Friske fraspark – eller uføre fraspark?

11.03.2019, 21:25

Bilde fra den første turen med snøscooteren, hvor både nummerskilt, vognkort og løyve er på plass. I tillegg var det supert vær. 

I en alder av snart 54 år har jeg innsett at jeg er sjuk. Likevel forsøker jeg så godt jeg kan å være friskest mulig. I praksis betyr det å overkomme dagens ulike hindre og smerter. I tillegg betyr det utallige lege og sykehusbesøk, samt mye trening hos fysioterapeuten.

Det å få ødelagt foten flere ganger og det å pådra seg et stort hjerteinnfarkt begrenser livsutfoldelsen betydelig. Familiehytta ved Alsvågvannet er ikke langt unna kjørbar vei, men vinterstid er det umulig å komme dit. Ikke kan jeg gå på ski lengre og ikke kan jeg bære noe særlig.

I mange år har jeg hatt som prinsipp at jeg ikke skulle eie snøscooter. Aldri i verden. Akkurat dette måtte jeg bite i meg. Operasjonen i mai 2018 som skulle gi en midlertidig (max 15 år) kvikk fix på kneet mitt ble mislykket. Som om ikke det var nok, fikk jeg tildelt familiens «hjerteinnfarkt i gull» under kneoperasjonen. (se tidligere artikler om dette)

Sammen med mye annet helsemessig skrot ble fjorårets tildeling av sykdom og sedvanlig uflaks tilstrekkelig til at jeg måtte kaste gamle prinsipper om å eie snøscooter på sjøen. Faktum er vel at prinsippene ble kastet på innsjøen Alsvågvannet. Det er der vi hovedsakelig skal kjøre når isen er tykk nok.

Prinsippene var ikke kastet lengre enn at jeg verken kunne eller ville bruke mye penger på snøscooter. Plutselig en dag i februar dukket det opp en 27 år gammel doning til noe tusenlapper på internett. Kona og jeg vurderte om vi skulle kjøpe snøscooteren. Etter noen timer måtte jeg erkjenne at det kunne bli veldig få hytteturer på oss vinterstid uten snøscooter.

Så var det å kontakte eieren for å finne ut i hvilken stand kjøretøyet var. Kontakten kom fort og trivelig. «Beltedyret» befant seg på en av de andre øyene i Vesterålen. Så var det bare å bestemme seg for å hente og betale. Vi tok turen en søndag ettermiddag og fant både snøscooter og eier rett trivelige. Så da var det bare å signere kontrakter trodde vi begge. Så enkelt var det nå ikke. For så vidt var det enkelt, siden forrige eier hadde skrevet kontrakter ut på papir i to eksemplarer, men det var et men. Snøscooteren var ikke registert, men det skulle ikke være noe til hinder for å gjøre det, mente selgeren. Så kom historien om hvorfor snøscooteren ikke var omregistert og hvem som hadde eid den før ham. I mine ører var det ikke noe særdeles spesielt med det. Derfor trodde jeg at registrering skulle gå greit. Det måtte det gjøre, for jeg kjører ikke på Alsvågvannet på uregistrert snøscooter uansett.

Historien om tidligere eier var at det var en ung gutt som eide snøscooteren. Denne stakkars gutten ble ikke veldig gammel og kjøretøyet ble solgt til han som solgte den til meg. Ved salget signerte faren til gutten, som var medeier, på rosa del av vognkortet. På denne måten kunne jeg bare fylle inn mine data i kortet. I mine enfoldige øyne så dette greit ut. Etter mange år som saksbehandler i det offentlige tenkte jeg likevel at det kan være lurt å ringe Vegvesenet for å høre. Det kan være smart å gjøre «leksene» før en står i skranken på vegstasjonen.

Som jeg tenkte; «Nei så enkelt er det ikke, du må ha skifteattesten med deg, sammen med rosa del av vognkortet». Det var ikke tvil i stemmen hos dama i Vegvesenet. Når jeg tenker meg om skjønner jeg akkurat det at det må være skifteattest.

Så var det bare å skaffe skifteattest. Nå var det bare et men her også. Faren og mora til den døde gutten var i det store utland og ville ikke under noen omstendighet komme til Vesterålen eller Norge på veldig lang tid. Det var jo derfor faren hadde signert på rosa del i vognkortet.

Jeg hev meg på telefonen og ringte til han vi kjøpte snøscooteren av. Klart skulle han få tak i folket i det store utland og be dem ordne kopi av skifteattesten. Den måtte rekvireres fra Skifteretten på Sortland, for som dem sa; «Den opprinnelige attesten ligger i en eske i Vesterålen og den når ikke vi herfra».

Oppdraget ble iverksatt og den koselige snøscooterselgeren ringte meg og opplyste at ; «Om en uke kan du stikke innom Skifteretten og hente attesten».

Etter en uke troppet jeg opp på Sorenskriverkontoret (Skifteretten). Jeg prøvde å se hyggelig ut, i den grad det går an. Så presenterte jeg mitt anliggende. Beklageligvis var jeg uheldig med trekningen av kundebehandler. På sett og vis kan vi si at det ble et nytt men her også. Vedkommende hadde muligens vært i nærheten av gulvet med den feile foten da hun stod opp den mandagen. Det kan også være mulig at hun hadde ramlet ut av senga med hele kroppen også. Jeg kunne slettes ikke bare komme slik å be om en skifteattest. Men som jeg sa; Jeg fikk beskjed om å hente attesten her etter en uke, og nå er den uka gått.

Da fikk jeg noe som lignet på en skyllebøtte om hvor mye de hadde å gjøre og dessuten var det jo utstedt en original attest en gang som jeg kunne be om kopi av hos dem som hadde den. Jeg forsøkte meg på å si at de som har attesten bor i det store utland og de har den ikke med seg dit.

I et forsøk på å roe ned situasjonen prøvde jeg å si at jeg hadde jobbet som saksbehandler i det offentlige og vet at det kan være mye å gjøre. Da jeg slengte på et spørsmål om at «Det at jeg er her gjør kanskje at det tar lengre tid?» syntes hun ikke det var det spor hyggelig. Det så slik ut.

For ikke mase for tidlig bad jeg forsiktig om en forventet ventetid på å få kopi av skifteattesten. «Det tar i alle fall en uke fra i dag», var svaret.

For ikke å trø ned dørstokkene hos Skifteretten fant jeg ut at jeg skulle vente, det vil si bare vente, uten å mase. Jeg tenkte å se hvor lenge det ville ta før det skjedde noe. En uke etter mitt besøk på sorenskriverkontoret passerte på en mandag. Onsdagen etter fikk jeg melding fra den hyggelige snøscooterselgeren som kunne fortelle at han hadde snakket med Retten som hadde kopiert attesten og lagt den i konvolutt i skranken med mitt navn på. Jeg ble oppriktig glad.

Torsdag morgen sier jeg til min kone at; «I dag kjører vi til Sortland og får ordnet med registreringen, for det tar noen dager å få skiltet også». Hun var enig siden attesten forelå ferdig kopiert. Hos Skifteretten fikk jeg en konvolutt med navnet mitt på av samme person som to og en halv uke tidligere hadde fortalt meg om etatens arbeidsmengde. Gjensynet var ikke hjertelig.

Kneet kranglet imot både opp og ned trappene hos Sorenskriveren. Det fikk være, for nå var det bare å kjøre til Vegvesenets trafikkstasjon i Vestmarka.

Da vi kom til trafikkstasjonen var det merkelig få biler der. En trafikkskolebil drev på med ryggetrening utenfor kontorene. Allerede da den kvinnelige sjåførlæreren smilte i min retning burde jeg ha skjønt det. Trafikkstasjonen på Sortland har STENGT PÅ TORSDAGER. Jeg trodde ikke det var mulig. Jeg var så oppgitt at jeg ikke engang ble sint. Jeg så tomt ut i luften og sendte melding til selgeren om dagens bomtur. Vedkommende er jo hyggelig og jeg fikk medfølelse der.

Kona lovte meg sjokolade når vi kom hjem. Det var faktisk dit jeg ville. Jeg ville bare hjem.

Etter 42 kilometer med en form for terapeutisk samtale med kona hadde jeg roet meg ned.

Fredagen kom og jeg stod opp til vanlig tid, klokka 0650. Ukuelig optimist er jeg ikke, men jeg kan heller kalles flekkvis optimist. Etter en god natts søvn var jeg på en slik flekk.

«I dag, Rose, idag skal vi dra å registrere snøscooteren. For jo snarere vi får registrert den, desto raskere får vi skiltet».

Atter en Sortlandstur. Vi kjørte korteste vei til Vegstasjonen. Rose ble sittende i bilen. Det var tydelig at det var åpent, og jeg gikk inn og trakk kø-lapp. Etter 2-3 minutter ble jeg ekspedert av en hyggelig dame. Jeg presenterte saken og åpnet konvolutten fra Skifteretten. Dama bak skranken ser på papiret og sier; «Dette er ingen skifteattest, så dette gjør jeg ingen ting med». Hadde det ikke vært for at jeg er proppet med medisin som regulerer hjerte-rytme og blodtrykk hadde jeg sikkert ramlet i bakken. Jeg holdt meg fast i skranken og fikk frem «Hæ, ka du sei?» Hun viste meg arket som jeg så var noe helt annet, en attest på at vedkommende var død. Jeg skjønte at jeg var kommet i en stim av uflaks igjen, som så mange ganger før. Da jeg går ut til kona i bilen var det noe som sa meg at dette ikke skulle være enkelt og at saken ikke var avsluttet på denne fredagen i februar.

Etter å ha sendt en mer eller mindre desperat orientering til selgeren av snøscooteren kjørte vi til Skifteretten igjen. På dette tidspunktet tror jeg selgeren skulle ønske at han hadde registrert snøscooteren den gang han kjøpte den.

Hos Skifteretten kreket jeg meg opp trappen og kneet oppførte utrivelig. Det gjorde derimot ikke vedkommende jeg møtte i skranken hos Sorenskriveren. Hun var svært blid og hjelpsom. På nytt var det å beskrive saken som nå begynte å ligne et norsk folkeeventyr med gjentakelser og mye frem og tilbake. Damen jeg møtte var rette vedkommende og hun kunne fortelle at hun hadde stusset på bestillingen, for som hun sa; «Det var jo skifteattest du skulle ha». Jeg skjønte det, så da kunne hun kanskje ta kopi av den?

Nei, så vel var det ikke. Jeg følte meg som deltaker i en av sketsjene til Heide-Steen og Wesenlund på 1960-tallet.

Faktum var at den opprinnelige skifteattesten ikke inneholdt snøscooteren og da fikk vi ikke registrert den likevel. Vi måtte ha en skifteattest som inneholdt snøscooteren med registreringsnummer og antatt verdi. Jeg presset frem et «Javel» og fortsatte med «Hva betyr det?»

Jo, sa damen, du må få faren til vedkommende til å fylle ut et skjema som heter «Erklæring om privat oppgjør av dødsbo av liten verdi». Hun gav meg skjemaet i hånden, og føyde til at «han må skrive det ut og signere og sende det til oss». Når Skifteretten fikk det papiret kunne de utstede en skifteattest for snøscooteren. Så kunne vi registrere snøscooteren. Dette lignet mer og mer et eventyr.

Jeg tok mot til meg og ringte selgeren. Han pustet tungt og lo innimellom. Det samme gjorde jeg. Han fikk orientering om siste runde i «Sagaen om registrering av en Artic Cat». Han lovte at han skulle føre informasjonen videre til rette vedkommende, altså faren til den opprinnelige eieren av snøsooteren. Jeg brukte mobiltelefonen og sendte kopi av det aktuelle skjemaet.

Påfølgende mandag ringte han som solgte scooteren til meg betydelig oppgitt siden den nevnte faren hadde forsøkt å skrive ut, signere, skanne og sende skjemaet på epost. Det var ikke bra nok for statsforvaltningen, det måtte sendes i konvolutt på gammelmåten til Sortland.

Nøyaktig en uke etter dette fikk jeg melding fra han som solgte meg snøscooteren om at jeg kunne skrive ut skifteattest og forsøke å registrere snøscooteren. Dagen etter hadde jeg ærende til Sortland. De syv lange og syv breie hadde endelig tatt en ende. Ut fra Vegvesenets stasjon gikk jeg med mitt første registreringsskilt for snøscooter. Egentlig hadde jeg tenkt å si «Snipp, snapp, snute» her, men i løpet av tiden det tok å registrere kjøretøyet hadde jeg fått tillatelse til å kjøre til hytta med snøscooter. Det var jo vel og bra som det heter i mange eventyr, men det var jo tillatelse til å kjøre i to måneder; frem til 1.mai 2019. Jeg ble oppkavet så det rakk. Dette ble for dumt. Jeg trenger tillatelse til å kjøre hver vinter til hytta.

Etter noen pusteøvelser bestemte jeg meg for å ringe saksbehandleren på rådhuset. Flere ganger prøvde jeg å få tak i vedkommende. Selvsagt var det umulig, trass i at sentralbordet sa han var der. «Jeg går på rådhuset», sa jeg til kona, som parerte med «Ta det nå med ro». Ja, visst skulle jeg ta det med ro, men jeg ville vite om hvorfor jeg fikk scooterløyve for to måneder.

På rådhuset hadde jeg større hell og jeg fikk tak i saksbehandleren. Forklaringen var enkel; Kommunestyret hadde bestemt i en sak i 1992 at løyve gis bare en vintersesong om gangen, så er du sent ute får en bare et par måneder, slik som jeg fikk. Min helse ville gi meg tillatelse i fremtiden uansett, kunne saksbehandleren opplyse om, så jeg kunne søke på nytt i september.

Snakk om å lage ekstra unødvendig arbeid for allerede pressede kommunale saksbehandlere. Siden regelverket for motorisert ferdsel i Øksnes er under revisjon kunne jeg sende innspill til den neste høringen om å forlenge tiden for hvert løyve. Når dem som søker løyve har handikap som aldri går over, så burde det være mulig å få et vedtak som varer kanskje fem år. Det vil spare saksbehandler for litt arbeid.

Skal det være slik at jeg må søke hver høst vil jeg føle meg som en kjeltring. La det være helt klart at jeg ikke er noen kjeltring, men en sjukling. Siden kommunestyret har bestemt at vi skal få lov til å betale eiendomsskatt på hytta, så vil jeg gjerne også bruke denne hytta hele året.

Det blir spennende om vi får en slik endring i reglene. Skulle noen av medlemmene i kommunestyret i Øksnes lese dette, må de gjerne feste seg ved poenget.

Snipp, snapp, snute, så er dette innlegget ute.

Del artikkel: Del på X

Relaterte artikler