Juletre

Juletre er tradisjon i Norge. Ut fra det en vet oppstod tradisjonen hos adelige vest i Tyskland, og det ble vanlig i løpet av 1700-tallet. Etterhvert ble det også vanlig å dekorere treet med lys, epler og gotterier.

Bildet er hentet fra Disney

Juletreskikken kom først til Sverige før den kom til Norge omtrent i 1820-30 årene. Også i Norge var det de rike og velhavende som fikk juletrær først. Skikken spredte seg blant flere når årene gikk. Juletrefester ble også avholdt. Likevel må vi ut på 1900-tallet for at vi kan si det var vanlig med juletre i hele landet. Da hadde også fattigslasker fått juletre. Det ble brukt både furu og gran som juletre, men mange hadde ikke tilgang til disse bartrærne. Erstatningen ble derfor en stokk full av hull som en stakk einer i, spesielt på kysten og i Nord-Norge. Vi har vel alle sunget «Så går vi rundt om en enebærbusk». I forrige uke spurte jeg min mor om hva slags juletre hun var vant med, og det var nettopp en slik einestokk.

Faktum er at vi ikke hadde noe særlig med gran i Nord-Norge før de ble plantet ut på 1950-tallet. Et gammelt uttrykk sier at «Grana vokser ikke nord om Rana». Staten gav tilskudd til dem som eide utmark for å plante gran. Avtalene var nokså gode og det var mulig å lage skogsveier til plantefeltene. Ofte ble skolene engasjerte til slik planting.

Min far hadde sett slik skogplanting i Melbu-marka og så hva som skjedde når det ikke ble foretatt uttynning av skogen; at skogbunnen ble som ørken å regne. Pappa dro derfor opp disse små nyplantete grantrærne. I tillegg til å legge skogbunnen øde har grana et stort behov for vann og dette betydde mye for bekker, myrer, tjern og sikkert grunnvann også.

I alle fall var juletre godt etablert som tradisjon da jeg ble født på midten av 1960-tallet. Jeg kan ikke se for meg noe annet enn jul med juletre. Opp gjennom årene har vi nok alle sett for oss det ideelle juletreet som er symmetrisk uansett hvilken vei du ser på det. Idealet kommer nok fra Disneys tegnefilmer som vi så på julaften eller andre julefilmer.

Hjemme hos oss hadde vi juletrepynt som bestod av glitter i lange lengder, små norske flagg som hang i en snor, glasskuler i ulike farger, papirkurver i glanspapir som vi hadde laget på skolen i adventen og noen få glassfugler. Nettopp disse fuglene syntes jeg var så vakre, men ingen hadde så vakre glassfugler som farmor. Slike fugler tror jeg er omtrent umulig å få tak i nå i dag.

De elektriske juletrelysene vi hadde hadde bare hvitt lys. For oss brødre var slike lys det eneste riktige, noe fargede lys var det aldri snakk om. Likeledes var det viktig at treet var en gran og at den så skikkelig ut, det vil si omtrent som de i «Disneys jul» på julaften. Selv om det var mulig å få tak furu ville vi ikke ha det. Min yngste bror dro mer enn en gang til bonden på Liland og byttet treet fordi det var for stygt.

Nedenfor huset vårt stod det flere små grantrær da familien Aas flyttet dit i juli 1965. Disse trærne vokste fort og på 1970-tallet var de blitt så store at de stod i veien for utsikten. Da passet pappa på å ta toppen som juletre et par ganger. Det var egentlig bare dumt siden toppen delte seg i to og treet ble enda mer i veien for utsikten. Imidlertid var disse toppjuletrærne særdeles hardføre og de mistet ikke noe av granbaret så lenge de var i hus og var grønne veldig lenge etter de kom ut igjen.

Senere i mitt liv har jeg gått over til kunstig juletre. Altså julegran i plast. Den siste har ferdig montert lys og den står klar i kjelleren hele året. Så hvordan kunne dette skje? Jeg som var så glad i ekte julegran, med autentisk julepynt og ikke minst lukta av gran.

I 1991 flyttet jeg til Lakselv. Der er det plenty med furu. Derfor er det vanlig med furu som juletre. Egentlig likte jeg ikke det. Furu ligner ikke på noe Disney-tre. Dessuten var juletrærne dyre. Etter flere år med stygge juletrær bestemte jeg meg for at jeg skulle tyv-sage et tre. Selvsagt ble det en furu. Så var det ut på en av moene i stupende mørke, i kjempedyp snø for å sage juletre.

Da jeg kom hjem og så på fangsten så jeg fort at dette treet var det aller styggeste juletreet vi hadde hatt noen gang. Min daværende kone var ikke særlig fornøyd med fangsten og sa vel noe som at jeg hadde fått som fortjent.

Året etterpå hadde jeg skjønt at det å være ærlig var det beste. Den lokale juletrehandleren som het Henning, hadde mange trær stående i uthuset. Etter flere knallharde forhandlingsrunder med fruen fikk jeg lov til å kjøpe ei gran. Som sagt var furu det vanlige juletreet i Porsanger, kanskje ikke så rart siden verdens nordligste furuskog finnes i Stabbursdalen i Porsanger. I indre Finnmark kan det ofte være svært kaldt om vinteren. Hvor ofte og lenge det er kaldt varierer selvsagt, men når en snakker om kald vinter i indre Finnmark snakker vi om i alle fall 20-30 minusgrader.

Den aktuelle julen var det omtrent 25 minusgrader og det hadde vært kaldt lenge, faktisk fra tidlig i november. Derfor var alle juletrær som stod ute eller i uthus veldig frosne.

En gang i desember gikk turen til Henning for å kjøpe gran. Treet vi fikk var et vakkert tre som var hugget i slutten av oktober i Danmark. Tenk at det var kommet til Norge fra Danmark. Selv om vi har ødelagt mye av utmarka i Nord-Norge med granplanting, så måtte Henning hente sine trær fra Danmark!! For at trærne skulle nå frem i tide på sin lange trailertur, måtte de hugges minst to måneder før jul. Kombinasjonen av ekstrem frost og at treet var hugget for lenge siden skulle få en noe utrivelig effekt.

Etter at vi hadde betalt for treet kjørte vi hjem med grana på taket. Deretter ble den plassert i garasjen frem til lille julaften. Kulda var fremdeles bitene. Fruen var særdeles nøye med julevasken og mye skulle på rett plass før den store dagen.

Utpå ettermiddagen gikk jeg i garasjen og hentet den danske grana. Den ble plassert i entreen på et kabeloppvarmet gulv. Litt senere på dagen satte jeg på juletrefoten og hentet treet inn i stua. Allerede da ante jeg uråd. Juletreets faste plass var innerst i stua, og da jeg hadde fått det dit hadde mye av barnålene forlatt greinene. Fruen sa at hun hadde hørt at sitronbrus var bra for julegrana. I matboden hentet jeg 1,5 liter av innkjøpt sitronbrus og helte den i juletrefoten. Deretter var det å henge opp juletrelysene. Da jeg hadde fått på alle lysene var omtrent halvparten av barnålene igjen på treet. Mine assosiasjoner til Disney-tre var fullstendig borte. Jeg måtte bite i meg prinsippet om at et juletre skal være et grantre.

Jeg måtte også bite i meg alvorlig mange «Hva var det jeg sa» og «Du fikk det som du ville». Da var det bare en ting å gjøre og det var å ringe Henning og spørre om han hadde flere furutrær igjen. Jo, han hadde det, vi skulle få en gratis.

Godt at ting ordnet seg, tenkte jeg. Deretter sa jeg til fruen at; nå skal skiten ut. Jeg tok i stammen omtrent midt i treet og tok turen ut med det. Turen betydde gjennom hele stua, ut i gangen forbi kjøkken og bad, og ut gjennom entreen. Det som var igjen av barnåler ramlet av treet på turen ut på mark.

Det jeg dessverre glemte var at juletrefoten var full av sitronbrus. På turen ut «på mark» forlot brusen juletrefoten og havnet på gulvet i omtrent hele første etasje. Et julepyntet hus ble plutselig et kaos av klissete brus og granbar. Denne blandingen var unik i forhold til å feste seg på alt over alt i huset. I stedenfor å bli en koselig tv-kveld ble lille julaften en kjempestor vaskejobb.

Nytt juletre ble hentet hos Henning etter at alt barnålklisset var fjernet. Det var den julen jeg ble overbevist om at kunstig gran er løsningen. Da slipper jeg både å skaffe tre og bli kvitt tre hvert år.

Jeg lærte noe mer den lille julaften; hugge juletrær to måneder før julaften, la dem stå ute i 25-30 minusgrader og la dem stå på varmekabler når de kommer inn kalles for «Frysetørring». Aldri har vel ei gran vært tørrere enn den gangen.

God Jul.

Dette er juletreet på Torget i Lakselv julen 2008.Ikke lett å få tak i fine juletrær i Porsanger.

Bildet er hentet fra www.ifinnmark.no

Del artikkel: