsnes, for deretter å komme seg på doen om bord med en liten «vorsj» før vi kjørte videre. Planen var å kjøre til Straumen, over Storjorda og Sørvika til Tjeldsundbrua Kro og Motell (do altså). Typisk nok var det asfaltarbeid i veikrysset i Straumen. Der var jeg en stund litt i tvil om jeg klarte å holde igjen neste «vorsj» helt til Tjeldsundbrua, eller om jeg måtte besøke XY-stasjonen i Sørvika. Det er alltid flaut å løpe inn på en bensinstasjon og bare bruke doen uten å kjøpe noe, så det ville jeg helst slippe. Veikrysset i Sørvika var helt tomt og jeg følte meg i stand til å nå Tjeldsundbrua do og motell. Der kan du snike deg i kjelleren uten at noen spør om de kan hjelpe med noe. Typisk nok var det vei-arbeidskø på Tjeldsundbrua. Presset var uutholdelig, men heldigvis holdt det helt frem til kjelleren på kroa hvor doen er.
Etter denne forløsende hendelsen begynte kona å snakke om apotek. Det må vel finnes apotek noe sted. I Bjerkvika må det vel finnes apotek, mente jeg. Vagt mintes jeg repetisjonsøvelsen høsten 1987 hvor en fenrik fra Stokmarknes hadde kjøpt medisiner på et apotek med inngang på hjørnet av et bygg som jeg husket hvor lå hen. Samtidig kikket jeg etter apotekskilt i Bogen i Ofoten. Det var ikke noe å se. Fruen mumlet noe om «Imodium». Jeg var helt sikker på at det var apotek i Bjerkvika. Jeg så det jo der for 31 år siden. Joda, på det aktuelle hjørnet fantes det ikke noe apotek. Vi raste innom bensinstasjonen som i 1987 hette Shell og jeg løp inn på doen og «vorsjet» nok en gang. Jeg spurte litt forlegen en ung frøken bak disken om det ikke fantes apotek i Bjerkvika. Nja, sa hun. Det er kanskje noen apotekgreier på Joker-butikken. Jeg skjønte at Joker ikke hadde de Imodium-greiene, og vi raste videre. Det skulle ikke være så langt igjen, i alle fall til Sjøvegan. Da vi kom til Fossbakken tok vi av til Lavangen, men noe apotekgreier så vi ikke der. Det var kanskje dumt å kaste bort kostbar tid på leting etter noe som ikke fantes. Samme tanken hadde vi på Sjøvegan.
Som tidligere nevnt går jeg på vanndrivende medisin. På et øde sted som jeg tror het Skøelvdalen måtte jeg tisse. Det var umulig å vente lengre. Det var langt mellom bilene og det lå til rette for litt skvetting på en utkjørsel. Vi herrer pleier å ta litt ekstra i for å sikre at siste dråpen ikke havner i buksa. Så gjorde jeg, og da var katastrofen et faktum. I ren refleks knep jeg igjen der bak for om mulig berge den lyse dongeribuksa. Heldigvis klarte jeg det. Som om jeg hadde tenkt muligheten for katastrofe, hadde jeg tilfeldigvis en do-rull i et rom i bagasjerommet som jeg fikk god bruk for. Deretter var det truseskift hvor fruen stilte seg foran den mest utsatte siden mot veien med en stor plastpose som forheng.
Siden hele «vorsjen» ikke hadde kommet ut måtte jeg jo forhindre at dette skulle skje i buksa i bilsetet, med dertil problemer. Jeg så heller ikke for meg å sjekke inn på Senja hotell i tilstanden vi i Vesterålen kaller «utskjetten». Da var det å lage en stor ball av dopapir og putte den der det var mest formålstjenlig. Deretter var det å pakke inn den brukte trusa i plast og rase så fort vi turte til Senja hotell og sjekke inn.
På hotellet fikk jeg «vorsjet» meg ferdig og fruen fikk kjøpt Imodium på ett av de to apotekene i byen. Slik startet vår 2-3 dagers ferie i 2018.
Da vi hadde slappet av et par timer og magen hadde festet seg tok vi en tur til Skrolsvik hvor det frem til 1989 var et norsk kystfort i drift der. Fortet var opprinnelig tysk og det ble drevet videre etter krigen. Vi lot oss imponere både av norsk og tysk ingeniørkunst, så vel som gjestfriheten hos lokalbefolkning og natur. Jeg lot meg imidlertid sjokkere av veistandarden ut mot Stonglandseidet og Skrolsvik. Hadde jeg ikke fått orden på magen før vi kjørte dit hadde det garantert blitt katastrofe. Veien hadde millioner av hull på størrelse med asjetter over flere mil. Jeg fikk en fiks idé om at det måtte finnes en asfaltspisende bakterie der. Den bakterien måtte finnes flere steder på Senja.
(Forfatteren foran en av de gamle kanonene på Skrolsvik fort)
Neste dag kjørte vi nordover Senja fra Silsand via Gibostad til Husøy hvor de berømte damene dro fra i første program på tv. Der besøkte vi en sommerkafé på grendehuset hvor vi spiste middag. Fruen spiste fiskesuppe, mens jeg spiste pølser med mos. Sistnevnte rett fikk jeg streng beskjed fra damen bak disken om at det hette «Husøybiff». Maten var god og folket minst like trivelig som vi så på fjernsynet.
(Gibostad Musikkforening har en fantastisk flott paviljong)
(Jeg er enig i at Husøy er en perle)
Etter vi lot oss imponere av Husøya og sjokkere av veien dit, dro vi videre vestover via Mefjorden og Ersfjorden hvor vi stoppet og så på «Gulldoen» som kostet kr 3,75 mill. Typisk å komme til en kjempefin og superdyr Vegvesen-do, men tror du at jeg måtte på do da? Aldri i verden.
(Vegvesenets Gull-do i Ersfjorden, forøvrig kun med ett sete og en inngang, derfor det rare symbolet på døra)
På turen videre kom vi til et kryss hvor det stod at det bare var en 6 kilometers avstikker til Trollparken. Der er blant annet Trollet i Senja som Jack Berntsen sang om for en del år siden. Et flott sted som vi anbefaler andre å besøke.
(Bilde av en vakker del av Troll-parken på Finnsæter)
Etter dette var det bare å komme seg til hotellet i Finnsnes. Dagen var nesten til ende. Veien fra Trollparken til Silsand skulle stenges klokken 1900 på grunn av legging av stikk-renne-rør. Den ble ikke åpnet før neste morgen. Vi passerte stengningen omtrent klokken 1845. Ren og skjær flaks.
Dag tre stod vi litt tidlig opp til strålende sommervær, spiste en god frokost og pakket i bilen. Da jeg betalte for hotellet bad jeg dem om å korrigere skiltet i heisen, for der stod det 630 kg eller 8 personer. Jeg sa de umulig kunne skjønne hvor tunge folk var blitt og skiltet måtte være gammelt.
Vi tok turen tilbake på Senja og besøkte en venninne av kona. Der satt vi et par timer før vi fornøyde kjørte hjemover. I løpet av turen snakket vi litt om det militære etter hvert som vi passerte stedene i indre Troms. Da vi kom til Setermoen tok jeg like godt av fra hovedveien og kjørte innover forbi Setermoen leir som er blitt riktig stor nå. På tur tilbake fant vi ut at vi skulle besøke Troms Forsvarsmuseum.
(Bilde av museets avdeling om Brigaden i Nord-Norge hvor jeg tjenestegjorde)
(Når fast-fooden heter Soldatburger skjønner du at Forsvaret er en viktig del av samfunnet - denne fant vi på Heggelia)
Dette museet er vel verdt å besøke. Jeg kunne blant annet finne uniformer og utstyr som jeg selv hadde brukt i min tjeneste, men selvsagt mye annet fra forgangne tider og kriger.
Etter en god time der måtte vi hjem siden hunden skulle hentes.
Det er fullt mulig å ta seg trivelige turer i relativ nære områder og Senja er et vakkert område som sakte får bedre veier. Drar dere dit, pass på bilen på enkelte områder. Menneskene er særdeles trivelige, selvsagt. Bare ett tips; ta med Imodium.
