Skrivekløen melder seg.

Bildet ovenfor illustrerer en utforkjøring på holkeføre i Hognfjorden vinteren 1983/84. Bilen var en grønn SAAB 96, 1969 modell som min mor og mannen hennes kjøpte til meg fra min onkel, sannsynligvis for 3000 kroner. Han hadde kjøpt den av sin sønn og brukt den en stund. Se nedenfor om selve historien.

----------------------------------------------------------------------------------------------------------

Hei alle sammen og godt nytt år. Ja, ja, alle sammen er kanskje å ta hardt i. Jeg vet ikke hvor mange som leser mølet mitt. Jeg får bare opp hvor mange som har vært inne, registrert hver gang, så hvor mange enkeltsjeler det er vet jeg faktisk ikke. Uansett har jeg skrevet nye innlegg flere ganger og slettet dem. Hadde jeg vært forfatter i hine hårde dager, så hadde jeg røsket ut arket av skrivemaskinen, krøllet arket og kastet det i søpla. Uansett har jeg oppdaget at jeg ikke skal plage folk med mine artikler, jeg skal forsøke å underholde. Etter å ha sett på et tv-program om Kjell Aukrust følte jeg meg kallet til et nytt oppdrag. Aukrust var kjent for sin humor og skarpe strek i sine tegninger. Uansett bestemt jeg meg for å skrive fritt, om mange av de tingene jeg har holdt igjen for at jeg ikke ville støte noen. Og det håper jeg ikke å gjøre heller, så om noen kjenner seg igjen, så var de til stede i hendelsene, de blir ikke nevnt med navn. 

Fjernsynet har vært en god kamerat i denne jula. Der ble jeg i et program oppmerksom på at hukommelsen er selektiv og det er ikke sikkert andre husker hendelser akkurat slik du gjør. Derfor til mine kamerater, familie og andre kjente; Tilgi meg dersom det jeg skriver ikke stemmer helt med deres hukommelse. Det er gjort etter beste evne og ikke vond vilje.  

Dette innlegget har jeg bestemt bare skal renne ut, sånn uten voldsom planlegging og seriøsitet. Da blir det best. Til neste år, i 2025 blir jeg 60 år, så noe har jeg opplevd. Hvis noe av dette kan underholde er det bra.  

Som liten gutt var jeg håpløst sensitiv. Skulle på død og liv gjøre alt som var bra og rett. Hvem som definerte det, er jeg ikke sikker på, men det var helt sikkert pappa. Han var streng og snill samtidig, pluss at han elsket å fortelle historier om sitt liv og sine foreldre. Det var også han som fortalte meg at han så på mamma sin eldste bror som en kverulant. Da måtte pappa fortelle hva en kverulant var også. Jeg oppfattet det som en person som hadde stor glede av å diskutere og gjerne krangle med folk. Joda, jeg kunne skjønne det da han kom på besøk og fortalte meg at mamma hadde meg fra før og pappa ikke var faren min. Han lo godt da mamma fyrte seg og sa; “Din fjott”. Han lo også da han tok oss brødre i ørene, under ørene og i nakken litt hardt for å se om vi ble irriterte. Jeg tenkte bare at han er en kverulant og bestemte meg for å sitte helt i ro til han ble ferdig. Når jeg ikke ble sinna, gav han seg fort. Uansett så jeg på onkel som en snill mann, for det var han. Så var han gudfaren min. Ser en på mafiafilmer skal jo gudfedre være litt spesielle.  

Onkel kjørte opp til førerkort for bil da han var rundt 60 år, altså den alderen jeg er nå. Før det hadde han ingen kontakt med motorkjøretøy. Det var tydelig på kjøreferdighetene. Bil kjørte han fordi han måtte forflytte seg. Samfunnet var kommet dit at han måtte ha bil. Etter noen år som bestyrer på en butikk bestemte han seg for å jobbe praktisk og snekker var det han ble. Da pappa gikk bort var planene og finansieringen av tilbygget på huset vårt klare. Naturlig nok var det derfor onkel som fikk oppdraget, hjulpet av sin eldste svigersønn. Som 14-15 åring prøvde jeg å hjelpe litt til, men med vekslende hell. Ved en anledning mistet onkel øksa forbi lårene mine og det var bare hellet som gjorde at jeg ikke ble skadet. Verre var det for han da jeg noen dager senere mistet hammeren i hodet på han fra andre etasje.  

I og med at pappa hadde gått bort og mamma ikke så for seg noe førerkort, overtok onkel pappa sin Mazda 1500 De Lux, 1969 modell. Riktignok mente pappa det ikke var noe særlig “Lux” og det var sikkert greit for onkel siden bilen i stor grad ble brukt til å frakte materialer og verktøy. I begynnelsen kjørte onkel med alt for lavt gir med et voldsomt turtall. Akkurat det ble nok bedre med årene. Han hadde fått med seg at det var to ting som tok livet av folk i trafikken, og det var promillekjøring og forbikjøringer. Promillekjøring var aldri aktuelt, men forbikjøringer kunne han registrere at det skjedde. Så i sin visdom fant han ut at han skulle kjøre så fort at ingen kjørte forbi han.  Grei filosofi kanskje? 

Nok om kjære onkel. Han var nok en fin støtte for mamma og pappa den tiden barna var små, og pappa var syk.  

Jeg bodde på Maurnes, ytterst i Hognfjorden på Hinnøya. For vi som gikk på skolen på Maurnes var nokså enige om at Hognfjorden begynte ved Maurnes. Den gang jeg var i skolealder skjønte jeg ikke at vi som bodde der i stor grad var slekt med hverandre. Ut over besteforeldre, onkler og tanter, og søskenbarn så bryr en seg sjelden om slekt før en er fylt 40 år. Så der vokste vi opp sammen med 3, 4 og 5-menninger uten å vite helt om det. Det var noen få en ikke var i slekt med, men det var ikke mange. Utvilsomt var det i årenes løp giftemål som var i nærmeste laget, men verre enn Europas kongehus var det sikkert ikke.  

Til å begynne med, i de første barneårene var jeg bare på Maurnes. Min orientering gikk i vesentlig grad til besteforeldrene mine i Hognfjorden og på Melbu, og for ikke glemme Amerika. Det store landet, som jeg trodde lå bak fjellene på Hennes (Hadsel kommune), hadde jeg hørt om. Selv om fjernsynet ikke hadde farger så snappet jeg opp saker derfra. Jeg hadde hørt om den antatte drapsmannen Lee Oswald som skulle ha skutt president John F. Kennedy. Så Amerika visste jeg om. Forstanden min var vel den gang omtrent som hos Ole Brum, meget begrenset. For vi hadde et postbud som jobbet på postkontoret som omtrent stod i innkjørselen til huset vårt. Han het Osvald og bodde et sted som ble kalt Lia. Du gjettet det nok; jeg kalte han for Li Osvald.  

Sjefen på postkontoret var en stillfaren kar, var veldig hyggelig og var vår nærmeste nabo. Han hadde ei rød lita postvogn som han leverte og hentet post med, den første tiden på ferga og deretter på bussen. Innimellom pleide jeg å stikke innom posthuset bare for å prate med de som jobbet der. Hva jeg snakket om aner jeg ikke i dag. Ei ung dame, fra Skagen, som var aspirant i posten pleide å gi meg brukte batterier som hadde stått i reiseradioen hennes. Ikke at jeg skjønte hva aspirant var for noe, men batteriene fikk jeg. Noen klar bruk for batteriene husker jeg ikke ut over at jeg kastet dem ut av soveromsvinduet mitt for å jage bort katter som vekket meg om natta med mjauinga si. 

Etter hvert som jeg ble eldre, fikk jeg lov til å bevege meg lengre vekk fra Maurnes. I forbindelse med skolekorpset ble jeg kjent med flere og forstod fort at disse “fjordingene” var flotte kamerater. Et resultat ble et musikk-band bestående, i tillegg til meg, av det jeg i dag mener var en tre-menning, to fire-menninger og en fem-menning. I og med at vi øvde i Hognfjorden fikk jeg også venner blant flere enn de som var i bandet. Så må vi ikke glemme dem som gikk i klassen min, hvor vi var seks gutter og tre jenter. Derfor ble det naturlig for meg å være mye inne i fjorden. Så da vi kom i ten-årene ble det selvsagt mange sprell, også ispedd alkohol. Ved St.Hans-tider pleide veldig mange å dra videre inn til  Sør-fjorden, Hognfjordens forlengelse mot sør. Der var det mange hytter og nettopp midt-sommerhelga var området fullt av unge mennesker. Å påstå at folket var veldig edruelige denne helga vil være å ta hardt i.  

Disse “festivalene” foregikk i mange år og det skjedde alvorlig mye rart og sikkert klanderverdig. En av kameratene mine var veldig forelsket i en av bygdas søte jenter. Han ble liggende i fjæra å rope på henne helt til sjøen flødde over han. Om han reiste seg selv eller måtte ha hjelp husker jeg ikke.  

Fra Sør-fjorden går det en vei ned mot Gombogen og Flesnes. For ungdommer som bodde i det området var det sikkert mulig å bruke den veien til Sør-fjorden, i alle fall den gang. En ung mann fra det området med mye krøllete hår fikk ved en anledning tømt store deler av innholdet i en potetgullpose over hodet. Av en eller annen grunn satt mye av “snacksen” fast i håret på han. Etter det jeg forstod ble den unge herremannen veldig sinna. Det skjønner jeg godt. 

Småbåt var et greit fremkomstmiddel mellom Hognfjorden og Sør-fjorden. Det var flere grunner til det, blant annet at den mest farbare veien dit gitt via en annen del av kommunen, samt vi fikk fraktet med oss alt pikk-pakk enkelt i båt. Det ble også tatt svipp-turer inn til Sør-fjorden uten at det hadde annen funksjon enn å fylle dagene med innhold. En gang da jeg og kameratene mine gikk i land i fjordbotn ble vi bombardert med store steiner. Da vi endelig kom oss opp til veien, der husene var, stod det to kjenninger av oss og lot som ingen ting, men de hadde tydeligvis underholdt seg med livsfarlig steinkasting. 

Da jeg gikk i sjette klasse kom en av klassekameratene mine på skolen og lurte på om noen av oss hadde lyst til å kjøre moped. Vi var ikke vanskelige å be. Tror det måtte ha vært en torsdag, vi kom dit omtrent klokka tre på ettermiddagen. Og der stod den, en gul Tempo Panter, den tøffeste av alle norske mopeder. Kanskje vi var ti-femten gutter i 12-13-årsalderen på jordet der. Den ene etter den andre kjørte tur på den litt humpete gressmatta. Tida gikk fort og plutselig var klokka halv fem, og mopedeieren dukket opp. Selvsagt dukket mopedeieren opp og var absolutt ikke glad for at vi hadde låntatt kjøretøyet hans. Vi løp som gale i alle himmelretninger så han fikk bare tak i noen av oss. For min del klarte jeg å løpe med de brune småskoene mine over et myrområde og klarte å gjemme meg bak et berg. Da jeg løp så jeg på skoene mine slik at jeg ikke skulle tråkke nedi et myrhull. Det opplevdes omtrent som å sveve. To av kameratene mine kom også dit for å søke skjul. Da faren min kom kjørende fra jobb hoppet vi frem på veien slik at han kunne ta oss med. Det hører med til historien at mopedeieren var kjent for å være en sint mann, men jeg er ikke sikker på det. Han hadde i alle fall lov til å være sint denne gangen.  

Siden jeg har bestemt meg for å skrive etter innfallsmetoden blir det kanskje dårlig sammenheng og rekkefølge i disse historiene som er fra virkeligheten. Og nettopp det, virkeligheten, var nokså spesiell i den lille fjorden vi bodde. I starten av ten-årene var veien innover Hognfjorden uten asfalt. Tidvis kom det opp jord midt i kjørebanen og vittige hoder foreslo å sette potet der. Det var uten tvil fare for liv og helse for veifarende. En av bygdas sønner fikk revet av eksosanlegget på sin Volkswagen variant en vakker vårdag. Hvordan det var for fjordens mange mopedister kan vi bare gjette oss frem til.  

Vinterstid var det gjerne holkeføre i lenge perioder uten at det la demper på kjøring av verken biler eller mopeder. For min del kjørte jeg av veien med høyre forhjul ved grendehuset uten mulighet for å komme opp igjen uten hjelp. Passasjeren som satt foran i bilen måtte ut for å slippe ut de som satt bak. Dette resulterte i at han plutselig stod til livet i isvann. Heldigvis hadde en av gutta bak en traktor med kjettinger hjemme som ble hentet for å berge bilen. Senere på kvelden klarte jeg å gnu venstre side på Saaben min langs et autovern som gav ekle dekorasjoner i lakken. Sånn var det med holkeføre uten at vegmyndighetene strødde sand. Det var greit å ha en gammel bil. 

For tiden snakkes det om klimaendringer. Jeg skal ikke diskutere hvorvidt dette er menneskeskapt eller ikke. Jeg vil bare si at været kunne være nokså utrivelig den gang jeg vokste opp, altså for 40-50 år siden. Det var både milde og kalde vintrer. Vannet frøs hos folk og eldre folk knakk lårhalsen på isen den gang som nå. Ved en anledning skulle jeg til Bodø på sykehuset for å teste for allergi. Det var januar og den lokale drosja kjørte meg til Skagen hvor jeg skulle overnatte hos søskenbarnet mitt som bodde omtrent vegg i vegg med flyplassen. Jeg skulle ta første fly om morgenen for å stille på sykehuset. Det regnet og regnet. Veien stod under vann ved Kleiva landbruksskole. Det var tydelig at det var et utrivelig vær og vannet kom både vannrett, loddrett og opp fra bakken.  

Jeg takket sjåføren for turen og hoppet ut av bilen. Bilen ble borte og jeg oppdaget at ytterdøra hos søskenbarnet mitt var stengt. Det samme var dørene på flyplassen. I løpet av kort tid var jeg blitt gjennomvåt, både vind og vann bidro til det. Hva i all verden skulle jeg gjøre? Svaret kommer i neste episode.