Språklig fordervelse

Jeg er utdannet siviløkonom, og burde kanskje vært mer opptatt av tall enn av språk. Jeg er jo det, men det er antall ganger jeg opplever at det norske språket er i ferd med å bli ødelagt. Jeg er nesten mer opptatt av språklig elendighet enn av biler som ikke bruker blinklys eller retningsviser som det kanskje egentlig heter. Det virker som om at desto nyere bil det er, desto færre er det som bruker denne kjekke innretningen. Undres egentlig på om at blinklys er ekstrautstyr på visse bilmerker og modeller.

Nok om det. Det var språkets forfall jeg skulle sutre over denne gangen, og ungdommens manglende bruk av norske ord og gjerne også uttrykk. Ungdom og ungdom, fru Blom. Mange av de jeg «stiller til veggs» er folk rundt 40 år.

Vi kan like godt starte med «Fru Blom». Utrykket stammer fra teaterstykket «Karusellen» fra 1940 hvor Aase Bye spilte fru Blom og Per Aabel spilte legen «Doktor Holm». Legen sier i en av replikkene «piller og piller, fru Blom» Uttrykket skal må en måte si «ikke bare piller», eller ha en slags modererende effekt på utsagnet en sier. Det hører med til historien at Per Aabel føyde til «fru Blom» som en improvisasjon. Ja, for du vet vel hva improvisasjon er?

Aase Bye og Per Aabel. Oslo Museum/Digitalt Museum

Så var det «å bli stilt til veggs». Det var det jeg nettopp gjorde, konfronterte leseren om vedkommende vet hva improvisasjon er. Rent praktisk kan vi se for oss en person som må gå bakover og ender med å stå med ryggen mot veggen, som også er et begrep. I alle fall når en står med ryggen mot veggen og det stilles et gjerne ubehagelig spørsmål som en ikke kan rømme fra, så stilles en til veggs. Akkurat det blir kona og jeg av hennes 19 år gamle sønn. «Snakk norsk», sier han og fortsetter med «jeg skjønner ingen ting». Hadde ikke jeg hatt engelsk på skolen i årevis hadde jeg heller ikke skjønt noen ting nå han snakker, «basically». Skjønt det kniper veldig når ungdommen snakker seg imellom, med lol, GOAT, kjipt og døll. Da jeg gikk på barneskolen og pugget engelske gloser var goat en geit. I norsken var det heller ikke lov med j foran i. Nå er pinadø det lov med alt mulig. Jeg får makk, i alle fall når NRK intervjuer statsforvalterens folk på nyhetene og både reporter og intervjuobjekt sier kuene. Det heter KYR. Kyr,kyr,kyr,kyyyyr.

For vet dere hva det vil si «å få makk» da? Når mennesker får makk (mark) så er det sannsynlig kommet via mat eller snø som er spist. De legger seg i endetarmsåpningen og klør noe vanvittig. Det er ubehagelig og kan ta tid å bli kvitt. Det er det vi kaller «pyton» og en pyton er en kvelerslange som de fleste synes er en utrivelig skapning. Pytonslangen har en form for avføring som lukter «pyton» derav det utvidete begrepet av noe ekkelt.

Indisk pytonslange

Så tilbake til improvisasjon. Det er å spille etter eget hode, uten å følge noter eller manus. Det kan være å spille musikk eller skuespill. Akkurat det kunne være en grei evne å ha dersom du var pianist i «Det ville vesten» for 100-200 år siden. Om noen lurer på hvor «Det ville vesten» ligger eller lå, så er nok det et tøyelig begrep. USA ble i utgangspunktet kolonialisert fra øst mot vest. Til å begynne med var nok hele USA vilt og uhemmet, men det var vel før det fikk navnet United States of Amerika (USA). «Det ville vesten» var nok også et begrep for kulturen som rådet i disse områdene. Det var kamp om ressursene, gullgraving, bisonjakt, nybyggere som anla gårder, krig mot indianere og mye annet vilt, sikkert spinnvilt. Dette innebar etableringer av nybyggerbyer med etablissementer hvor det ble skjenket alkohol, spilt musikk og helt sikkert solgt tjenester av det kjønnslige slaget. Uansett hadde disse villingene våpen i massevis, akkurat som de har i dag i USA. Når folk møttes, sikkert i helgene etter dager med tungt arbeid, så ble det skjenket og selvsagt drukket mengder av alkohol. For at mennene skulle ha noe å danse etter, med de damene som våget seg inn, så ble det spilt musikk. Dette var lenge før både grammofon, høyttalere og radioapparater.

Løsningen på musikk-behovet var at det var en pianist, gjerne mann, som spilte på et piano som kanskje var stemt rett. Ofte var det snakk om spikerpiano, et piano som hadde hammere med metallkant; derav navnet. Siden pianostemmere var sjeldent og dyrt var nok de fleste pianoene i det ville vesten, i alle fall i det villeste vesten, ustemt.

Så til poenget, for med ustemte pianoer og gjerne dårlige komposisjoner, ble musikken i «salooner» dårlig. Cowboyene og andre besøkene var nok både fulle og misfornøyde med musikken, i alle fall etter whisky nr 12. For å få pianisten til å tie stille, så skjøt de stakkaren. Han gjorde bare det han fikk beskjed om, spille etter notene på det pianoet som stod der. Å bøte med livet for at komponisten hadde laget en dårlig melodi og ingen hadde stemt pianoet er direkte urettferdig. Så når jeg sier «at en ikke må skyte på pianisten» så betyr det å straffe eller kritisere den som gjør den jobben han eller hun er satt til å gjøre. For det er jo andre som har ansvaret for premissene.

Piano

Ved en anledning var jeg innom El-kjøp i Tromsø. Der var det gutter/menn i 20-årsalderen som var på jobb. Alle hadde sikkert peiling på sine fagområder og vel så det. Hyggelige var de også, i tillegg til ren i tøyet. Så klarer altså en godt voksen herremann å ta seg en tur innom el-butikken utelukkende for å kverulere (dvs vrenge og vri på alt som blir sagt bare for å være vrang, og vedkommende har gjerne glede av det også).

El-kjøp hadde akkurat da en kampanje om at en kunne få rentefri avbetaling. De fleste som har fulgt med både på skolen og i aviser, skjønner at rentefri avbetaling ikke finnes. Det er så elegant gjort at prisen på produktene økes med det rentene blir, ingen sier noe om det, og vips så er avbetalingen rentefri. Dette skulle denne kverulanten krangle med ekspeditørene i kassen om. «Dere lurer ikke meg, jeg vet hvordan dere gjør det». Det visste sikkert ekspeditørene også, men de gjorde bare jobben sin ved å bippe hårtørkere, mobiltelefoner og dess like og ta imot pengene. Kverulanten holdt på en god stund, men jeg hørte ikke han si noe om alle de som ikke kjøpte på avbetaling som måtte betale en kunstig høy pris. Det han drev på med var å skyte på pianistene som i dette tilfellet var ekspeditørene. Tipper de kunne tenkt seg en luke i gulvet som de kunne åpne som surpeisen kunne forsvinne i.

Da den sinna mannen var forlatt, spurte jeg ungdommene om de visste hva å skyte på pianisten betydde, men det gjorde de ikke. Litt trist, men jeg fikk overøst dem med min visdom om ord og uttrykk. Jeg fikk også sagt at visdom som regel kommer med alderen, men noen ganger kommer alderen alene…..

Del artikkel: