«Tenk om jeg kunne bli så tynn»

19.02.2023, 12:12

Slanking

Slanking har vært et tema som har vært populært å skrive om, både med glede og harme. Som overvektig har jeg hele livet hatt strategier for å takle ukvemsord, ekle kommentarer og ikke minst latter. Når jeg skriver «hele livet» så betyr det akkurat det. Riktignok var jeg født normalvektig og var 3750 gram den 4.april i 1965. Jeg har dokumentasjon fra helsestasjonen på Sortland som viser en stupbratt vektkurve som per 6. januar i 1966 viser 14 kilo. Det finnes bilder av meg fra denne tiden som fjerner all tvil om at før jeg kunne spise uten hjelp var jeg overvektig. Altså, allerede da var jeg betydelig overvektig, Min onkel Reinholdt var fadder på meg og skulle bære meg til dåpen i Sortlandskirka i romjula 1965. Akkurat det skulle bli en skikkelig tung jobb for onkel.

 Min mor og meg, en gang sommeren 1965. Jeg kunne kanskje være 3-4 måneder gammel.

Stupbratt vektkurve

Det at jeg hadde lagt på meg 10 kilo på ni måneder kunne knapt skyldes min viljestyrke. Jeg kunne ikke gå før i mai 1966, så at jeg saumfarte skuffer og skap etter snop og brødskiver med Nugatti er utelukket. Jeg tror forresten Nugatti ikke fantes i 1965 engang. Riktignok kunne jeg ha laget så mye spetakkel at mamma stappet puppen i munnen på meg hver gang jeg lagde lyd. Hvem vet, men det passer dårlig med mamma sin beskrivelse av meg som en snill og føyelig unge.

Her sitter jeg foran huset vårt, antakelig en vårdag i 1966. Jeg hadde nok ikke lært meg å gå enda.

 

Uansett lærte jeg å spise «for egen maskin» i normal tid vil jeg tro. Jeg har ingen erindringer om mat tidlig i livet. Da mener jeg før jeg ble omtrent 5 år. Da husker jeg at jeg var veldig glad i kaviar og kakao. Nettopp brødskive med kaviar har fulgt meg i mange år til frokost og lunsj, først i 12 år fra 1.klasse i barneskolen til ut videregående skole. Deretter var det en fattig studietid hvor det kun var rom for billig kneippbrød med kaviar på, og aldri middag. Kaviaren ble ikke lagt bort før fastlegen sa at det var det verste som fantes for det dårlige kolesterolet. Sånn sett kan jeg vel sikket kalles for en skikkelig «Rognkaill».

 

Brødskiver med kaviar

Nettopp brødskiver har nok bidratt til overvekt, utvilsomt. Mors hjembakte brød med kaviar kunne jeg sette til livs med liv og lyst. Både morgen og kveld, for ikke å snakke om på nettene etter å ha vært sjåfør for festglade kamerater. Magen hadde plass til bra mange blingser bare jeg hadde nok Donald Duck-blader å lese i. I tillegg pleide jeg å spise kaviarskive når jeg så på «Fjernsynskjøkkenet» med Ingrid Espelid Hovik. Det gjorde brødrene min også, men kanskje ikke med bare kaviar på. Allerede tidlig i livet var uvaner etablert, men for mitt vedkommende var det snakk om nødvendighet. Jeg var faktisk skikkelig sulten og uten å spise, forstyrret sulten meg slik at jeg ikke kunne konsentrere meg om noe annet.

 

Helseproblemer og genetikk

Nå er det riktig å introdusere problem nummer to, nemlig søvnapné. I en alder av 48 år fikk jeg diagnosen «alvorlig søvnapné». Etter å ha kjempet meg gjennom år med studier og jobber med store problemer med å holde meg våken fikk jeg beskjed om at jeg hadde over 400 pustestopp på 10 sekunder eller mer i løpet av 6 timer søvn. For de som er kjent med tilstanden er det ofte sammenheng mellom overvekt og søvnapné. Veldig ofte er det hevdet at du får søvnapné fordi du har overvekt/fedme. Nå hadde det seg slik at jeg hadde tre typer pustestopp hvor den ene typen er klart arvelig og jeg kan være født med det. Da jeg så spurte min mor om hvordan mitt åndedrett var som barn bekreftet hun at det bestandig hadde vært «noe rart» med pusten min. Sammen med kunnskap om at hjertet ikke har de beste kår med slike pustestopp er det nærliggende å tro at denne medfødte søvnapnéen sammen med pupp og haugevis med kaviarbrødskiver virkelig har bidratt til overvekt, å joda, noe muskler også. Vi skal ikke frita «Freia» og «Maarud» heller.

Det var helt klart for å være snille de gav meg Kvikk Lunsj og Banansjokolade, slektninger som kom på besøk.

 

Dette forteller meg at mye skyldes tilfeldigheter og gener. Vi skal ikke frita noen fra egen fri vilje, men hadde det vært så enkelt så skulle jeg for lenge siden ha gjort det som kreves for å være slank. Jeg har kjempet meg gjennom årevis med skolegang og mange jobber hvor det har vært nesten umulig å holde seg våken. Jeg har kjørt bil med stor fare for andre, stoppet og løpt rundt bilen, stukket hodet i snøskavler og drukket litervis med kaffe. Som innbygger i Finnmark i mange år måtte jeg tilbakelegge mange mil i bil. Det er ikke viljestyrke det står i, det er noe annet.

 

Trim og fysisk aktivitet

I tillegg har jeg løpt milevis i mange år for å holde vekta nede. En periode som ung mann jobbet jeg på fiskebruk og hadde arbeidsdager på 13 timer, hvor 7,5 timer var usedvanlig krevende fysisk. Etter endt arbeidsdag løp jeg en mil, hver eneste dag. Da var jeg rimelig slank, men likevel 105 kilo. Så viljestyrke mangler det ikke på, men helsa har ikke klart påkjenningene. Ødelagt kne, antakelig som følge av for mange løpte mil på asfalt med tung kropp, hjerteinfarkt, slag og ødelagt rygg har effektivt slått meg ut.

Her er jeg 23 år gammel og 105 kilo og joda, magen vises godt. 

 

Strategier

Opp gjennom årene har jeg hatt ulike strategier for å møte kommentarer om min overvekt og min stadige lyst på noe å stikke under nesa. Da en sersjant i militæret så meg kjøpe meg en sjokolade sa han; «Jeg ser du har spist sånt før», hvorpå jeg svarte; «Det er greit å være feit for da bruker jeg mye mindre vann i badekaret enn du gjør». Han kommenterte aldri min vekt mer. En annen måte å argumentere for overvekten var å si at det var greit hvis det var nedgangstider og lite mat å få tak i. Jeg lagde meg stadige forsvarsmekanismer for ekle kommentarer. For selv feite folk blir såret. Når en har prøvd alt som tenkes kan for å bli kvitt ekstra kilo, så kan en ikke gjøre annet enn leve med elendigheten. For som sagt, hadde det bare vært så enkelt som viljestyrke, så hadde det vært håp.

Jeg husker en episode da jeg var i 10-årsalderen. Da prøvde jeg en brukt «skinnjakke» som broren min hadde fått og ventet på skulle bli passelig for ham. Jeg fikk jakken på og jeg fikk den så vidt igjen da jeg dro igjen glidelåsen. Jeg husker jeg at jeg tenkte; «Tenk om jeg kunne bli så tynn». Jeg gjentar at jeg ikke var mer enn 10 år da.|

 

Alt må prøves

Jeg har prøvd ulike medisiner, piller altså, for å gå ned i vekt, jeg har løpt og trent. Siden lokalsykehuset klarte å ødelegge kneet mitt under en operasjon i 2014 har jeg trent jevnt i 8 år hos fysioterapeut. Etter 3-4 somre med ekstrem ryggverk gav jeg opp treningen som egentlig var livsnødvendig. Viljestyrken holdt ikke lengre. Jeg klarte ikke lengre å gå 200 meter før jeg måtte gå hjem igjen på grunn av kne- og ryggverk.

Etter noen måneder uten fysikalsk trening besøkte jeg en lokal utøver av ekstrem massasje. Nå, nå, dette var proffe greier som gjorde ekstremt vondt. Kona hadde bedt meg å gå dit et par år, men nå var jeg kommet dit at nå var det meste prøvd og jeg hadde ingen ting å tape. Etter totalt 6 timer med behandling over noen uker, som minte mest om tortur, følte jeg meg ikke særlig bedre, men utpå nyåret ser det ut til at Østens kunnskaper hadde noe for seg.

Ryggen er blitt samarbeidsvillig igjen. Trimturer er på nytt blitt mulig å gjennomføre. Årevis med ryggpinsler er borte bare jeg ikke gjør ville sprell. Kroppen hadde kanskje godt av den voldsomme asiatiske behandlingen. Hvem sa jeg ikke hadde viljestyrke?

 

Ny type slankemedisin som faktisk virker

Utpå nyåret 2023 kom jeg meg til legen og bad om Saxenda for å gå ned i vekt. Dette er en type injeksjon som faktisk virker på vekta og ikke minst spising og sultfølelsen. Etter tre dager tenkte jeg; Er det slik slanke folk har det? Det var som et mirakel.

I løpet av få uker forsvant 5-6 kilo uten at jeg gjorde annet enn å spise mindre og gå noen turer med hunden. Så en januardag i år klarer altså Legemiddelverket å bestemme at jeg og alle andre ikke skal få denne medisinen på blå resept. Det vil si at jeg må betale den selv når det er gått ett år, for andre som ikke har innvilget vedtak i saken får det ikke.

Akkurat dette skjønner jeg som er økonom. Når 30.000 mennesker får en medisin som koster 3000 kroner i måneden blir en drøy milliard kroner i året, ja milliard. Enhver person med budsjettansvar ville blitt liggende våken over slike tall. I tillegg er det slik at mange som trenger den kanskje må bruke den resten av livet. Det var klart at bremsene måtte settes på. Men det er her perspektivene kommer inn. En kan selvsagt bruke gangeknappen på kalkulatoren flittig for å skremme alle rundt seg med hvor dyrt dette kan bli for fellesskapet.

I en slik betraktning må en kunne se litt lengre enn nesetippen. Det første jeg lærte på videregående skole i bedriftsøkonomi i 1982 var at bedrifter har som mål å skaffe maksimal profitt på kortest mulig tid. Slik kan vi ikke tenke når det gjelder samfunnsøkonomi. Når det gjelder trafikkulykker har akkurat det poenget blitt forstått av innbyggere og myndigheter for lenge siden. Det er aldri god økonomi å la folk skade seg eller dø i trafikken. De menneskelige lidelsene og samfunnets utgifter over lang tid blir for store til det. Så hvorfor klarer vi ikke å sette av midler til forebygging på flere områder, f.eks. fedme og overvekt? I Norge er vi veldig flinke på reparasjon, men ikke forebygging. Det koster enorme summer å behandle følgetilstander av overvekt. Alle vi som er overvektige vet at vi er det og hadde det vært så enkelt som det hevdes at vi må skjerpe oss og trimme mer, så hadde alle gjort det.

 

Jeg kan forsikre de slanke leserne at min overvekt hadde ikke vært der om det hadde vært en vei utenom. Jeg ønsket meg verken slag eller hjerteinfarkt, ikke ett minutt en gang. Det er ikke det minste morsomt å spise 15 tabletter i døgnet og sove sittende med pustemaskin. Tro meg.

Så når jeg plutselig oppdager hvordan det er å ha normal lyst på mat, for første gang i livet, så har myndighetene ikke råd til å gi meg den medisinen som kreves. Hadde jeg kunnet velge hadde jeg vært i full jobb, tjent penger på min masterutdanning, sovet flatt i senga og hoppet over medisin-coctailen morgen og kveld. For øvrig må jeg og «snorkinga» mi også godkjennes av helsevesenet hvert eneste år for at jeg skal få lov til å kjøre bil. Det er alltid like spennende om jeg består årets test. Om det hadde vært så enkelt at det bare var å ta seg sammen så hadde jeg gjort det, faktisk så tidlig som det var mulig den gang det ble ropt «Tjukking» etter meg tidlig på 1970-tallet.

Enn så lenge får jeg nyte effekten av å bli fort mett, ikke ha lyst på sjokoladen som er stablet i store hauger med intenst lys på i butikkene og se vekta krype nedover. Jeg vedder på at samtlige som er involvert i beslutningen om å ta slankemedisinen ut av Blåreseptordningen faktisk er normalvektige, i alle fall ikke mye overvektige. Jeg vedder også på at ingen av dem er uføretrygdet med 3-400.000 i brutto inntekt før skatt som skal rekke til alt i disse tider med økninger av alle priser og avgifter.

 

«Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!» (Arnulf Øverland)

Del artikkel: Del på X


Relaterte artikler