Bestemor Johanne

Nå nærmer det seg jul. I dag er det lille julaften og det er kommet litt snø i natt. Vår Herre gjør så godt han kan for å ta den bort igjen med et par plussgrader. Han er ikke lett å forstå seg på, han Vår Herre. Sjøl om Vår Herre alltid har vært noe uforutsigbar, var han en av dem som min bestemor Johanne pleide å nevne i støytan. Med det mener jeg at ho nevnte han når det røynet på. Det gjorde det nok mange ganger i løpet av hennes liv.

Ho bestemor ble født 24. juli i 1915 på Vea i Bø i Vesterålen og var den eldste av syv søsken. På eldre dager ble ho klar over at ho hadde en halvbror i tillegg til de andre søsknene. De første tre årene i hennes liv bodde ho sammen med foreldrene under en snudd båt. Det er lett å forstå at det ikke var enkelt for ho og de nybakte foreldrene hennes, Kaia og Thomas Ramberg. Etternavnet var opprinnelig ikke Ramberg, men Josefsen etter Thomas sin far, Josef Nilsen. Imidlertid flyttet familien etterhvert til Ramberg, nærmere bestemt ved Ramberghaugen. Akkurat denne delen av bestemor sin livshistorie kjenner jeg for lite til, men fattigdom til tross, jeg tror ho hadde en god oppvekst.

Jeg minnes noen få historier som ho fortalte om sin oppvekst, blant annet om roturer på søndager om sommeren. På en av disse roturene, i en fjord i Bø, samla ho og søsknene store perler fra blåskjell. Det var så mange at de fylte et kremmerhus. Jeg er faktisk usikker på om den oppvoksende slekt vet hva et kremmerhus er, så om du ikke vet dette så er det en liten v-formet papirpose som en brukte til gotterier i gamle dager. Mulig disse kremmerhusene finnes, men jeg tror ikke de unge bruker dette ordet. Google forteller i alle fall lite om at et kremmerhus opprinnelig var en liten pose. Nok om det.

I Bø var det ikke lett å få seg jobb og bestemor ble nok lokket av industriene på Melbu og dro dit hvor ho traff farfar Arthur.

Bestemor var både tøff og nær. Jeg måtte bli voksen for å forstå dette, altså at det gikk an å være begge deler. Sånn sett var pappa litt lik mora si, både tøff, hard og nær som menneske. Livet til bestemor hadde nok lært ho at dette var nødvendig. Jeg ble kjent med bestemor sine søsken etterhvert og jeg kan bare minnes dem som milde mennesker. En av dem, ho Hansine, minnes jeg som en lun sommervind, det er det beste jeg kommer på. Slik var sikkert bestemor også, men livet farte med ho slik at det var tvingende nødvendig å være hard og styre familien med hard hand.

Siden jeg var hennes første barnebarn fikk jeg mye tid sammen med henne.

De første årene ho og bestefar var sammen var det ikke lett å finne seg utkomme for en liten familie. Med små barn var det opplagt at bestemor måtte være hjemme og bestefar jobbet. Siden det var dårlige tider, også på industriene, var bestefar i Narvik og jobbet i de dramatiske aprildagene i 1940 da tyskerne inntok Norge og nettopp Narvik. Det var nok ikke enkelt for bestemor i den tiden, men bestefar kom etterhvert til Melbu. Der ble det mer å gjøre og mange fikk arbeid hos tyskerne, også bestefar. Det handlet ikke om sympati for tyskerne, men om livberging. En måtte ta det som var av arbeid med små barn hjemme. Bestemor hadde et nyansert bilde av okkupasjonsmakten. Ho fortalte blant annet om en hendelse under krigen og noe som skjedde de helt siste dagene av krigen, nærmere bestemt den 4.mai 1945.

Det måtte ha vært i 1943, sa bestemor, jeg vasket uniformer for tyskerne og så kom det en løytnant og skulle hente klærne. Han så veldig molefonken ut. Jeg var jo nesten 30 år og kunne nok være litt frekk i kjeften, fortalte bestemor. Jeg hadde lest i illegale aviser at tyskerne hadde tapt stort i Afrika og jeg sa til tyskeren som snakket godt norsk; Er du lei deg for at det går dårlig med dere i krigen? Da svarte tyskeren; Jeg håper det går dårlig og at det snart er slutt på denne krigen. Bestemor ble nok overrasket og spurte videre om hvorfor han sa det. Da fortalte løytnanten at han hadde fått brev hjemmefra og da hadde kona fortalt at begge sønnene hans, på 15 og 18 år, var kalt ut til østfronten og det betydde den visse død for dem. Han var luta lei elendigheten som for hans del startet med at Gestapo hadde ringt på døra hos dem i 1938 og faren hans hadde gått for å åpne. Da hadde Gestapo skutt faren hans uten videre. Så han var lei av krig.

Som vi vet sluttet ikke krigen før i mai 1945. Nettopp disse maidagene ble et alvorlig kapittel i bestemor og bestefars liv. Pappa og broren hans, Torbjørn, fikk difteri. Etter besøk hos lege fikk de beskjed om at det bare var å dra hjem, barna var nok døde før de kom dit.

Difteri er en smittsom sykdom som hadde sin siste epidemi i Norge under krigen. Fra 1952 ble det gitt vaksiner mot dette. Sykdommen gir blant annet betennelse i luftrør og svelg som gjør at en til slutt kveles.

For besteforeldrene mine ble dette traumatiske timer. Å se på sine barn svinne hen var nok grusomt. Midt i denne katastrofen kommer det en tysk lastebil med soldater hjem til dem. I og med at bestefar hadde en bror som satt i den tyske fangeleiren Grini ved Oslo, hadde tyskerne behov for å snakke med bestefar. Krigen var i prinsippet slutt og bestefars bror skulle settes fri. Da tyskerne så de to små guttene, en på syv år og en på 5 år, som var i ferd med å kveles, ilte de ned til fortet i Haugøya for å hente legen der. Da de kom tilbake var pappas bror allerede død. Som den observante leser sikkert skjønner, så berget legen livet på pappa. Den kuren pappa fikk kan få noen og en hver til å rynke på nesen, men den hjalp. Den tyske legen bad bestefar om å hente fersk hestemøkk som han kokte sammen med sterkt brennevin. Denne vellingen fikk de pappa til å drikke. Det berget livet hans.

Dette var bare to hendelser av det som ble bestemor Johanne sitt liv.

Det er derfor sannelig ikke rart jeg oppfattet bestemor som et lettrørt følelsesmenneske. Samtidig var ho reflektert og hadde sine meninger. Jeg hadde mange gode samtaler med bestemor. I den grad jeg har moral og rettferdighetssans må disse samtalene ha bidratt til dette.

Jula var fin hos besteforeldrene mine. I jula var det mye julepynt og julekaker. Jeg husker spesielt juletrepynten som var veldig vakker, med glassfugler og kuler med en form for hull i.

Tidlig i livet, da jeg ikke hadde søsken, pleide vi å besøke besteforeldrene mine i jula. Det ble gjort forsøk på dette da den første broren min ble født, men det ble nok for strevsomt for gamlingene. Bestefar sa ved en anledning at det var artig når vi kom, men artigere når vi dro. Bestemor sa aldri noe slikt. Ho var for klok til det.

Allerede som tre-åring var jeg alene på besøk hos besteforeldrene mine. Jeg ser ikke bort fra at jeg var grei å ha med å gjøre, men jeg likte å være hos dem. Jeg minnes luktene og smakene og har bilder i hodet av det som var der. Høyt på lista over smaker er hjembakt brødskive med egg og Rysstkaviar og kakao til. Deretter er det nok bestemor si sjokoladekake. Nettopp denne sjokoladekaka forteller om bestemor sin omtanke. Ho lagde den så ofte ho kunne når vi barnebarn kom. Min bror Ken snakker enda om den kaka. Jeg minnes også luktene i spiskammerset hvor ho hadde lagret hjemmelaget appelsinmarmelade og rabarbrasyltetøy, brød og småkaker. Jeg minnes også hva bestemor sa da bestefar røkte pipe med «Karva Blad»; «Jeg skal montere sånn røykvarsler over stuebordet slik at det hyler hver gang du røyker». Jeg husker tobakkslukta også, og merkelig nok er det ikke med ubehag.

Bestemor jobbet på skolen som vaskedame til ho ble pensjonist. Noe uvanlig ved nettopp det var det ikke. Imidlertid fikk bestemor en stoffskiftesykdom da ho fødte sitt siste barn. Dette gjorde ho til veldig overvektig og det å jobbe fysisk ble nok veldig slitsomt. Jeg hørte aldri at ho klagde for at jobben var tung. Ho syklet hver dag til og fra Melbu skole, faktisk flere kilometer, for å gå på jobb. Sykkelen var hennes og bestefars fremkomstmidler. De syklet dit de skulle. Om vinteren ble nok sparken brukt på de glatteste dagene.

Bestemor hadde naturlig nok ærender rundt omkring og da jeg ble såpass stor at jeg kunne ta ansvar for egen forflytning fikk jeg være med. Stort sett var det til Gulstadbutikken, men også til «Han Arntsen» som lå nærmere Melbu. Ho bestemor Johanne kjøpte stort sett kjøtt der.

Det er noe merkelig med minnene fra barndommen. Det var stort sett godt vær om somrene, det er det som har festet seg. Som Vesteråling er jeg sikker på at det regnet da også. Selektiv hukommelse heter det vel eller at en velger hva en vil huske. I denne grøten av minner og lykkelige stunder er også hagen til besteforeldrene mine. Der hadde de fine stunder. Selv om de gjennom mange år hadde hatt utfordringer som hadde slitt på dem, så var hagen et felles prosjekt. Nettopp der i hagen, under ripsbærtrærne hadde jeg noen av de minneverdige stundene på Gulstadrøa. Etter som jeg ble større fikk jeg en god kamerat, Arne, som jeg lekte mye med. Arne var kanskje året eldre enn meg og en god venn. På ettersommeren pleide vi å ligge under ripsbærtrærne og spise bær og prate. Dette var vel det jeg ser på som lykke i dag. Nå foran jula er det vel riktig å takke Arne for at han var en så god kamerat.

Motgang til tross, bestemor var et omtenksomt og varmt menneske. Selv om ho ble minstepensjonist gav ho av det ho hadde. Systemet var slik at alle de årene ho var hjemme og tok seg av både barn og gårdsdrift, ble inntekten og pensjonsrettighetene ført på mannen. Så derfor ble ho og mange andre kvinner minstepensjonister. Når disse kvinnene ble enker slo dette dessverre veldig urettferdig ut, for da hadde de bare sin egen minstepensjon å leve for.

Til jul fikk vi mye artig hos bestemor Johanne, men det jeg husker best var at vi fikk en do-potte fylt med gotterier. Jeg tror nok ikke kroneverdien var så stor, men jeg husker hvor glade vi ble da vi åpnet pakken. Og nettopp det, at vi ikke tenkte på noe verdi, er for meg det viktige. Det er nok derfor jeg husker det, nesten 50 år senere.

Den første gangen jeg reiste delvis alene fra Gulstad til Sortland var jeg 3 år. Bestefar tok bussen sammen med meg til Stokmarknes og var med ferga til Sandnes hvor han satte meg på bussen til Sortland. Der var mamma og hentet meg. Før jeg la ut på denne turen fikk jeg 60 kroner av bestemor. Det var mange penger i 1968. Sett i lys av hvor lite de hadde gav ho meg en betydelig sum. For å være sikker på at pengene ikke skulle falle ut sydde ho igjen lomma på buksa mi med rød ulltråd. Bare det sier noe om hvor mye penger det var.

Dette blogginnlegget er ment som en liten hyllest til min farmor, Johanne Aas. Mange av dere som leser dette kjente kanskje henne, mens andre av dere sikkert hadde bestemødre som dere minnes på deres måte. Da jeg skrev om «En farfar i livet» ble jeg klar over hvor viktig de forutgående generasjoner er for våre liv, både på godt og ondt. Mye av vår personlighet kommer fra generasjonene før oss; hvordan vi takler livet og hvordan vi løser problemer som oppstår. Nå rundt juletider blir jeg ekstra klar over hvor viktige den kvinnelige delen av slektene er og var for tradisjonene og opplevelsene.

Selv om det er lille julaften i dag vil jeg runde av med en liten sommerhistorie om bestemor. Når jeg skriver dette ser jeg for meg det lune smilet hennes, det samme ho gav meg en sommerdag på 1970-tallet. Det hadde seg slik at mitt søskenbarn, Beate, hadde kommet på besøk. Ho skulle være der en stund alene. Beate var selvsagt søskenbarnet mitt siden ho var datteren til tante Jorunn, men ho var også byjente. Ho likte spagetti med ketchup, men det gjorde ikke jeg. For å tvinge meg til å spise fikk jeg streng beskjed fra bestemor om å spise eller legge meg for dagen klokka halv fem. Jeg følte meg noe utilpass og valgte å spise.

Imidlertid hadde også Beate ting ho ikke likte, nemlig ku-melk. Bestemor hentet melk fra tanken i fjøset. Den melka var jo mere fett i, men førsteklasses likevel. Melka stod i kjøleskapet i mugger. Da Beate fikk av denne melka og oppdaget at den var i mugger og ikke i de pyramideformete melkepakkene som var da, ville ho ikke ha den. «Eg liker ikkje sånn ku-melk, eg liker bare sånn butikk-melk», sa ho på klingende bergensk. Jeg så at bestemor ble irritert, men ho brukte ikke samme strategien på Beate som på meg, dvs du må spise/drikke eller så må du legge deg. Jeg tror bestemor sa noe sånt som «Javel» eller noe i den dur. Dagen etter dro ho på Gulstadbutikken og kjøpte to pakker «butikkmelk». Når disse pakkene var tomme vasket ho de godt og helte oppi ku-melk fra fjøset. De to pakkene med butikk-melk varte hele sommeren og hver gang Beate drakk melk så bestemor på meg og smilte lurt, for jeg visste om hemmeligheten.....

God Jul.

Del artikkel: