07.02.2019, 10:14
Avisoppslag fra Bladet Vesterålen 18.oktober 1969. Det omtaler det største av mine bravader utført 16. oktober 1969 i en alder 4,5 år. Nå er det snart jubileum. Les om katastrofen lengre ned i artikkelen.
Her sitter vi og ser på film ombord på flyet fra Gran Canaria.
Så sitter jeg her da, ombord en Airbus 321 i 32.000 fots høyde, eller tett på 10.000 meters høyde rett vest av Afrika. På grunn av sykdom har jeg ikke mulighet til å sove på turen som tar seks og en halv time. Derfor har jeg bestemt meg for å skrive innlegg på bloggen min. Riktignok skrives den på papir, men fullt ut et innlegg. Etter to uker med sol og det jeg kaller fullgod nord-norsk sommer på besøk hos Rose-Mari sine foreldre forlater vi nå det behagelige livet som denne øya Gran Canaria faktisk kan være. Det er godt å være hos Evy og Alvin og det er godt å møte folk som kjenner deg igjen fra sist du var der. Blogger om sol og sommer tror jeg det er nok av, jeg fant fort ut at det skulle jeg ikke skrive om, nei aldri i verden. Jeg har bestemt meg for å skrive om hvor ubehagelig ting kan være, det vil si akkurat det motsatte av å være på Gran Canaria om vinteren. Faktisk kan mangt og meget være ubehagelig, men etter hvert som tiden går, får vi nok et annet blikk på episodene. Det er vel en del av det som ligger i begrepet at «tiden leger alle sår», eller gjør den nå det?
Her er flyruta.
I alle fall sitter jeg her ombord på et fly fra Thomas Cook sammen med omtrent 200 andre mennesker. Setene er så tette at en slettes ikke trenger å være så stor og tjukk som jeg for å slite med plassen. Når mannen på setet foran bikker seg bak for å ta en lur, knaller han seteryggen inn i det ødelagte kneet mitt. Øøæ sier jeg halvhøyt. Det er jo ikke mannen foran sin feil at setene er så nært hverandre eller at jeg er så stor. Det er trangt mellom setene ombord dette flyet, men det visste jeg før jeg dro. Tross alt var det verre for meg å reise før, i barndommen var det direkte håpløst. Min første flytur som jeg hadde i august i 1976 var belemret med både neseblod, utblødde klær og tette ører i en uke etterpå. De senere årene har jeg reflektert over ulike episoder i min oppvekst og har kommet til at jeg måtte ha vært et veldig følsomt barn. Derfor måtte mange av mine opplevelser vært veldig ubehagelige.
Det ubehagelige ved mitt liv startet tidlig, veldig tidlig. Det var så tidlig at jeg ikke husker det selv, men jeg er blitt fortalt det av min mor. At hun ikke kunne holde kjeft. Da jeg var relativt nyfødt var mamma på besøk hos sine foreldre i Hognfjorden. På et tidspunkt måtte det byttes bleie på meg. Kjøkkenet var det rommet som var oppvarmet og kjøkkenbordet var godt egnet til oppgaven. Jeg ble lagt på et pledd og bleien fjernet. I samme øyeblikk som den ble fjernet startet jeg å tisse en stor stråle. Grunnet en liten medfødt konstruksjonsfeil på et sted jeg tror leseren forstår, tisset jeg over mitt eget hode og rett i den flotte sukkerskåla med stett som bestemor hadde på kjøkkenbordet. Der lå det sukkerbiter og en sukkerklype. Mamma kunne fortelle at bestemor kastet sukkeret, skåla og klypa og kjøpte alt nytt. Så måtte altså mamma fortelle meg dette da? Hadde jeg ikke visst noe om det, så hadde jeg aldri lurt på om bestemor fremdeles var irritert på meg opp gjennom oppveksten.
Kunne ikke mamma bare holdt fred om dette?
På slutten av 1960-tallet var trafikksikkerhet noe annet enn i dag. I en øde fjord med noen få kilometer grusvei var det få biler, og kanskje noen flere mopeder. Onkel Kristian hadde moped, flere typer. Da jeg var tre år fikk jeg sitte nede i ramma på mopeden, beskyttet av skjermbrett og onkels knær. På hodet var det ei obligatorisk topplue med dusk. Turene gikk greit helt til en dag jeg måtte tisse underveis. Tisse, selvsagt måtte det handle om dette igjen. Halvveis fra Hognfjorden til Maurnes prøvde jeg å gi beskjed til onkel om at jeg ville av for å tisse. Mye støy og misforståelser gjorde at strålen denne gangen havnet i støvlene. Dette ble oppdaget da vi kom hjem til Maurnes. Om jeg husker dette er jeg litt usikker på siden jeg er blitt fortalt hendelsen så mange ganger. Ja, for det måtte gnis inn. Ikke vondt ment, for onkel var lei seg for at han ikke forstod at jeg måtte på do. Likevel ble historien gjentatt og repetert til det kjedsommelige. Hadde bare onkel ikke snakket om dette i 40 år så hadde jeg ikke skammet meg over det. Taushet er gull heter det visst.
Her er jeg klar for tur til Hognfjorden.
Det første jeg vet jeg husker om skikkelige ubehagelige opplevelser var da jeg var på Samvirkelaget på Maurnes sammen med morfar, bestefar Olaf. Hvor gammel jeg var da er jeg usikker på, men jeg tror jeg måtte ha vært rundt fire år. Altså hadde jeg blitt storebror og renslig. Nå har det seg slik at selv om du er fire år må du på do, og denne gangen måtte jeg bæsje. Om jeg forsøkte å løse problemet husker jeg ikke, men resultatet ble slik at bestefar ble sint på meg. Jeg luktet ille og han måtte gå hjem med meg uten å handle ferdig. Så var altså den snille bestefaren min blitt sint på meg, han også. Han glemte det sikkert fort, men det gjorde ikke jeg. Nå hadde jeg tisset i bestemor sin skål, tisset på mopeden til onkel og ødelagt handleturen til bestefar. Det kunne knapt bli verre for en fireåring. Der tok jeg skammelig feil. Verre skulle det bli, adskillig verre.
Nettopp en tur på Samvirkelaget skulle bli grusom. Mamma hadde gått i forveien og siden jeg elsket å gå i fjæra om våren, valgte jeg å gå der til butikken. På turen slukte jeg et sort flue. Angsten tok meg kraftig. Hva jeg hadde blitt fortalt slags historier skal jeg ikke spekulere på, men jeg så for meg at flua la egg i magen min og at det ynglet myriader av små svarte fluer ut av munnen min. Da jeg kom til Samvirkelaget var jeg skrekkslagen og fortalte hva som hadde skjedd. Heldigvis hadde vi en veivokter som det het, som hadde noen drops som jeg fikk for å ta knekken på mulige fluer. Jeg måtte ha en blanding av angst og livlig fantasi. Det kunne ikke være grenser for alt jeg var redd for og alt ubehagelige jeg opplevde.
Hvor gammel jeg var da jeg fikk min første hårklipp vet jeg ikke, men ubehagelig måtte det ha vært. Pappa hadde en manuell hårklippemaskin som lugget noe grusomt. Hårkjælen var jeg, pysete var vel det som det ble kalt. I tillegg klødde alle de korte stubbhårene som friseringen medførte. En privat klippetime hos min far var direkte grusom. Måten dette ble løst på var å engasjere slekt eller naboer til å hjelpe med å krampholde meg den tiden torturen tok. Så om ikke det var ille nok å bli klippet så skulle jeg holdes i jerngrep av to voksne mens min autoritære far klippet meg pinnekort i nakken og ved ørene.
Korte hår havnet på nesen, på kinnene og i nakken. De klødde grusomt. Der ble jeg nektet å ta dem vekk ved at jeg ble holdt i jerngrep. Tortur synes jeg, enda.
I disse dager går det en hissig debatt om ulv og ulvebestand. Det var det ikke snakk om da jeg var liten, men av en eller annen grunn var jeg redd ulv. Mulig det var eventyret om Rødhette og ulven som hadde skremt meg. At det bare var et eventyr skjønte jeg, og at ulv fantes forstod jeg også, men den var bare i andre land. Plutselig slo de voksnes tankeløshet til på nytt. Jeg fikk lov til å se filmen Laila, altså den filmen som er opprinnelsen til sangen om «Lille Laila, på Finnmarksvidda skal vi bo». Filmen var stumfilm med skummel musikk og inneholdt scener med ulv, ja med ulv. Jeg ble skrekkslagen over at vi faktisk hadde ulv i Norge.Hjelp.
Hester derimot, var jeg ikke redd, men så hadde jeg aldri møtt en hest. Kyr hadde jeg møtt, i fjøset hos onkel Torbjørn. De var kjempedigre, de rautet, tisset og bæsjet på fjøsgulvet. Jeg var livredd kyr, og onkel lo av meg fordi jeg var redd. Begge deler var ubehagelig.
Onkel hadde ikke hest, men traktor. Jeg hadde aldri møtte noe annet enn en Massey Ferguson 135, så min kjennskap til hester var kun i bøker og i en sang om "Vesleblakken". Den sangen handlet om en liten hest som skulle hente lege til en liten gutt som var syk. Gutten fikk lege, men hesten døde av overanstrengelse. Det var en grusom hendelse, og gutten var sikkert glad i hesten. Jeg synes fremdeles synd på den lille hesten selv om det bare er en sang.
Som sensitivt barn var det klart at leger og tannleger var skumle mennesker. Jeg syntes de var ekle på sitt vis. De holdt til i lokaler hvor det var ekko, det luktet rart og de hadde uten unntak kalde hender.
Jeg husker ikke hvor gammel jeg var første gang jeg skulle til doktor Vassbotn. En lang tynn mann. Uansett hadde jeg fått utslett i rompa og pappa tok meg med til legen for å vise rompa mi. Tenk å dra til Sortland for å vise rompa til en fremmed, voksen mann. Jeg er ikke kommet over episoden enda. Dr. Vassbotn mente jeg måtte slutte å spise egg.
Tannlegeskrekken, derimot, som ble grunnlagt i barndommen, er heldivis borte nå, Den ble borte i 30-årsalderen. For å få meg til tannlegen første gang måtte mamma love å kjøpe en ukulele på lekebutikken til meg etterpå. Tannlegen jeg dessverre fikk tildelt var ei dame som var stor på flere måter og hun var hardhendt. Jeg husker at flere av mine skolekamerater gråt da «tannlegelappen» ble utdelt til oss som skulle til denne dama. Denne tannlegen klarte i alle fall å etablere voldsom tannlegeskrekk hos meg som varte til 1995.
Det var mange ting jeg syntes var ubehagelig da jeg var liten gutt. Imidlertid var det ikke ubehaglig å ha en jevnaldrende venninne et par hus unna. Hun hadde masse lyst hår. Vi lekte sammen så mye vi kunne, og til jul var jeg julenisse hos familien hennes. I det hele tatt var det et greit vennskap. Likevel skulle det lede meg til ubehagelige opplevelser, det også.
Den første opplevelsen var da vi to turtelduer lekte og plutselig ble jaktet på at en av de store naboguttene. Vi løp rundt som «hodeløse høns», men til slutt løp vi inn i et telt som var slått opp ved huset der min venninne bodde sammen med sin mor og bestemor. Som sagt løp vi inn i teltet og dro igjen glidelåsen på teltdøra. Plutselig var den store gutten der og rykket i glidelåsen. Det trodde i alle fall vi to inne i teltet. Vi var faktisk redde og for at den store gutten ikke skulle komme inn sparket jeg der jeg trodde han hadde hendene. Det måtte være lurt å sparke han på hendene slik at han slapp glidelåsen.
Plutselig gikk glidelåsen på teltet opp og inn kom bestemora til min venninne. Hun var sint fordi jeg hadde sparket henne i hodet. Fru Aune var slettes ikke glad for min forsvarsstrategi. Denne nedturen var så ubehagelig at det plaget meg i mange år.
Mine tankeløse foreldre slo til på nytt og på nytt. De skjønte ikke hvor mye venninna mi betød for meg. De fortalte meg om farlige episoder venninna hadde vært utsatt for. For som foreldrene mine sa; «hun kunne ha dødd». Ved et tilfelle skulle hun ha fått en «kjærlighet-på-pinne» i halsen og holdt på å kveles, en annen gang hadde hun falt ned i en stor veigrøft ved hovedveien, og hullet var fullt av vann. «Hun kunne ha druknet», sa de. Jeg var vettskremt etter begge historiene.
Likevel var ikke den ultimate elendigheten kommet for min del. For tankeløsheten hadde ikke sluppet taket hos mine foreldre. En oktoberdag i 1969 lekte vi to turtelduer sammen som vanlig. Av alle steder lekte vi inne på området til trevarefabrikken på andre siden av veien. Mamma kom med min første lillebror på armen og ropte til oss at hun skulle gå til en venninne oppom bakken. Vi to små fireåringer stod mellom takstoler og lagerbygg og ropte; «Greit det».
Etter en stund gikk vi dit hvor all høvelspon og trekapp var kastet. Venninna mi sa; «Skal vi tenne bål?» Jeg, som hadde fått terpet inn av min far at «Du skal høre etter når folk snakker til deg», sa ja, det kan vi. Så gikk vi hjem til meg og låste oss inn ved hjelp av nøkkelen som stod i døra. På kjøkkenet fant jeg fyrstikker i et skap. Deretter satte vi oss på trappa og testet fyrstikkene. De virket bare en gang, fant vi ut. Deretter gikk vi ned i sponhaugen og lagde bål. Jeg hadde rigget meg med en tom fiskebolleboks fra "Vesterålens" som jeg fant i fjæra. Jeg hadde en tanke om å ha slukkeredskap.
Bålet tok rekordfort fyr. Omfanget av bålet ble fort slik at jeg vurderte behov for å bruke fiskebolleboksen. Imidlertid var bølgene i sjøen så store at jeg ikke klarte å fylle boksen med vann. Episoden begynte å bli voldsomt ubehagelig. Vi skjønte raskt at det var nødvendig å komme seg bort for å berge livet. Vi var livredde. Venninna mi løp hjem, mens jeg var så redd at jeg sprang til skogs. Der var jeg og løp frem og tilbake, helt til nabokone fant meg. Noe mer ubehagelig tror jeg ikke at jeg kommer på. Senere på dagen når «bålet» var blitt så stort at det var fare for huset vårt, evakuerte mamma med meg og broren min til et nabohus. Der satt jeg under bordet og ristet. Jeg skulle ha vist rompa til alle legene på Sortland hadde jeg bare sluppet dette. Jeg hadde gladelig tatt flere boringer hos tannlegen også. Dette var ikke en vond drøm, det var reelt nok.
Maurnes Trevarefabrikk AS før brannen.
To dager senere kom det oppslag i avisen om «Barns lek med fyrstikker kostet samfunnet hundretusener av kroner». Bare K.Nordahl sitt nye trykkeri var viktigere å fortelle om i Bladet Vesterålen lørdag 18. oktober 1969 og det hindret brannen å bli førstesideoppslag den dagen.
Dette var en opplevelse som ikke bare var ubehagelig, men traumatisk. Det var ikke morsomt å være gjenstand for «avhør» av lensmannen John Strandskog og hans betjent Marvin Paulsen.
Årene har gått og jeg har fått tak i både Bladet Vesterålens oppslag og Politiets rapport hvor de snakket med meg. Der skrev Politiet at jeg var meget oppvakt for alderen. Det var i alle fall godt å lese, men jeg måtte også være meget redd for alderen. For som jeg har sagt noe om; at livsopplevelser fort ble ubehagelig for meg. Listen opp gjennom livet inneholder flere ubehagelige episoder som jeg ikke får ut av hodet, men jeg ler av det i dag.
Lite klipp av Politiets rapport.
Med ei stor svart branntomt nedenfor huset vårt trodde jeg at nå måtte livet ha passert det verst tenkelige for en liten gutt. Det kunne kanskje være sant, men de ubehagelige og ekle opplevelsene var langt fra slutt.
Noe som irriterte meg i mange år var spørsmålene om; «Var det du som satte fyr på trevarefabrikken?» Det var like ubehagelig hver gang. Med årene forsvant disse kommentarene.
Skoletida var stort sett ei positiv tid for meg uten de store ubehagelighetene. Vel, det vil si at jeg som førsteklassing fant ut at jeg skulle gå på skolen en fredag hvor jeg hadde fri. Da klarte en av de store guttene å lure meg til å sloss med en eldre gutt. Det var særdeles ubehagelig å bli hanket inn av læreren og konfrontert med hva jeg hadde der å gjøre på en fridag. Noe lærte jeg av episoden og holdt meg borte fra skolen på fredagene.
Ekle ting på skolen var ikke slutt med det. I fjerde klasse hadde vi pirket og en særdeles ekkel undersøkelse av testiklene. Der stod vi altså, i underbuksa på skolekjøkkenet. Der var det en lege og ei sykesøster. Legen hadde kalde hender og kjente på halsen, kikket i halsen og bad meg si AAAH. Og så måtte han kjenne på testiklene. Hvorfor jeg måtte utsettes for denne private undersøkelsen i påsyn av ei sykesøster? Det gikk det mange år før jeg skjønte det. Det var i alle fall ubehagelig. Veldig ubehagelig. Sånne greier likte jeg absolutt ikke.
Som om slike undersøkelser ikke var nok, klarte min far å fortelle meg at i militæret måtte alle dusje sammen, naken til og med. Som syvåring var jeg allerede begynt å grue meg til militærtjenesten.
En av de store guttene der jeg vokste opp hadde en flott hytte. En slik ønsket jeg meg. Den store gutten inviterte meg inn for at jeg skulle få se. Det måtte ha vært tidlig på barneskolen, kanskje i andre klasse. Etter en stund fant hytteeieren ut at han skulle tenne stearinlys. Med bakgrunn i sjokkbrannen noen år før hadde jeg naturligvis angst for ild. Men det skulle bli verre. Den store gutten rotet i lomma og dro frem en lommekniv. Jeg hadde også lommekniv, men den lå hjemme. «Nå skal du se», sa gutten, så holdt han kniven en god stund i ilden fra lyset. Plutselig tok han hånda mi og svimerket meg. Det var ikke bare ubehagelig, men grusomt vondt. "Drittsekk" tror jeg at jeg tenkte. Jeg gråt og løp hjem.
Årene gikk og jeg rykket opp i sjette klasse. Jeg hadde begynt i skolekorpset. Foreldrene mine hadde dårlig råd og handlet ofte klær til oss på salg. På Sortland fantes det noe som ble kalt «Billighjørnet» hos Jensens Varemagasin. Butikken lå rett ved Vinmonopolet. Der fikk jeg en dongeribukse. Buksa var fin helt til jeg kom på korpsøving og en av jentene sa at jeg hadde maken bukse som hun hadde og jeg oppdaget at det faktisk var en jentebukse. Den hadde forhøyning i linningen på ryggen. Utvilsomt ei jentebukse som var dekorert rundt livet. Det var ekkelt å oppdage at jeg gikk med jentebukse. Den ble ikke brukt mer deretter.
Noe annet som skjedde i sjette klasse var da en av klassekameratene hadde funnet en moped som «ingen eide». Klart det var noen som eide mopeden, det var bare at kompisen ikke hadde sett noen bruke den. En ettermiddag samlet vi oss, mange gutter fra sjette og syvende klasse. Vi kosa oss med å kjøre på et jorde ved hovedveien. Det gjorde vi helt til eieren kom fra arbeid. Eieren kjørte sammen med noen andre i bil til og fra jobb, mens mopeden var parkert der vi fant den. Eieren var en av mennene i bygda som var beryktet for å være veldig sint. Han tok opp jakten på småjævlene på jorde. Jeg hadde vel ikke vært så redd siden jeg hadde satt fyr på sponhaugen på trevarefabrikken i 1969. Sammen med to kamerater løp vi over et myrområde og klarte å komme unna. Jeg så ned for ikke synke i noen myrhull. Jeg hadde brune småsko på meg og jeg har ennå bilde hodet av beina da jeg løp over myra. Det opplevdes mer som jeg svevde. En grusom opplevelse. Foreldrene mine fikk aldri vite om det.
Nå nærmer vi oss Evenes flyplass. Det er veldig mye vind. Flyet sliter med å lande. Faktisk har jeg aldri vært med et så stort fly med så store problemer med å lande. Piloten avbryter innflyvningen og gir gass. Flyet stiger og motorene ruser. Dette er faktisk ubehagelig. Jeg som aldri er redd i fly. Neste forsøk går bedre og vi lander til minus 6 grader. Brrrr, ubehagelig kaldt. Skulle egentlig bare blitt igjen på Gran Canaria.
Dette må være egentlig være den eneste gangen jeg har syntes turen mellom Las Palmas og Evenes ble for kort. Jeg hadde jo tenkt å fortelle om flere ubehagelige episoder i livet mitt. Jeg tenkte å skrive om da jeg ofte vekket mora til kompisen min i middagskvila, da jeg deltok i Donald Duck-lekene i fri-idrett i Kongsberg og blødde neseblod der det passet dårligst og da jeg krasjet bilen til mamma med trommeutstyr i baksetet, for ikke snakke om da mamma sin bil måtte hentes opp av grøfta på Reinsnes på julaften 1989. Det får være.
Alle ombord flyet klapper når vi lander. Ikke rart etter en ekstra overnatting på Værnes med hotellmat som jeg aldri ønsker å se igjen.
PS. Teksten er skrevet av en venstrehendt person som av og til sliter med egen skrift. Originalteksten måtte overføres fra papir til dataprogram, det har derfor tatt tid å ferdigstille denne teksten. Kanskje litt sent å si Godt Nyttår ?
