22.12.2019, 01:26
(Bildet viser Øksnes kirke på Skogsøya, bildet er tatt ved adventsgudstjenesten 15.12.2019)
Vi skriver i dag lørdag 21.desember 2019. Det er snart jul, igjen. Årene går og det er ti år siden jeg kom til Myre, dette stedet på yttersida av Vesterålen som jeg slettes ikke skulle bosette meg på. Det er lett å forklare hvorfor jeg bor her; det er menneskene. Min kjære kone er jo den egentlige grunnen, men sånn ut over det, er det menneskene i samfunnet her som virkelig gjør livet trivelig. Ikke for det, det finnes folk som er gode på å være utrivelige, men i all hovedsak er folk koselige og i alle fall nå før jul.
(Julepyntet hus på Myre)
Kystbefolkningen i Norge og kanskje i særdeleshet Nord-Norge har i generasjoner vært vant med å ta imot «fremmenfolk». Fra gammelt av var det vanlig at det kom båter forbi på mer og mindre midlertidig besøk. Fiskeriene gjorde det slik at folket måtte følge etter fiskeressursene på ulike årstider. Noen av disse farende fiskerne og fangstfolkene slo seg ned på stedene de kom til. Det er ikke for ingen ting at dialekten på steder på Finnmarkskysten er mer lik måten vi snakker i Vesterålen og Lofoten enn på indre strøk av Finnmark. Kystbefolkninga er rett og slett vant med å ta imot og inkludere nye mennesker. De gir alle en sjanse.
Det å inkludere alle er det jula egentlig handler om. Vi blir glade om vi får besøk i jula, eller om vi kan besøke noen. Det er trist å bli sittende alene i jula, men vi må gjøre noen valg selv. Vi må ta imot invitasjonene vi får og finne ut om vi skal bruke av vår tid til dem som ønsker å se oss og snakke med oss. Er det noe jeg er sikker på, så er det at når noen ber oss på besøk så er det langt mellom dem som ikke mener det. Nå er det slik at vi ikke kan besøke alle i løpet av noen få juledager, men året har flere dager enn det.
For å plukke livet ned til minste del, så er det å se at de små møtepunktene vi har med kjente og ukjente virkelig gir mening. I løpet av 2019 er jeg blitt uføretrygdet. Akkurat det er ikke noe jeg synes er så lystelig. Jeg har investert mange kroner på hodet mitt i form av utdannelse og planen var slettes ikke å ende arbeidslivet i en alder av 54 år. Nå er det ikke slik at vi kan planlegge alt her i livet og nettopp det burde jeg vite alt om. Da brevet fra Nav kom med vedtak om uføretrygd, ja, da måtte jeg tenke annerledes. Livets virkelige verdi måles ikke i kroner, det måles i antall gode stunder sammen med mennesker du holder av. Det er i første rekke familien, men også venner og kjente pluss at folk du ikke har møtt før gir deg gode opplevelser.
(Julepynt laget av mine nå voksne barn)
I går kveld gikk kona mi og jeg «Natteravn» sammen med en mann jeg ikke hadde lagt merke til før og langt mindre snakket med. Denne mannen var svært trivelig å bli kjent med. Det var vel anvendte timer, og selvsagt traff vi mange kjekke ungdommer som var glade for at det nå var juleferie.
Jeg har mange eksempler på slike små møter i hverdagen som gir mening og innhold i livet. Vi møter dem over alt; naboen som vifter til meg når jeg kommer hjem, hun som passer hunden vår når vi reiser bort, betjeningen på butikkene som stopper i varestablingen og slår av en prat, den gamle mannen som står ved siden av meg på tredemølla som snakker om været, den eldre damen som jeg reiste sammen med i ambulanseflyet fra Tromsø i fjor sier hei og spør hvordan det går med meg. Lista kan gjøres uendelig lang over de positive opplevelsene en kan få hvis en bare ser etter. Småville ungdommer sier hei og smiler, lærerne deres smiler de også og ser frem til en velfortjent juleferie.
Myresamfunnet er kanskje verken bedre eller verre enn andre steder, men jeg ser at folk blir tatt godt imot hvis de selv vil. Det dreier seg om å se og høre det en vil. Det å se lyset i ansiktet på den ungdommen som kom hit som fikk utvikle seg som mekaniker og den gode sjefen hans. Legg merke til at den kommunale saksbehandleren sier «God jul» til deg før han legger på telefonen.
Vi velger selv hva vi legger merke til og hva vi synes er viktig for oss. I dag dro Rose-Mari og jeg på uanmeldt besøk til min mor på Sortland. Klart hun ble glad.
Denne jula skal vi være hjemme i motsetning til årene før hvor vi har tatt turer til Gran Canaria til Rose-Mari sine foreldre. Vi er invitert på middag første juledag og i romjula planlegger vi restaurantbesøk på Sortland med min mor og mine brødres familier.
Mine barn kommer ikke i jula, men like etter nyttår. Da kommer mitt foreløpig eneste barnebarn også, ho Runa Marie. Tenk så heldig vi er. For en julegave å få!
I år er det første året vi ikke har en tråler ved kai som lyser opp Myrtinden i jula. Prestfjordrederiet har etablert seg på min hjemplass og jeg har selv sett at et fjell i Kvalsaukan er opplyst av en lyskaster fra en av båtene. Jeg regner med at denne tradisjonen vil videreføres til glede for folket der.
God jul alle sammen.
(Dørskilt laget av et av mine nå voksne barn)
