Uteglemte og tidligere egensensurerte historier.

(Bilde fra første ferietur hvor alle guttene fikk være med)

I frykt for å støte noen har jeg tidligere vært litt forsiktig med å fortelle en del ville historier. Nå er jeg kommet dit at det er på tide å formidle en god del galskap, dog på en måte som unngår å identifisere noen. De det gjelder vil nok kjenne seg igjen og jeg har latt mine brødre godkjenne teksten i den grad de er nevnt.

Min kone, Rose-Mari, spurte en gang min mor om hun kunne beskrive oss brødre. Jeg ble omtalt som bare snill under oppveksten, så hoppet hun over Ken og beskrev Viktor som snill så lenge han fikk fred for oss andre. Så nevnte hos Jens som en sosial type som lett ble kjent med folk. Rose-Mari etterlyste så en beskrivelse av Ken. Mamma pustet tungt og sa; Karsten sa vi måtte være tålmodige…..

Selv husker jeg at Ken kom og tok plassen mellom mamma og pappa fra meg. Pappa vandret kilometervis om natta med lillebroren min som gråt og gråt. Jeg likte det dårlig, men etter hvert ble han en snill og god bror, selv om han saget handa mi til blods og angrep meg med boksehansker som om jeg var fanden sjøl.

For min egen del har jeg omtalt min ulykksalige ildspåsettelse 16.oktober 1969 i innlegget «Å vokse opp kan være bra ubehagelig» i 2019. Jeg hadde egentlig gjort nok galt for resten av livet den dagen Maurnes trevarefabrikk mistet sine lagre og brødrene Jensen mistet sine uforsikrede båter. Likevel kom det mer med årene.

(Starten på lensmann Strandskogs rapport fra ildspåsettelsen 16. oktober 1969)

Ken var en gutt som tidlig startet med spillopper og ble utsatt for skumle uhell. At han var høyt og lavt og gjerne falt ned fra store høyder ble vel egentlig sett på som nærmest normalt. Det var fall fra lufteveranda, høye trær og diverse sykkelulykker. Han opplyser i dag om at han har hatt 11 hjernerystelser, noe som ikke betviles. Han kunne sikkert hatt flere dersom fotball-laget på Andenes hadde nådd han etter å ha sparket en motspiller flere ganger mens han lå nede.

En av de mest spektakulære episodene var da han og to kamerater «lånte» en jaktrifle og skjøt hull i en strøm-trafo så gnistspruten stod som en stor stråle. Halve bygda ble mørklagt og det medførte betydelige reparasjoner. Den gang var det såkalt «godværslys», det vil si at strømbrudd ikke var uvanlig, og befolkningen gjorde ikke særlig nummer av hendelsen. Slik jeg oppfatter opptrinnet fikk rifle-eieren noen telefoner fra myndighetene.

(Her er Ken blitt så stor at jeg faktisk var stolt av han og har glemt at han bet hull i øret mitt noen år tidligere)

Siden vi vokste opp under den kalde krigen var det stadige militærøvelser i området vi vokste opp. Det gjorde at vi stadig lekte krig eller cowboy og indianer. Ken fortalte at det gjerne kunne gå litt vel hardt for seg. Ved en anledning ble en av de andre guttene svinebundet i et fjøs hvor han risikerte å falle ned fra stor høyde om han rørte på seg. Ken fortalte at han glemte av at denne gutten stod der, helt til han skulle sove for kvelden. Heldigvis hadde gutten blitt funnet av faren sin og var i god behold.

At denne karen skulle bli lærer var det kanskje ingen som trodde på 1970-tallet, men du verden hva tid og erfaring kan gjøre med folk.

Viktor var ikke en gutt som var utpreget vill av seg. Likevel opptrådte han i dameklær på bygdefester sammen med gode kamerater. Når vi ser bort fra hans evne til å kaste tenkelige og utenkelige gjenstander etter oss plageånder, har jeg stort sett ikke så mye å fortelle. Det har kanskje noe med at vi ikke hadde samme kamerater og dermed fikk jeg ikke med meg de galeste innfallene. Hans evne til å underholde vil jeg understreke og kanskje det var det som gjorde at han også ville bli lærer. Nå er det mye som har skjedd i skolen siden Viktor bestemte seg for å bytte ut kokkeklærne med pekestokk.

På et annet sted i bloggen finner dere imidlertid utforkjøring på lille julaften på Reinsnes med en sovende storebror ved siden av seg. Viktor hadde også noen grusomme opplevelser med tennene sine som jeg velger å utelate her. Det var særdeles uheldige omstendigheter og ingen ting han hadde så mye skyld i selv. Han var bare på feil sted til feil tid.

(Det var som regel ved juletider det ble tatt bilder-her de to minste som poserer på mine nye ski - et par som jeg fikk siden jeg knakk de jeg hadde mot husmuren med vilje. Grunnen var at en eldre jente på skolen mobbet meg så voldsomt på grunn av de hvite gamle skiene. Mamma og pappa fikk aldri vite grunnen til at de knakk)

Akkurat det kan jeg ikke si om opptrinn som kunne skje på bygdefestene på grendehuset i Hognfjorden i romjula på 1970 og 80-tallet. Der hadde folk som regel skyld i tannskadene selv.

Der ble det konsumert betydelige mengder alkohol, både av bygdas folk, men ikke minst av besøkende «verdensmestre». Grendehuset er i dag kanskje ett av det best ivaretatte i Vesterålen. Det er et godt styre som sørger for inntekter og vedlikehold. I utgangspunktet var huset skole i Hognfjorden hvor noen faktisk bodde på internat. Da nyskolen kom på Maurnes i 1959 var det slutt i Hognfjorden og lærer Tjugen fulgte med til Maurnes.

Når den gamle skolen ble grendehus vet jeg ikke, men den var det da jeg vokste opp på 1970-tallet. Da jeg kom i «band-alderen» var den  blitt grendehus og vi fikk lov til å øve der. En god sommerdag valgte vi likevel å spille på utsiden av grendehuset. Hva årsaken til dette var husker jeg ikke, men gøy var det; ingen sa til meg at jeg måtte spille svakere. Jeg dæljet til slagverket alt det jeg kunne.

Så tilbake til romjulsfestene. Ved en anledning hvor jeg og mine band-kamerater spilte til andre-juledagsfest, den gang under navnet «JAPROS», ble det særdeles mye blod og gørr, ikke blant oss i «JAPROS», men blant festdeltakerne.

Det hadde seg slik at en av de som hadde tatt turen fra en annen kommune hadde, i tillegg til å drikke brennevin, brukt kvelden til å tøffe seg ved å knuse T-fat i det vi kalte «restauranten». I de tider var det lov å røyke inne og T-fatene var tiltenkt funksjonen som askebeger. Etter hvert som denne tøffingen stadig ble fullere, ble han også lysten på å sloss. I sitt følge hadde han det jeg vil kalle «dårlige kamerater». Disse kameratene fikk askebegerknuseren til å slå til en kar på nesten 2 meter. «Han tør du ikke prøve deg på» sa jævlene. Å joda, det skjedde og vedkommende parerte med å knuse nesen hans med kneet sitt. Slosskjempen fra nabokommunen ble av naturlige grunner dømt ut og ble liggende på bakken en god stund.

Så skjer det merkelige; en av bygdas ungdommer bestemmer seg for å gi han som lå nede ekstra juling, så han tok like godt av seg sine sorte lakksko og banket det vedkommende måtte ha av tenner i munnen ut av stilling. Slosskjempen fra nabokommunen ble på nytt dømt ut, og ble liggende en god stund på snøen som for anledningen var dekorert med rødt blod.

Da han så klarte å få et klart øyeblikk tenkte han «HEVN». Da han reiser seg opp ser han en kar med lik hårfrisyre og lik dress som «tannknuseren» hadde. Det var bare det at «tannknuseren» raskt skjønte han burde komme seg bort og var for lengst forsvunnet. Uansett tok «slosskjempen» av seg buksebeltet sitt som hadde en spenne av messing med motivet av hodet på en hann-løve. Så svingte han beltet rundt noen ganger og treffer en uskyldig Sigerfjording i bakhodet. For Sigerfjordingen var dette en brå avslutning på kvelden med dans og moro.

Det hører med til historien av både politi og ambulanse ble tilkalt, for det var god bruk for dem der akkurat da. Sigerfjordingen ble lagt på båre i ambulansen og «slosskjempen» fikk sitte ved siden av og se på det uskyldige offeret sitt.

Denne historien sier meg at alt var ikke bedre før og at det kanskje er bra at bygdefestene er noe vi snakker om som var før. Da jeg bodde i Finnmark spurte jeg den lokale lensmannen om folk sloss mer eller mindre enn før. Han sa; «Nei, folk sloss mye mer før i tiden, nå sloss folk sjeldnere, men mye verre». Er det mulig?

Min yngste bror, Jens, tok tak i dette med å sloss på en skikkelig måte. Han var med på å blåse liv i den bokseklubben jeg var med på å starte på slutten av 1970-tallet.

(Faksimile fra Bladet Vesterålen 25.3.1995)

(Faksimile fra bladet Tromsø fra oktober 1996, og leseren kan selv vurdere hvem som gav Klemetsen blåveis og gjette på hvorfor resultatet av kampen ikke var gjengitt i notisen)

I motsetning til meg gjorde han det riktig så bra i denne sporten. Han reiste på stevner og vant noen kamper forstod jeg. Det måtte da være bedre enn å ha et rasende fotball-lag etter seg. Min yngste bror er såpass mye yngre enn meg at jeg ikke husker så mange historier om han. Det jeg husker er det han har fortalt meg, og det er om han og hans barndomskamerat.

Da Viktor gikk på kokkeskolen i Bodø og Jens var der og besøkte han ble det kjøpt ei diger oppblåsbar Ballantines-flaske. På gavebutikken i Bodø var det ansatt ei ung frøken. Da mine to yngste brødre entret butikken var hun vel like blid som vanlig. Viktor bestemte seg for å kjøpe ei oppblåsbar Ballantines-flaske som ikke var så dyr. Da kom frøkna frem med ei flatpakket flaske i plast. Da bad Viktor henne om å blåse opp flaska, det var ikke ei flat flaske han ville ha. Da frøkna etter en stund hadde fått luft i innretningen, bad Viktor henne om hun kunne være snill å pakke inn flaska. Da var det etter jeg forstår slutt på servicen på butikken. Ikke å undres over.

I alle fall havnet denne flaska på stua hos mamma på Maurnes. Nettopp det gjorde at det ble mye ablegøyer med den. Den var myk og flere ble nok banket i hodet med den siden den omtrent var som en badeball. Imidlertid var det en tynn plate i bunnen på flaska for at den skulle stå stødig. Denne plata var hard og dette var Jens sin kamerat ikke helt obs på. Så da Jens skulle «få tilbake» noen myke slag i hodet med flaska så var det plata som traff skallen, med det resultat at han fikk en avlang kul i hodet. Nå var vel guttene blitt så store at det ikke ble noe håndgemeng av dette.

(Året var 1983, Ken var konfirmert denne våren, derfor bildet. De minste hadde sett filmen om E.T. og hadde fått genser med motivet på)

Etter videosamtale med brødrene mine i formiddag skjønner jeg at dersom det skal bli flere fruktbare historier må vi ha noen arbeidsseminarer omkring oppveksten vår. Kanskje det blir litt flere innlegg.

Riktig godt nytt år.