I oktober 2019 la jeg ut ett blogginnlegg om å ta vare på tiden. Jeg tok da utgangspunkt i at jeg var blitt bestefar et halvt år i forveien og at min datter og mitt barnebarn besøkte oss og min mor. Den øvrige familien i Vesterålen fikk også besøk.
Det var med stor stas flagget ble heist hos oss på Myre den 7. april 2019. Da kom Runa-Marie til verden på Hammerfest sykehus. Fødselen var dramatisk nok med keisersnitt. Bestefar Jarthur som Runa-Marie kaller meg, var ute og heiste flagget den dagen, vinteren hadde ikke tenkt å slippe taket enda. Jeg var om mulig enda mer nedsnødd enn vanlig.
En nedsnødd bestefar har heist flagget 7. April 2019. Du verden for en glede der er å spore.
Derfor tenker jeg på min mor som stort sett hver gang jeg har hatt bursdag har sagt; «Det var mye snø den dagen du kom til verden». Forrige gang jeg skrev om den dyrebare tiden visste min mor hvem Rune-Marie var og satte stor pris på besøket fra Øksfjord. Min mor, eller vår mor ble rammet av demens. Så i de årene som er gått siden besøket av oldebarnet har mamma stadig blitt dårligere av sykdommen. Siden hun mistet den andre mannen sin for 10 år siden følte hun seg ensom. Ensomhet er ikke bra for noen og i særdeleshet ikke for mennesker med demens.
Vi brødre skjønte fort at mamma måtte ha et bedre tilbud enn å bo alene. Selv om hjemmetjenesten hos Sortland kommune gjorde en betydelig innsats sammen med min to brødre som bor nærmest, så var vi på et tidspunkt kommet dit at mamma måtte flyttes til Lamarktun. Hjemmetjenesten mente omsorgsbolig måtte til. Prosessen gikk egentlig veldig fort og det var ikke enkelt å trylle alt innboet til leiligheta på Lamarktun, men vi klarte det likevel takket være mange hender fra familien.
Mamma 17. Mai 2023, fotografert av Ken Sture da han feiret dagen sammen med henne.
Vi så fort at mamma hadde godt av flyttingen. Som sosialt menneske trives hun med andre mennesker rundt seg. Flyttingen var riktig å gjennomføre og hun får enda bedre oppfølging av hjemmetjenesten. Men årene går fort og demensen løper liksom foran. Runa-Marie aner mamma ikke lengre hvem er. Jeg gav mamma bilde av oldebarnet i stort format til jula 2022. Det står midt på skjenken og hun ser det hver dag, men aner ikke hvem det er. Der står det sammen med bildene av barn og svigerbarn, og barnebarn. Oss brødre håper vi hun husker, men vi er ikke sikre lengre. Navnene på svigerdøtrene er blitt til «Ho du er gift med». At mamma er blitt oldemor til Levi og Lea vet hun slett ikke. Det er brutalt, men likevel hører vi at hun ler innimellom. Vi brødre ler også sammen med henne, og litt av situasjonskomikken i det som faktisk skjer. Det er en dyd av nødvendighet.
Når vi tenker tilbake på den moren hun var, så likte hun å le. Kanskje aller helst det. Og nettopp det skal vi holde fast ved når vi står i situasjoner som viser hvor grusom en demenssykdom er. For jeg tror ikke mamma som frisk ville ønsket at vi skulle gråte av hennes demens, jeg tror hun ville vi skulle le av det som var mulig å le av, men også at vi skal ta det ansvaret vi faktisk har tatt og tar.
Det er mange episoder som kunne vært nevnt, både morsomme og alvorlige. Av respekt gjør jeg ikke det. For ingen har bedt om å bli dement.
I skrivende stund sitter jeg på Gran Canaria. På sett og vis tar jeg vare på tiden ved å skrive dette. Jeg holder kontakten med barna mine ved hjelp av moderne telefoner og datamaskin. Jeg skriver til dem og de skriver tilbake. Min datter er på «sydenferie» med Runa-Marie et annet sted. Jeg blir veldig glad når jeg får bilder fra henne av bading, store måltider og andre hendelser. Den muligheten har vi fått med de tekniske løsningene vi har i dag. Det er ikke bare bekymringer om skjermtid som vi får.
Den menneskelige kontakten er ikke like enkel å få til, men vi må prøve. Barna mine har vært flinke til å besøke oss og det setter Rose-Mari og jeg pris på. Vi prøver også å få med oss timer sammen med de vi er glade i.
Rose-Mari og jeg så et program på NRK i går som het «Lisenskontrolløren». Der handlet det om lykke. En av dem som var intervjuet der mente at lykke måtte være noe forbigående. For hvis lykke ikke var forbigående så var det ikke ekte, siden det meste i livet ikke er lykke. Akkurat det synes jeg er en klok uttalelse. Det meste av livet er ikke lykke, det er ofte harde realiteter og gjerne hardt arbeid.
Så når du har en stund, sammen med noen du er glad i, eller når du gjør noe som du virkelig liker, tillat deg til å være lykkelig der og da. For det går over, vær sikker. Virkeligheten innhenter deg raskere enn du setter pris på.
Siden jeg sitter på Gran Canaria og skriver må jeg relatere mine ord til reiseliv. Det sies ofte at en reise oppleves tre ganger; før, under og etter reisen. Vi gleder oss til turen og planlegger kanskje, vi reiser og opplever og til sist mimrer vi og ser på bilder vi tok. Kanskje kan alle våre lykkestunder ses på samme måte?
Gled deg – opplev og se tilbake på dine opplevelser.
En av mine medrekrutter i militæret i 1985 pleide å si; "Tiden går ikke, den løper".
