01.01.2023, 22:00
Årene går
Så har det gått enda ett år. Vi som har fått dette året med oss har nok sikkert hatt ulike opplevelser. Livet er jo slik at vi opplever både medgang og motgang. Uff, dette lignet litt for mye på kongens nyttårstale. Kong Olav startet alltid sine taler med "Kjære Landsmenn". Stakkars gammelkongen hvis han hadde levd i dag og startet med «Kjære Landsmenn». Han hadde nok blitt hudflettet fordi han utelot landskvinnene, og for ikke snakke om de som ikke er sikker på sitt kjønn. Sånn egentlig tror jeg at både kong Olav og kong Harald hadde blitt tilgitt om de hadde brukt litt gammelmodige betegnelser.
Nok om de kongelige. Jeg så plutselig at det er noen som leser på min blogg til tross for at jeg ikke har hatt noen aktivitet på den på veldig lang tid. Det var faktisk inspirerende. Flere hundre unike treff den siste måneden. Nå er det slik at jeg har hatt mye å styre med det siste året. Det er ikke å overdrive, tatt i betraktning at jeg er uføretrygdet. Dessverre er det en viss ubalanse i hva hjernen vil utføre og hva kroppen klarer. Likevel har jeg drevet med mitt, sammen med kona som har vært god støtte og motivator.
Litt av grunnen til at jeg ikke har skrevet er at jeg sliter med å skrive uten å ha noe faktisk som utgangspunkt. Her snakker jeg om at jeg aldri kunne skrive en roman, som handlet om vanlige eller uvanlige folk, hvor jeg diktet opp et sted og det de gjorde der. Aldri. Da jeg gikk på skolen var stiloppgaver som; «Redningskøyta går ut» eller «En fjelltur» pest for meg.
Forfatteren 17.mai 1967 - før den kriminelle banen startet og hjernen begynte med vedvarende grubling
Oppvakt for alderen -sannferdig ung mann
Min far prentet inn i meg da jeg var barn at jeg bestandig skulle snakke sant. Det var faktisk helt naturlig for meg. Så da jeg tente fyr på Maurnes Trevarefabrikk høsten 1969 var det veldig enkelt å fortelle det som skjedde til politibetjent Marvin Paulsen. Det fikk jeg kredit for av lensmannen som skrev i rapporten at jeg var en oppvakt gutt for alderen.
Nå er det slik at livet setter oss i noen situasjoner hvor det med en hvit løgn kan være både riktig og behagelig. Der sliter jeg. Så det jeg skriver her er faktisk slik det er. Derfor har jeg hatt problemer med å produsere tekst, men også fordi jeg mener det som kommer her skal underholde og gi en viss muntrasjon. Uten det kan jeg ikke forvente noen interesse.
Helt til venstre er der jeg tente bål 16.10.1969 - det er som i går.
Hukommelse
Den 29.januar 2023 har kona og jeg 10 års bryllupsdag. Det betyr at vi kjenner hverandre godt nå. Kona pleier å si at hjernen min må fungere på en spesiell måte. Etter mange runder med dette som tema skjønner jeg at noe må det være. Som 20 åring hadde jeg samtlige telefonnummer på Andøya Flystasjon i hodet, riktignok bare fire siffers nummer. I tillegg lærte jeg meg NATO-numrene på alle det vanligste bekledningsutstyret til soldatene. NATO-numrene var da på 25 siffer, men de første 17 sifrene var jo like, så jeg trengte bare å lære meg de åtte siste på hver artikkel. Da kona fikk høre dette så sa hun at dette var ikke helt innenfor normalen. Si ikke det, sa jeg, hos meg har det nå vært slik.
Da jeg også har en viss evne til å huske veldig uvesentlige og unyttige ting, gjerne langt tilbake i tid, mener kona det føyer seg inn i rekken av bevis på at hjernen min fungerer på en noe spesiell måte. Jeg kan ikke forklare dette, men ulike ting fester seg i hjernen og dukker opp på de underligste tidspunkt. Det er alt fra at Rod Stewart raserte en seterad på British airways for minst 45 år siden til hvor mange hårstrå mørkhårete, blonde og rødhårete har i gjennomsnitt. «Du er rar» sier kona.
Manglende evne til fritekst og diktning – hjerne på villspor?
Så derfor må jeg ha noe sant og konkret å skrive om når jeg skal legge ut en ny artikkel. Kona mener jeg har noe spesielt med hjernen min slik at jeg har snev av noe som hører hjemme under autismespekteret. Det kan godt hende det er slik, for jeg har hatt en tendens til å bli litt låst i det jeg har drevet med. I ungdomstida kunne jeg sitte i flere dager med et plastbyggesett. Jeg gjorde ingen ting annet enn å bygge modellfly eller modellbiler når jeg først startet med bygginga. Under slike prosjekter jobbet jeg iherdig kun avbrutt av matpauser og dopauser. På ungdomsskolen og videregående skole jobbet jeg så voldsomt med leksene at jeg ofte våknet rundt klokka halv tre om natta med løsningen på regnestykker jeg ikke fikk løst før jeg la meg. Da måtte jeg stå opp og skrive ned løsningen for å få sove videre. I tillegg hadde jeg en tendens til å drømme på tysk !!??
Over tid ble dette fokuset problematisk. Jeg ville finne ut av ting, hva ting betød og helst forstå betydningen av det. Det kunne være alt fra stedsnavn, sykdommer, faglige spørsmål, eller hvorfor folk gjør som de gjør. Ikke minst ble spørsmålene rundt meg selv og hvorfor jeg gjør som jeg gjør og tenker som jeg gjør, et stadig større problem. Psykologen jeg fikk tildelt kalte det for vedvarende grubling og sirkeltenkning. Hm, hva var det for noe? Da fikk jeg noe nytt å gruble på.
Slektsforskning – Erik Vea – jeg vet hvor han ble av
I det nye året har jeg endelig fått noe nytt å bruke hjernen på, nemlig DNA. Jeg har nettopp bygget et slektstre på My Heritage og fikk svarene på DNA-testen i morrest, første nyttårsdag 2023. Siden 1970-tallet har jeg lurt på denne Erik Vea, som Di Derre lurte på hvor han ble av. Skøyteløperen som startet hardt ut i et løp i Norgesmesterskapet på skøyter i 1973 og som sprakk grundig. Som en av de rare tingene jeg har brukt hjernen min på, så har jeg lurt grundig på om jeg ikke var i slekt med denne Erik Vea. Bestemor Johanne sa etter det jeg husker at vi var i slekt med skøyteløperen, for han hadde aner på Vea i Bø i Vesterålen. Dette sa hun til meg vinteren 1973.
Årene har gått, bestemor gikk bort i 1993 og i 1996 lagde bandet «Di Derre» en sang om fyren som jeg fikk se som åtteåring på tv hos bestemor og bestefar. Om jeg husker riktig hadde de farge-tv allerede da, men farger og lys var stilt på fullt, så det svei i øynene etter en times tv-titting.
Bestemor Johanne som satte meg på sporet av Erik Vea vinteren 1973.
Til slutt fant jeg ut at han ble kultursjef i Sørum kommune.
Lite visste hun vel om hva som surret rundt mellom ørene mine allerede dengang.
Da "Di Derre" lagde sangen om det jeg mente var en Bø-fjerding i 1996 var det noe som sa meg at bestemor Johanne hadde sagt til meg som knapt åtteåring at vi var i slekt med han. De siste 28 årene har jeg altså grublet over dette. I de siste to-tre årene har jeg lett i slektsoversikter og bygdebøker. Men nå altså, med medlemskap i My Heritage og gjennomført DNA-test, har jeg funnet ut at denne skøyteløperen og jeg er 4-menninger. Det vil si at vi har samme tippoldefar. Funnet er for ferskt til at jeg har funnet ut hva denne tippoldefaren het, men Bø-fjerding var han nok, helt sikkert.
Dette er noen meget få eksempler på hva jeg bruker spekulatoren min på. Det er ikke i nærheten av å være toppen av isfjellet. Jeg kunne sikkert skrevet mange bøker om ting som jeg har brukt energi på å finne ut av.
Hvordan folk ser ut
Jeg må likevel fortelle om at da jeg var barn syntes jeg at personbilene i bygda lignet på eierne sine. Blant annet var det en elektriker som hadde en engelsk stasjonsvogn som hadde sidevinduer bak som lignet på hårsveisen hans ved ørene. Kanskje ikke rart kona mener jeg er rar.
I tillegg har jeg opp gjennom årene ment at jeg så spesielle trekk ved folk som er bergensere, mange, ikke alle. Min teori har vært at det er arven etter Hanseatene som synes enda. Dette fenomenet kommer jeg tilbake til.
Hvor kommer galskapen fra – hva er forklaringen?
Mange ganger har jeg lurt på om denne grublingen er medfødt eller kommet som følge av fysiske eller psykiske skader. Lensmannen mente jeg var oppvakt som fire og et halvt år gammel. Om det var før eller etter storbrannen jeg forårsaket i 1969, så skjedde det i alle fall minst én hjemmeulykke. Nettopp var Fall et sentralt ord her.
Mors kusine Liv og datteren var innom og da de skulle gå måtte de på do i kjelleren. Oppvakt som jeg var skulle jeg vise veien dit. Etter to-tre trinn snublet jeg og stupte med hodet rett i murveggen. Det var en traumatisk hendelse som jeg i dag vil kalle «livsfarlig/sløkk-mørkt». Om det da skjedde en omkalfatring mellom ørene eller om det er medfødt er kanskje usikkert. Når det gjelder grubling på rariteter og voldsom fokus på ting har jeg nok en antakelse om at det er medfødt. Grunnen til dette er at det er flere i slekta som har slike tendenser, helst det å huske uvesentlige rariteter. Den nærmeste er vel en av mine brødre. Det er vi nokså enige om.
I tillegg har jeg oppdaget at min eldste sønn har evner til å huske kompliserte ting. Her snakker vi om lange tallrekker, bokstavrekker og andre merkelige ting. I jula refererte han en bokstavrekke som var koden til vaskebrikken på universitetet der han bor. Den var 16 bokstaver lang. Han kunne også fortelle at han hadde laget seg en svær formelsamling til matematikk-eksamen før jul. Den kunne han bruke fritt under prøven, men han slo ikke opp en eneste gang. Han husket alle formlene i hodet. Derfor har jeg en mistanke om at disse evnene er genetiske.
For så vidt er det flere i slekta som har slike tendenser som dette; det snakkes om dem i ulike sammenhenger. Mange er dyktige fagfolk.
At fysiske påkjenninger på mitt hode kanskje har gitt visse skader skal jeg ikke se bort fra. Det startet i 4-5 årsalderen med å ramle ned en hel etasje med hodet først. Deretter slo jeg bakhodet ved å legge beina på panseret på en traktor da jeg var 15 år. Tidlig i 20-årene slo jeg bakhodet mot steintrinnene i ei trapp på et utested på Sortland.
Så tilbake til at jeg mener å se at enkelte personer, helst menn, kommer fra Bergen. Akkurat det tror jeg ikke har kommet av alle slagene i hodet. Dette grubleriet har jeg aldri fortalt min eldste sønn. Til det er det vel for dumt har jeg tenkt. Plutselig en dag han var på besøk og vi diskuterte hvordan vi tenkte på ting og hva vi husket, så kom han med en teori om at han kunne se på folk om de kom fra Ålesund !!!. Hjelp, tenkte jeg. Går det an? Jeg som aldri har nevnt dette med min bergenser-teori til han. Går det an at slik arves så spesifikt? Da måtte jeg le og fortelle han om at jeg hadde ment det samme om bergensere fra jeg var omtrent så gammel som han er nå.
Hjernens veier er uransakelige. Akkurat det tenkte jeg etter en av de første festene vi hadde på Høgskolen i Harstad i 1988 da jeg forsøkte å lage snø-engler på et tørt og rent fortau i sentrum i september. Den kremgule dressen ble ikke brukt etter den episoden. Jeg må vel være enig med kona når ho påstår at hjernen min fungerer på en rar måte. Kanskje jeg skulle ha hatt en diagnose? Mulig det.
Lurer på hva jeg kommer til å huske fra det året som kommer. I året som gikk var det mest positive hendelser og jeg håper 2023 blir omtrent like flott.
Godt nytt år.
