Deilig er jorden? - filosofisk betraktning om slekters gang.

Deilig er jorden,

prektig er Guds himmel,

skjønn er sjelenes pilgrimsgang.

Gjennom de fagre

riker på jorden

går vi til paradis med sang.

Tider skal komme,

tider skal henrulle,

slekt skal følge slekters gang.

Aldri forstummer

tonen fra himlen

i sjelens glade pilgrimssang.

Englene sang den,

først for markens hyrder;

skjønt fra sjel til sjel det lød.

Fred over jorden,

menneske fryd deg.

Oss er en evig Frelser født

Nå er det snart jul. Jeg er ikke særlig flink til å skrive for å legge ut på bloggen her. Absolutt ikke. Det siste halvannet året er jeg blitt veldig interessert i slekt og familie. Når en føler at de årene som er igjen begynner å bli færre, så er det noe som skjer. Vi blir opptatte av å ha mer kontakt med våre nærmeste. For mitt vedkommende er det i første rekke barna mine, men også mine brødre. Livet og verden er slik konstruert at det ikke er så lett å få dette til. Lommeboka og innholdet er begrenset, avstandene er lange og alle er opptatte med sitt. Sånn skal det jo også være til en viss grad.

Likevel oppfatter jeg en viss endring både hos mine barn og brødre i retning av at kontakt oss imellom blir viktigere. Vi skjønner liksom at vi må smi mens vi kan. Tre av oss brødre har fått betydelig hjertesykdom, det er alvorlig nok. Mine barn opplever alvorlig sykdom i sin øvrige familie.

Men det er slik slekt følger slekters gang. Det er ikke lett å godta akkurat dette, men i forhold til dem som opplever krig og annen elendighet som grunn til at slekters gang går så altfor fort, har vi det bedre. For dem er jorden all deles ikke deilig, så langt derifra. I Midtøsten har Israel bombet Gaza i vel ett år, i Ukraina kriges det snart på tredje året, mens det siste er opprøret i Syria. Det er jo litt merkelig at den religionen som oppstod i Midtøsten med kjærlighet som hovedbudskap nå fremstår som et inferno så langt fra Paradis som mulig. Kjærlighet er nok fremmedord, vel de snakker vel arabisk eller hebraisk, og jeg aner ikke helt hva kjærlighet heter på disse språkene, ikke hevn heller, selv om det ofte sikkert ropes på tv når de samler opp restene av familien sin. Hvor ble det av dem som startet tankene rundt det som ble Bibelen? Rømte de til et annet land? Nei, det er ikke blitt fred over jorden, det ser ut til at det blir verre i alle verdenshjørner. Våpenindustrien har gode kår og stadig flere diktatorer oppnår makt. I min enfoldighet tror jeg at dersom en gjeng med maktsyke gamle menn skal kunne herje med millioner at mennesker, ja så må det jo være et system som hjelper dem. Mange av disse lederne er så gamle at de sliter med å gå eller sitte stille. Media konkurrerer om å gjette hva som feiler dem. Sånn sett holder dem journalister i frie land i arbeid.

Så var det nå dette med slekters gang. For min del har jeg fått satt inn kneprotese i høyre ben. Det er vel også et tegn, når vi bytter deler og får operasjonssår her og der. Et annet tegn er når synet svikter. Jeg har både progressive briller og lesebriller, skjønn det den som vil. Kona sliter også med synet, men det er i første rekke med å se i den retning hun beveger seg. Det å se bakover og gå fremover behøver ikke nødvendigvis å gå bra. Det gjorde det heller ikke da vi var på møte i Saltdal på sensommeren. Hun klarte nesten å rive av akillessenen på venstre fot og gikk lenge med blåe ankler på begge ben. Det var vel tider som skulle henrulle og ikke kona? Ho gjorde nå det da hun gikk ut døra på spikerteltet på Nordnes Kro og Camping. Deretter henrullet tiden henimot 3 uker før jeg fikk henne til legen som umiddelbart rekvirerte ortoped og ultralyd. (Ingen mistanke om graviditet, det var av ankelen) Så kom noen uker hvor hun gikk med noe som minte om en slalomstøvel på venstre fot. Da henrullet visstnok tiden veldig sakte. Nå er det blitt noe bedre, men hun har fått klippekort hos fysioterapeuten.

Slekters gang heter i dag My Heritage eller Geni. Min heter My Heritage. Der samler jeg på dauinger. Programmet forteller meg at det er flest dauinger som er registrert der, hos meg i alle fall. Jeg har gjort mange interessante observasjoner inne på My Heritage. Jeg finner både kjente musikere, journalister, en tidligere ambassadør og en kar som “Di Derre” synger om som gikk på skøyter i 1973.  Alle disse er jeg mer eller mindre i slekt med. Skal jeg trekke dette litt langt så har jeg en slektsgren som i dag gjerne kaller seg Lockert, mens opprinnelig het Lockhart og kom fra Skottland. Av ren eventyrlyst tok jeg tak i den kvinnelige delen av slekta, nemlig mora til denne Lockhart som rømte fra den skotske kirkens menn til Norge. Hun het Margareth Reid og var visstnok født 6. mars i 1569 på et sted som het Coyll uten at jeg kunne finne hvor det lå. Det kan jo være at det ble nedlagt av hertugen av Edinburgh i ett eller annet århundre. Kanskje det var noen som sa han imot. Jeg har nok en sterk mistanke om nettopp dette, for jeg oppdaget at Margareth Reid var en av etterkommerne av William Wallace, opprøreren som sa den engelske kongen midt imot. Du har sikkert sett filmen “Braveheart” og Wallace var hovedpersonen spilt av Mel Gibson. Når sant skal sies fant jeg dette på en side av My Heritage som tilhørte en amerikaner, en fra USA, og det har jeg lært meg, at en skal ikke tro alt en ser på Internett. Om det skulle være korrekt, er det unektelig litt tøft da. For den nysgjerrige leser kan jeg opplyse at jeg har et antrekk med kilt hengende i klesskapet og jeg tror det passer fremdeles. Jon Lockhart som kom fra Skottland til Norge er min oldefar med 9 tipper foran. Det er faktisk en stund siden han kom.

Det er kan jo være interessant å finne ut av dette med slekt, hvem våre forfedre og -mødre var. Vi bygger kanskje litt identitet på den måten. Jeg har åpnet mitt dataprogram for kona og mine barn. Det synes de er veldig interessant og så langt har vi ikke oppdaget noen slektninger som vi ikke synes er noe kjekt å være i slekt med. Det kan jo være at noe er utelatt av dem som har lagt inn dataene. Det er jo klart at det er de færreste som opplyser om at bestefar var en dust på My Heritage. Det blir som en skulle holde minnetale over bestemor og si at hun slettes ikke var trivelig, fæl var ho, røkte pipe og hostet stygt. Nei, det gjør vi bare ikke.

Da var det mer trivelig at min eldste sønn oppdaget at flere av hans forfedre på morsiden hadde vært lensmenn og antakelig både kunne lese og skrive på 16-1700 tallet i Indre Finnmark. At det kanskje var rimelig uleselig det de skrev, får så være. Lensmenn var de uansett.

Han oppdaget også at forfedrene og -mødrene flyttet en del i gammel tid. Det manglet klart ikke på mot, eller var det nød? Om det sangen forteller om; at rikene var så fagre er jeg ikke så sikker på, og at de gikk til paradis med sang tviler jeg på, det var heller joik.

 Han fant også ut at slekters gang i stor utstrekning foregikk fra Sverige og Finnland (gjerne Tornedalen) og til Norge. Derfor er det nok veldig vanskelig å finne ut om det var samer eller kvener. Kanskje var det begge deler? Om en som snakket kvensk giftet seg med en som snakket samisk, regner jeg med at de forstod hverandre når de fant ut at de skulle gifte seg. Det er jo mulig at tegnspråk var nok for å kunne havne i høyet og lage barn, men etter hvert måtte de nå kunne såpass med språk at de ble enige om hvem som skulle hugge ved eller lage middag.

Det var vel ikke verre for folk i gammel tid å lære språk enn for ungdommen som kan engelsk bedre enn norsk (og jeg tenker IKKE på engelsk ungdom, men norsk ungdom).

Ut fra det jeg har lest var det tidlig kvensk bosetting i Kautokeino. Ifølge Arvid Pettersons bok, “Over horisonten” bodde det både kvener og samer i Kautokeino i 1838, men på hver sin side av elva. Ingen skal fortelle meg at når “trykket” ble stort nok for ungdommen, at de ikke fant seg kjæreste på motsatt side av elva. Om vinteren er det jo gjerne is å gå på. Petterson forteller også at det var både samer og kvener i Karasjok på samme tiden. Han sa ingen ting om at de bodde på hver sin side av elva, og det kunne jo derfor være ekstra lett å finne seg partner. Etter hvert fant sønnen min ut at slekters gang også gikk til Porsanger, Magerøya og Enontekiö i Finland.

Det var også klart at slekters gang i stor utstrekning var frem og tilbake, og det var ikke fordi de ikke visste veien. Faktisk var det ikke mange veier, mest stier. På midten av 1600-tallet bodde det omtrent 3200 mennesker i Finnmark. Så om det klages over at det er langt mellom husene nordpå, så var det alvorlig langt mellom husene og gammene for 400 år siden. Det var ikke lett å bo her nord. Levealderen var generelt lav, faktisk så lite som 35 år på 1700-tallet og folk var mindre av vekst. Den lave gjennomsnittsalderen skyldtes enormt stor barnedødelighet. For 130 år siden var vi nordmenn omtrent 10 cm lavere. Vi har fått det bedre med tida, utvilsomt.

Jeg spekulerer på hvor godt vi har fått det. Vi fant olje i Nordsjøen og det har gått riktig så bra med staten Norge. Mange av våre landsmenn har så mye penger at de ikke helt vet hva de skal bruke dem på. Andre bruker mange penger som de faktisk ikke har, men som de må låne. Da jeg bodde i Finnmark var det en messe i Lakselv i november som de kalte scootermessa. Jeg pleide å si at der solgte de ting jeg egentlig ikke trengte som jeg eventuelt måtte kjøpe med penger jeg ikke hadde.

Når livet er blitt slik at vi anskaffer oss gjenstander som vi strengt tatt ikke trenger, og vi stadig bekymrer oss for hvordan vi skal klare å betale disse tingene; har vi fått det bedre? Jeg tror ikke det. Dette belegger jeg i at dersom du spør voksne om hva de husker av sine foreldre, så forteller de fleste om hva de gjorde sammen med sitt opphav ikke hva de fikk i gave. Jeg påstår ikke at folk ikke husker at familien har eid spesifikke gjenstander. Men tenk bare på julefeiringa; stort sett er det musikk, lukt, mat og samling av familiemedlemmer som utgjør de gode tankene og følelsene. Og da er ringen sluttet, der jeg startet, med julefeiringa.

Ved hjelp av moderne tekniske løsninger kan vi snakke med familien i jula, om de er på Gran Canaria, Lakselv, Tromsø, Sortland eller Maurnes. Min mor kan vi ikke snakke med lengre. Hun er kommet på kirkegården på Maurnes ved siden av pappa. Hun er gått inn i statistikken hos My Heritage i den andelen som er død.

Det ser ut til at jeg har klart å tenne interessen for slektsforskning hos mine barn, så nå følger slekt slekters gang.

Riktig god jul.

Denne juledekorasjonen har min yngste sønn Haakon lagd for mange år siden.

Jeg har åpnet for kommentarer i bloggen.